Skjeberg bygdebokverk må fullføres

Skjeberg bygdebok del I og II kom ut i henholdsvis 1953 0g 1950. Også den gangen var det vanskeligheter med utgivelsen.

Jeg vet ikke hva som gikk galt med Skjeberg bygdebok del III. Om det var forarbeidet som var for dårlig. Om det ble bevilget for lite penger. Eller om forfatteren disponerte tiden galt.

Det er ikke så viktig heller. Det viktige er at bygdebokverket blir fullført, og får en standard som dokumenterer Skjeberg på en måte som er historisk korrekt, omfattende, informativ - og uten fordommer. Samt at historien blir fortalt i et språk som appellerer til potensielle lesere. Både i dag og i framtiden.

Bygdebokverkets bind II utkom i 1950. Da hadde nummer I ennå ikke kommet ut. Det ble utgitt i 1953. Det skyldtes i følge hovedforfatter Harald Bakke "forskjellige omstendigheter som hverken forfatter eller trykkeri har vært herre over".

Vanskeligheter er altså ikke noe nytt. Men de fleste vansker kan overvinnes. Hvis man vil. Eller rettere sagt: De må overvinnes. Skjeberg må få hele sin historie i bokform, og det store og verdifulle arbeidet som historiker Elin Myhre har nedlagt, må bli tatt vare på og disponert slik at kommunens innbyggere og andre interesserte får glede og nytte av det.

Hvem eier forresten dette materialet og har publiseringsrettighetene til det? Er det Skjeberg Historielag? Eller er det Sarpsborg Kommune? Slik saken har utviklet seg, er det avgjørende at dette bringes på det rene.

Kanskje bør bind III redigeres med tre hoveddeler. Del 1: "Mellomkrigstiden og krigen" som Elin Myhre forteller at hun har så å si ferdig. Del 2: Perioden fra 1945 til 1960-tallet som Myhre i følge "SA" har ferdig i "grovmanus". Del 3: Fra 1970 fram til kommunesammenslåingen. Som en ny forfatter tar seg av.

Dette betyr at kommunen må bevilge mere penger. Historielaget og historielagets bygdebokkomite kan fortsatt fungere som referansegruppe.

Men kommunen må ta seg av økonomistyringen. Og se til at framdriften står i forhold til pengebruken. Det burde den gjort fra første stund. At pengene er brukt uten at et ferdig resultat foreligger, kan man vanskelig kritisere forfatteren eller historielaget for. Pengestyringen er en sak for profesjonelle. M.a.o. for kommunen. Det bør kommunen raskest mulig ta konsekvensen av.

Barberbladbyen Sarpsborg

Kow d.e. ©

Barberbladet Bessegg fra Sarpsborg var nok det mest kjente og brukte barberbladet i Norge fra mellomkrigstiden og fram til begynnelsen av 1960-tallet. Deretter tok importerte blader - og etter hvert barbermaskinen - over.

Sarpsborg inntok en enestående posisjon når det gjaldt produksjon av barberblader i Norge. Klikk på lenkene Sarpsborgsykkelen Record, hvor det også står om barberbladproduksjonen, og Barberbladet Toreador, og se hva SarpsborgNotater tidligere har skrevet om dette.

I boka "Sarpsborg 1945-1991 Vekst Velstand Vansker" forteller Ivar Roset at fem av sju norske barberbladfabrikker lå i Sarpsborg. Toreador, som Torjus Hansen eide, holdt fra 1947 til i Framgata 9. Det var den fabrikken som lengst stod i mot konkurransetrykket fra utenlandske giganter som f.eks. Gilette, og mindre, men sterke konkurrenter som britiske Star og svenskenes Æterna fra Svenska Rakbladsfabriken AB. Toreador ble produsert til et stykke ut på 1960-tallet.

Fullt så lenge var ikke Bessegg-fabrikken i gang. Bessegg var nok Norges mest kjente og brukte barberblad. Fabrikken ble etter det Ivar Roset forteller, startet i Astrids gate av H. Landor i 1927, og holdt det gående til 1961.

Andre kjente barberblader fra Sarpsborg var Høvding som holdt til på Vesteng, og Godwill og Skarpja.

Barberbladfabrikkene sysselsatte for det meste kvinner. På det meste hadde Bessegg 40 ansatte . 32 av dem var kvinner.

Glanstiden for barberbladene var mellomkrigstiden og de to første tiårene etter krigen. Så ble importen frigitt, og deretter kom den elektriske barbermaskinen, og markedet for de norske barberbladene fra Sarpsborg ble borte. Og med det et stykke Sarpsborghistorie.

Sammen er vi BLÅ

Den nye sangen som hyller Sarpsborg Sparta og fotballsamarbeidet, slippes i forkant av kampen mot Start på søndag., forteller Beatrice Hammerstad på klubbens nettside. Hun mener at Åge Sten ”Glam” Nilsen (bildet, fra WigWams nettside) har laget en kjempelåt med en tekst ”som kan få selv den mest tufse supporter på beina igjen”. Sammen er vi BLÅ” vil samle Sarpsborg og bli en sommerhit, mener hun.Cd'en inneholder 4 ulike spor av låta og koster 50,-.kroner. Åge ”Glam” framfører den sammen med andre syngende sarpinger som Jonas og Jan Groth, Vigdis Lunde Wisur, Stian Joneid og Bernt "Flash" Jansen.

I pausen kan du få den nyinnkjøpte CD’en signert av artistene. CD'en vil også bli solgt utenfor stadion, og fra mandag blir den lagt ut for salg hos Musikkverket i Storbyen, Kurland Kiosk og Bennis hos Amfi Borg, samt at den vil være å få kjøpt på Brakka/Stadion, forteller nettsiden.

Klubben håper på godt salg av gladlåta. Det gjør SarpsborgNotater også.

Men mest av alt håper vi på sportslig suksess. Start er ikke hvem som helst. Men med kløktig taktikk, respektløshet, stor energi, og fullt trøkk fra første øyeblikk, kan det gå vegen. Et par sjokkscoringer tidlig i kampen, kan psyke ut noen og en hver. Og en fotballkamp er aldri over før dommeren har blåst av!

Selvfølgeligheter? Det virker ikke alltid sånn. Men ingen ting vil glede meg mer enn at maset viser seg å være overflødig.

Sagatun - Aladdins lampe

Bildet tilhører Sarpsborg kommunes fotosamling og må ikke brukes eller kopieres uten rettighetshaverens tillatelse.

Sagatun kino: Tatt i bruk 1937. Nedlagt 1968. Deretter møbelforretning. Brant 1987. I dag er det bolig på området.

I likhet med Centralteateatret viste Sagatun gjerne spenningsfilmer, og andre filmer av det lettere slaget.

For oss guttunger var Sagatun en Aladdins lampe. Her kunne ånden kalles fram.

For andre var den en syndens bule. I boka "Tune 1930-1992" forteller Sven G. Eliassen hvordan lærer Hans Otterstad kjempet i mot og bl.a. kalte kinoen en vederstyggelighet.

Vi guttunger møtte optimistisk opp, så fryktelig voksne ut, og passerte billettkontrolløren med den mest selvfølgelige mine. Og kom inn. Enda vi var altfor unge.

Og små. Sagatun hadde flatt gulv, og jeg som ikke var av de storvokste, så ofte bare ryggen på personen i stolen foran, og øverste del av filmen. Da var det nesten bedre å stå. Bak bakerste benk. Var folk greie, så slapp de deg foran fordi du var liten. Og greie var de ofte.

Når vi skulle på Sagatun, så gikk vi. Oftest fra Torvet, inn på St. Olavs gravlund nær huset til dr. Kolstad, gjennom kirkegården til Hans Nilsens Haugesgate, og derfra over Enenda, fram til "Grindæne", over jernbanen og rake vegen til Sagatun. Hva gjorde man ikke for filmkunstens skyld.

Hjem igjen var det verre. Oftest hadde vi jo følge, men var jeg alene, og hadde sett en skummel film, sløyfet jeg snarvegen over kirkegården og gikk en lengre, men tryggere omveg i stedet.

Ofte var det kø når vi skulle inn. Noen ganger helt ut i gata foran inngangen. Bilistene var ofte irriterte. En gang stanset en kjent industriherre fra Sarpsborg bilen og fjernet et par ungdommer korporlig. Hele køen jublet. Jeg husker det som om det skulle vært i går. Men det var bortimot 60 år siden.

Sagatun hette opprinnelig Tune kino, forteller Sven G. Eliassen i Tuneboka. Det karakteristiske funkishuset den holdt til i, var egentlig Folkets Hus. Navnet Sagatun fikk den etter en konkurranse som ble vunnet av Gerd Anvik fra Hafslund. Sagatun var et navn i tiden, og navnet på Norges første folkehøgskole. Navnet kunne altså forbindes med kultur, frilyndthet og norskdom.

Første forestilling på Tune kino ble vist 29. oktober 1937. Det var Norgespremieren på filmen "La Boheme". Hva som ble vist på den siste forestillingen, vet jeg ikke. Hvis noen vet det, hører jeg gjerne om det.

Brutal haldenser med ukjent redskap

En Haldenser gikk på byen med en slosshanske i trusa, kan NRK Østfolds nettside fortelle. Den brukte han for å hjelpe en kvinne i nød. Resultatet var at han slo ut to tenner på et bysbarn. For denne bravaden måtte han sone 30 dager i fengsel og betale to tusen kroner i saksomkostninger samt erstatning til den tannløse.

Ja, det er fæle forhold i Halden. Det har vi særpingær alltid visst. Men hva slo mannen med? Hva er en slosshanske?

Er det det samme som det vi her ved Fossen kaller slåsshanske? Altså en hanske til å slåss med? Sloss gjorde vi i går.

Særpingen: Jæ ær stolt over å væræ fra Sjarsbår

Heisan.
Dø, nå har'e skjedd igjen, sø.
Jæ traff på en kæll på et sånt frimarked døm kællar, og jæ hørte jo me' en gang at han var østfolding. Men da jæ spørte å han var fra, vrei'en sæ som en mærk.
Te slutt så fikk jæ det ut a'n, da. Han var fra mellom Sjarsbår og Fredriksta', sa'n.
Å er det hen æ, sa jæ. Døm ligger jo innte hverandre. Det er'nte plass te noe mellom der.
Jo, så viste det sæ at han var fra Greåkerkanten, da.
Jamen, da er'u jo særping da, sa jæ.
Njaa. Han dro fært på det. For døm følkæ neri der dro for det meste te Fredriksta', sa'n. Det var det som var by'n dømmes. Og så bynt'n å snakke om at han egentlig var fra Tune og ente fra Sjarsbår, da.
Nei, da er'u særping, svarte jæ. Du har vel hørt om kommuneslåingæ? Og det hadde'n. men han likæ't ente. Så mye skjønte jæ, uten at han sa det.
Men så kom det fram, da, at han hadde dreve buttikk neri Fredriksta', og at han derfor følte sæ som Fredriksta'kæll.
Nå ere jo ente rekti det der at følk fra Greåker drar te Fredriksta' når døm skæ te by'n, da. Jæ, har kjent flere, jæ, som budde på Greåker, men vankæ i Sjarsbår. Ja, jæ har teogme' kjent jenter fra Rollsøy, jæ, som kom te Særp flere ganger i ukæ da jæ var ung. Den ene ble til og med gift med en kammerat ta mæ. Men han var fra Råde, da.
Men ære ente fortærændes , æ, at følk som er fra Sjarsbår, later som døm er fra Fredriksta'?
Hva er'e som har skjedd 'æ?
Da jæ var ung, hendte det ældri at at noen som var fra Særp, sa at døm var fra Fredriksta'. Vi var stolte a' å væræ fra Sjarsbår vi. Og det er vi ennå!
Med en gang jæ får en sjanse te't, sier jæ at ja jæ bor et aent sted nå, og der ere bra, men egentlig er jæ fra Sjarsbår.
Skulle jæ lissom legge sjul på det, da?
Og når noen sier at døm ente kan høre på måten jæ snakkær på, at jæ er fra Sjarsbår, så blir ente jæ gla' for det. Jæ vil gjerne høræs ut som en særping, jæ. For særpedialektæ er fin den.
Det er baræ døm som er fisefine som skammær sæ over den.
Og sånne følk fins. Både i Særp å ellers. Noen utfløttæ særpingær er så jålete og "fine" at døm nesten ente får vridd ordæ ut a' sæ. Det er følk som lider ta mindreværskomplekser, trur nå jæ da.
Ja, ja. Det var baræ dettæ.
Forresten en ting tel. I går ble Haiæne fra Sjarsbår norgesmestrær i innebendi. Men før døm kom te finalen, slo døm ut Slevik fra Fredriksta'. Når døm hører det, er vel følk fra Sjarsbår, vel? Eller later døm som om døm er fra Fredriksta' da å?
Ja, ha det, æ.

Særpingen

The double til Sarpsborg Sharks

Sharks tok the double. Først serien, og deretter sluttspillet. I finalen måtte motstanderen, Fjerdingby, gå av banen med 5-9 i målprotokollen. Fire måls overvekt i en NM-finale viser klasse.

Haiæne fra Sarpsborg er sesongens store lag. Seriemesterskapet forteller at de er årets beste lag over tid, og seieren i dag viser at de også kan holde nervene under kontroll og levere topp ytelse i en stressende finalekamp hvor forventningene er skyhøye. Det viser mental styrke.

Jeg var ikke så heldig som de 1379 tilskuerne som så kampen. Jeg satt hjemme i Drøbak og spiste negler mens jeg fulgte dramaet ved hjelp av Svein Inge Hansens fra-minutt-til-minutt-oppdateringer på sa.no. Utmerket online-journalistikk!

Av referatet framgår det med all ønskelig tydelighet at Sharks spilte pågående fra første øyeblikk.

1:55 = 1-0; 4:57 = 2-0; 7:53 = 3-0.

Skuddstatistikken viser 30-29 i Sarpsborgs favør. Det er jevnt. Men Sharks scorer. Det er slik man vinner kamper. Ikke på sjanser, men på scoringer. Og på å være tent fra første øyeblikk, holde trykket oppe under hele kampen, og aldri la seg psyke ut.

Jeg takker for en fantastisk sesong og mange gode opplevelser. Riktignok opplevd på avstand og med hjelp av media og innebandyklubbens egen nettside. Det gir ingen dårlig opplevelse det heller.

Gratulerer med bøtta. Hvor mange laget har fra før får Torskenes regne ut. Da blir det mange.

Ha det godt så lenge. Jeg gleder meg allerede til neste sesong.

Sarpsborg Sparta slo Løv-Ham

Se der, ja. Seier på bortebane, og fire poeng etter tre kamper. Det lar seg høre.

Dette bør ha styrket selvtilliten, gitt ro i laget og tro på egne krefter.

Men det må ikke føre til at mannskapet mister tenningen og konsentrasjonen. Og sulten etter å vinne. Alle må yte for fullt. Og aldri gi opp. Følges denne oppskriften, kan det bli nok poeng til at plassen sikres. Det er det ambisjonsnivået man kan ha denne første sesongen. Selv om man aldri må la være å se opp og fram. Kun det beste er godt nok. Hver gang.

Evnen til å snu kampen, er kanskje det som gleder mest ved denne seieren. Det er en uvurderlig egenskap.

Og det at laget viser evne til å vinne borte. En borteseier er en mental seier.

For en kraftpatriot som meg, reddet denne seieren lørdagen. Jeg vil fortsatt gledes. Hver uke framover.

Tvi. Tvi.

Baræ ta og riv det ner

Bildet tilhører Sarpsborg kommunes fotosamling og må ikke kopieres eller brukes uten rettighetshaverens tillatelse

Kirkegata 30 og 32 ble revet i 1982. Nok en karakteristisk del av småhusbyen Sarpsborg ble borte.

Gravemaskiner og bulldozere har fart ille med Sarpsborg. Den koselige småhusbyen er stygt skadet. Hus for hus.

Er det man har fått i stedet, så mye bedre? Er det bedre i det hele tatt? Gir det større nærhet og varme?

For at byrommet skal være "menneskevennlig", må dimensjonene tilpasses til menneskelige mål. Skal menneskene bry seg om å vanke der, og hvis de skal trives der, må byen være innbydende, hyggelig og tilgjengelig.

Det var den. Sarpsborg var en småskala-by. Det var et pre. Ikke en ulempe.

Mye er i dag borte. Men ikke alt. La oss lære av de feilene som er gjort, og ta vare på resten.

Og sørg for at "erstatningsbyggene" har dimensjoner og en utforming som gir folk lyst til og glede ved å ferdes i byrommet. Ellers uteblir de.

Hvis rivingen skal fortsette, bør noen av de nyere mastodontene med avvisende fasader som gjør menneskene fremmede i byrommet, fjernes først. Noe av det som endrer byens karakter.

Vi snakker om Sarpsborg. Ikke Oslo.

Barberbladet Toreador

Jeg har tidligere skrevet om barberbladbyen Sarpsborg. Bildet viser omslagspapiret til barberbladet Toreador som ble produsert av Torjus fabrikker, Sarpsborg.

Slagordet var: "Ta tyren ved hornene og skjegget med Toreador." Bladet hadde "Facet finish" - hva nå det er for noe - og var hulslipt. Det høres skarpt ut.

Jeg, som er en gammel mann og alltid har vært en kraftpatriot, har mange ganger barbert meg med Toreador. Jeg har fortsatt et par blader - som vi bruker å rute opp ribbesvoren med. Sarpsborgbladet Toreador - bra til det meste!

Eventyret om folkene ved fossen Del 3

I dag avsluttes Eventyret om folkene ved fossen. Del 1 og 2 stod for to dager siden og i går. Les det hele i sammenheng og bli klokere.

En dag kom det noen folk fra et land langt borte til stedet ved fossen. De ville lage papir, og da måtte de bruke fossekraften. Disse folkene hadde med seg en lek som de kalte fotball. De løp rundt og sparket på en ball som de forsøkte å få inn mellom to stenger. Denne leken hadde folkene ved fossen mye moro av.

Men da sa folkene ved utløpet: - Kom til oss og lek her, for her er det mye bedre. Og så skyndte de seg å lage en fotballforening der for å være tidligere ute enn befolkningen ved fossen.

Og sånn gikk det i mange år. Hver gang folket ved fossen fant på noe nytt, så skulle folkene ved utløpet ha det samme – eller noe som var enda bedre.

Slik gikk det også da folkene ved fossen bygde et stort hus der de kunne lage is og leke med køller og en hard gummiklump mens de gikk rundt på isen med jern under føttene. Folkene ved fossen var de første i landet som bygde slikt hus, og de ble flinke til å leke, men da folkene ved utløpet så det, skaffe de seg også et slikt hus og begynte med samme leken slik at de kunne være bedre enn folkene ved fossen.

Men folkene ved utløpet var også flinke til å finne på ting. Mest slikt som å narre folk ved å late som om de var noen andre. Det kalte de skuespill. Det ble folkene ved fossen aldri flinke til. De var seg selv og drev heller med ting som var viktige for landet.

Når folkene ved utløpet kledde seg ut og lot som om de var noen andre enn de egentlig var, gjorde de narr av folkene ved fossen og prøvde å få folk til å tro at folkene der var dumme eller ikke klarte å få til noe. Og noen ganger stjal de historien fra fossefolket og lot som det var dem selv det hadde hendt med. Og mange som ikke visste bedre, lot seg lure.

Men det brydde folkene ved fossen seg ikke om. De levde sitt fredelige, flittige liv og brukte tiden til sånt som gjorde livet bedre for folk, og som var nyttig for hele landet. Noen ganger lo de av det som folkene ved utløpet fant på. Noen ganger fordi de synes at de var morsomme. Og noen ganger fordi de var latterlige.

Så en dag begynte folkene ved fossen å snakke om at de snart skulle feire at det var 1000 år siden den kloke kongen hadde laget stedet ved fossen og gitt dem bostedet deres.

Det likte folket ved utløpet ille dårlig. – Så gamle er dere ikke, sa de. Stedet deres ble jo nedlagt og flytta hit. Dere er bare 168 år, sa de. Men det hørte ingen på. Alle sa at bare to steder i landet var eldre enn stedet ved fossen, og at stedet kunne feire jubileet sitt med god grunn.

Det kunne ikke folket ved elveosen, gjøre noe med, men de ergret seg fælt og lurte stadig på hvilke spik de kunne finne på, og hva de kunne rane til seg, for å ergre folkene ved fossen.

Og en dag fant de på noe lurt. Vi vil være med å feire dere, sa de. Men det de ville, var å gjøre feiringen til noe annet slik at de selv kunne synes bedre og bli snakket om.

Slik gikk livet. De som styrte, hadde nettopp bestemt at det skulle bygges et stort hus der alle syke i området skulle komme for å bli friske. Det huset skulle ligge i det området som folkene ved fossen hersket over.

Folkene ved elveutløpet tenkte mye på hvordan de skulle hindre det. Og foreløpig hadde de hatt hellet med seg, for mange mente at man ikke kunne bruke så mye penger på syke folk. De som var syke måtte heller reise til andre steder for å bli friske. Det mente folkene ved utløpet også, men det sa de bare i krokene og når de snakket med folk som de trodde at de kunne stole på. For hvis folkene ved fossen fikk huset som skulle gjøre folk friske, ville de bli altfor mektige og viktige.

Og slik er det i dag. Folkene ved fossen lever fredelig og strever for å få til mat og salt på bordet. Mens folkene ved elveutløpet stadig jakter på ting som kan gjøre folkene og stedet ved fossen mindre i folks øyne. Men har folket ved fossen levd der i 1000 år, kan de nok leve der i 1000 år til.

Med folkene ved elveutløpet er det verre. Når været blir varmere, kommer vannet til å stige, og da må folkene der nede på ny flykte oppover dit de kom fra. Tilbake til stedet ved fossen.

Snipp, snapp, snute. Men eventyret er ikke ute.

Fortsatt driver folkene ved fossen og folkene ved elveosen og konkurrerer med hverandre. Og det vil de gjøre så lenge det bor folk på de to stedene.

Særpingen: Jæ tellær fingræne når jæ har tatt en a døm i handæ

Nei, dæle mæ, nå har jæ hørt det au.
Skæ Fredrikstadfølk blande sæ opp i 1000-årsfeiringæ te Sjarsbår å nå æ? Hva har døm med det å gjøræ, æ?
Døm ville jo ente bo her døm, jo. Derfor stakk døm a da svenskæne hadde brent byen våres.
Og etter det har døm gjort ælt døm kan for at ællting ska væræ neri ”ne’ære Sandsund”, som jæ kællær ’e. Her oppe skæ vi ente ha noen ting. Sånn har’e vært i nærmære innpå 500 år. Det senæste døm luræ te sæ, var Insjnørskolen. Men det sluttær nok ente med det. Døm skulle nok gjerne hatt det derre Sciensesenteret som skæ ligge på Grålum å. Baræ vent.
Å nå forsøker døm jaggumæ å kuppe 1000-årsfeiringa. Døm er er’nte lite frekke. Det skæ døm ha. Makæn fins ente.
”Engasjere sæ i feiringæ”, sier døm. Jammen sa jæ angasjere sæ. Jæ vet hva døm pønskær på jæ. Døm vil markedsføre Fredrikstad. Det er det døm vil. Og før vi vet ordet ta det, så har døm overtatt hele greia.
Da Fotballklubben dømmes kom sæ opp i eliteserien, så henvendte lederæne sæ te Borregaard og ba om pengær. For nå hadde Østfold fått en klubb i toppserien, og den måtte vi slå ring om, sa døm.
Baræ tull, og heldigvis sa Borregaard nei.
Og hva heter kjøpesenteret dømmes? Jo, Østfoldhallen. Ente Fredrikstadhallen eller Rolvsøyhallen, men Østfoldhallen.
Å nå skæ vel 1000-årsfeiringæ te Sjarsbår bli Østfoldjubbileume’, nå da? Eller nedære Glommæjubbileume’ eller noe aent som gjør det mulig for døm å blande sæ inn og sole sæ i glansen, som han Lars B skriver på Særpeliv.
Jæ trur jaggu ente at døm skjønner sjøl hvor frekke døm ær, jæ.
La oss si at jæ har bursda’ og så kommer nabo’n å sier at han vil angasjere sæ i jubbileume’ mitt. Nei, sier jæ. Nå ær’e mæ det gjelder. Ente dæ. Men da svarær’n: Men huss nå på at vi bor like ved siæ ta hverandre. Vi ær nesten sammæ fammilien. Dettæ hær kan vi vel gå sammen om. Som goe naboær.
Ælle ville vel væræ enige i at det ville væræ utrulig frekt?
Ja, unntatt døm som bur i Fredriksta’, da. For døm skjønner ente hvor grensæ går hen. Døm er baræ ute etter å karæ te sæ?
Dø, jæ skæ si dæ’ en ting: Jeg stolær ente på døm. Og det børte ingen andre gjøræ heller. Døm gjør sæ så lekre å smørblie, men plutselig har døm tatt ælt det du har. Med mæ har’e gått så langt at jæ tellær fingræne når jæ har tatt en a døm i handæ.
Og så baræ en ting tel før jæ sluttær:
Nå må ente særpingæne væræ så naive og godtruandes som døm pleier å væræ. Bestandig ær’e en eller aen som sier at nå må vi ente væræ så smålie. La oss væræ litt sjenrøse for en gangs skyld og vise oss som gode naboær og ta Fredrikstad med på festen.
Baræ vent. Jæ veddær på at det kommer te å skje.
Men da må han Engsmyr væræ litt tøff å si at nei takk, Fredrikstad, dennæ 1000-årsfeiringæ greier vi utmerka godt sjøl! Fredrikstads angasjement, “bidrag” eller rettære sagt innblanding er uønskæ!
Og hvis han trenger hjælp te å få te noen saftige formuleringær, kan han gå inn på Særpeliv. Der finner’n døm argumentæ som han trenger.
Ja, ja. Jæ får slutte her. Dettæ var’e ente mer enn så vidt jæ tålte.
Ha det, og se opp for slue Fredrikstadfølk.

Særpingen

Eventyret om folkene ved fossen Del 2

Her følger del 2 av "Eventyret om folkene ved fossen" Del 1 stod i går. Del 3 kommer senere.

Men det hjalp ikke. Folkene ved fossen var iherdige, strevsomme og flinke. Ikke bare holdt de godt liv i seg, men i stedet for å føre kriger og påføre andre lidelse og død, drev de fredelig handel og ble stadig rikere. Og slik gikk det i mange år.

Med tiden døde den krigerske og drikkfeldige kongen, og nye konger kom og gikk, og så en dag sa en ny, klok konge at de som bodde ved fossen på ny skulle få tilbake alle rettighetene sine. De skulle slippe å sende vare sine til dem som bodde der elva rant ut, og de skulle ikke lenger betale toll og avgifter til dem. Og folkene ved elveosen skulle ikke lenger eie noen del av gården ved fossen.

Da ble folkene ved fossen glade, mens folkene ved elveutløpet ble rasende. De klaget og lagde en masse bråk, men da dette ikke hjalp, prøvde de å lage så mange vanskeligheter for folkene ved fossen som de kunne.

De prøvde å få lagt om vegene slik at ingen skulle finne fram til fossen, og da det ikke nyttet, sa de at elva var så grunn at ingen skip kunne seile opp til fossen. Men det var ikke sant, så det hjalp ikke det heller.

Da var det noen som la hodene sine i bløt og kom på en lur plan.

- Hva om vi lager en kanal ovenfor fossen slik at vi kan fløte tømmeret forbi fossen, sa de. Da får ikke møllene og sagene ved fossen vannkraft, og da kan de ikke male korn og skjære trelast. De får ikke noe å spise og ikke noe å selge, og så må de flytte ned hit, og her er det vi som bestemmer.

Og så bygde de en kanal, men til deres store skuffelse fikk fossen fortsatt vann slik at korn kunne bli malt og tømmer skåret der.

Slik fortsatte stridighetene mellom de som bodde ved fossen slik den kloke kongen hadde sagt, og de som hadde flyttet, slik den drikkfeldige og krigerske kongen hadde bestemt.

Etter som tiden gikk, ble det funnet opp mange nye ting. Blant annet noe som heter jernbane. Det var store maskiner som gikk på skinner av stål. Jernbanen kunne frakte både folk og varer og var mye mer effektiv enn hest og vogn.

De som styrte i landet, bestemte at jernbanen skulle gå over elva ved fossen. Der skulle jernbanen gå sammen med den nye brua som nettopp var bygd der.

Da våknet folkene ved elveutløpet igjen. Dette måtte de forhindre. Jernbanen ville gjøre stedet ved fossen enda viktigere enn før, mens deres egen avkrok ville bli enda mer isolert. Det kunne de ikke godta. Så de begynte å slåss for å få jernbane de også, og helst så de at jernbanen ikke gikk oppom fossen i det hele tatt.

Til slutt fikk de jernbane. Banen skulle gå innom hos dem før den gikk over elva ved fossen. Det synes folkene ved elveutløpet var ergerlig, men det var ikke noe å gjøre med.

Men så måtte det lages ny veg ut av landet for nå førte ikke nabolandene kriger mot hverandre lenger, men var blitt vel forlikte.

- Den nye vegen må gå over elva her, sa folkene ved elveutløpet. Ikke oppe ved fossen! For nå tenkte de at de skulle gjøre stedet ved fossen til en avkrok for all framtid. Men de som styrte landet, skjønte hva de pønsket på, og sa nei. Og så bygde de som styrte, først en, og så enda en stor flott bru over elva nesten oppe ved fossen.

Den kloke kongen som grunnla stedet ved fossen, hadde reist i viking da han var ung og lært mye nytt. Blant annet om en ny gud. Den guden mente han at alle skulle tro på. Mens han sloss for å gi folk den nye troen, ble han drept, men etter at han døde – og ble en hellig mann – trodde alle i landet slik han hadde sagt. Og de som trodde, kalte seg kristne, og huset til guden deres kalte de kirken, og de som styrte over den nye guden og tilhengerne hans, hette biskoper.

Da det skulle oppnevnes biskop for stedet der folkene ved fossen og folkene ved utløpet bodde, mente alle at han burde bo ved fossen der den kloke kongen hadde bodd og virket. Og bispedømmet burde bære navnet på stedet hans ved fossen. For den kloke kongen hadde fått alle til å tro på den nye guden.

Men det ville ikke folkene ved utløpet ha noe av. De rottet seg sammen og smidde renker for å få biskopen hos seg. Til slutt fant de en løsning. De lot biskopen bære navnet til stedet ved fossen, men de gav ham et fint hus helt gratis. Og da sa de som styrte landet, at biskopen skulle bo der, for da sparte de noen sølvpenger. Og slik ble det.

Fortsettelse følger. Gå ikke glipp av slutten.

1 poeng på hjemmebane

Ja, ja. Ett poeng er bedre enn ingen ting, men skal Sarpsborg Sparta FK berge plassen, må laget ta poeng på hjemmebane. Ikke bare ett, men full pott. Spesielt når den motstanderen det møter, etter alle solemerker er en av de svakere.

Sarpsborg Sparta burde ha tatt alle tre poengene i hjemmedebuten mot Kongsvinger, skriver SA, som mener at gjestene kan prise seg lykkelige over at hjemmelaget ikke ledet med flere mål da lagene gikk til pause. Sarpsborg Sparta spilte periodevis meget god fotball i årets første seriekamp på Sarpsborg stadion, og produserte den ene store målsjansen etter den andre, mener avisa.

Det er bare ikke slik det fungerer. I fotball som i andre lagidretter er det målene – ikke målsjansene - som teller. Ingen mål, ingen suksess. Og på dette nivået kan man ikke brenne straffer. Målsjanser som ikke omsettes i scoringer, er ikke tegn på styrke, men svakhet.

Jeg har en viss forståelse for at den første hjemmekampen for den nye klubben kan være preget av nerver. Alt det utenomsportslige tullet har neppe gjort situasjonen bedre. Men nå må tiden som jomfru være over. Nå må det bli poeng. Ellers blir det mer nerver. Og stress. Og det fremmer helt sikkert ikke prestasjonsevnen.

I neste kamp må Løv-Ham slås. På bortebane.

Eventyret om folkene ved fossen Del 1

SarpsborgNotater bringer i dag første del av et eventyr. Del 2 og 3 kommer de nærmeste dagene. Eventyret handler om folkene ved fossen og folkene ved elveutløpet, om kloke og udyktige konger, og om hvordan folkene ved elveosen legger renker for å motarbeide folkene ved fossen.

Det var en gang en mann som bodde ved en stor foss. Der hadde familien hans bodd i mange generasjoner.

Det var kongen selv som hadde sagt at de skulle bo der. Han var en klok og mektig mann og visste best hvor folk kunne bo trygt, og hvor de kunne tjene til brød og salt.

Mannen brukte elva og fossen til å skaffe seg mel og materialer, og det han ikke brukte sjøl, solgte han til andre slik at han tjente en skilling eller flere.

Stadig kom det fjerne naboer og ville ta fra mannen det han eide, men han og huslyden hans forsvarte seg godt, og stort sett fikk de være i fred og hadde gode dager. Sånn hadde det vært siden den kloke kongen gav stedet til forfedrene hans.

Men så fikk landet en ny konge. Han var bare guttungen, og hadde lite greie på styre og stell. Det eneste han var opptatt av, var å drikke og feste og føre kriger for å vise hvilken kar han var.

Han hørte ikke på rådgiverne, men turet fram og plaget både undersåttene og naboene sine.

Nabolandet til kongen var også krigersk. Kongene der hadde i mange år ført kriger ute i verden og påført andre mennesker sult, sorg og elendighet. Nå bestemte den nye kongen i landet til mannen ved fossen at han skulle erobre landet til den krigerske naboen sin. Han ville gjøre seg selv til konge over alle landene rundt landet han hersket over.

Men det gikk ikke som han trodde. Det krigerske nabolandet lot seg ikke overrumple, og krigen dro ut. Og mange mennesker ble drept eller fikk livet sitt ødelagt.

En dag kom soldater fra den krigerske naboen til stedet ved fossen hvor mannen levde fredelig med huslyden sin.

- Gi oss gull og mat ellers brenner vi gården din, sa de til mannen.

Men det ville han ikke. Han var en fredelig mann, men ikke feig, og han ville ikke la seg true til å gi fra seg det han hadde slitt for.

Da brente fiendene gården hans. Bonden selv og noen av folkene hans kom fra det med livet, men mange ble drept.

Da den nye kongen hørte dette, bestemte han at mannen ikke lenger skulle bo ved fossen på den plassen familien hans hadde fått av den kloke kongen.

- Flytt dit ned hvor elva renner ut, sa han. Der skal du og mennene dine lage en ny gård, og etter som du får den av meg, skal du gi gården mitt navn.

Det syntes ikke mannen noe om. Han ville bo der han alltid hadde bodd, men noen av folkene hans gjorde som kongen sa. De tenkte at nå kunne de bli herrer i eget hus og bli rike og mektige, og kanskje kunne de ta fra mannen ved fossen det han eide. For egentlig var det de som hadde skaffet de rikdommene mannen ved fossen hadde, mente de. Og hvis de bare holdt seg inne med kongen, ville han nok hjelpe dem i kampen mot den gjenstridige husbonden som ikke ville flytte slik kongen sa.

Og så flyttet de, og kongen hjalp dem. Han sendte soldater til å passe på dem, og gav dem rett til å drive handel og til å utnytte fossen som lå der oppe hvor de bodde tidligere.

Men den gamle husbonden ble boende. Han fikk mange barn, og mange tjenere tok arbeid hos ham for han var en god husbonde. Slik ble de etter hvert mange på det gamle stedet. Og de var driftige og flinke og levde godt.

Men det likte ikke de som hadde flyttet slik kongen hadde bestemt. Stadig klaget de til kongen over at det fortsatt bodde folk ved fossen og over det folkene ved fossen gjorde, og som regel fikk de medhold.

Fortsetter en av de nærmeste dagene. Følg med.

Sarpen: En avis som forsvant

Bildet tilhører Sarpsborg kommunes fotosamling og må ikke kopieres eller brukes uten rettighetshaverens tillatelse

Her i Torvgata 9 holdt "Sarpen" til. Her har jeg vært innom mange ganger og levert dikt, referater fra gymnassamfunnets møter og debattinnlegg. Redaktør Halvard Normann Hansen var ikke alltid like begeistret for de meningene jeg gav uttrykk for.

I anledning 100-årsjubileet i 1954 utgav Sarpen denne jubileumsutgaven. Bildet som viser avishuset Sarpens fasade mot Torggata er laget av Alf Dahl som arbeidet i Sarpens trykkeri, men også var en eminent bildekunstner. Diktet er skrevet av Sarpens redaktør på den tiden, Halvard Normann Hansen. (Bildet tilhører Lars Bjøreid)

Avisa Sarpen kom ut første gang i 1854. På sett og vis har den vært en blå tråd gjennom Sarpsborgs historie etter at byen gjenoppstod i 1839.

Sarpen var konservativ og avisa for byens borgerskap. Og for partiet Høyre. Slik var det også i min barndom og ungdom. På Hafslund hvor jeg bodde, var det ingen som holdt Sarpen. I mitt barndomshjem abonnerte vi på Sarpsborg Arbeiderblad, men faren min fikk Sarpen på Karbiden hvor han var lønningsfører. Det var vel ventet at funksjonærene skulle ha en borgerlig avis.

Jeg var født ”avisoman” og leste både SA og Sarpen grundig og med stor glede. Og jeg skrev i dem. I begge to. Dikt og prosa.

Sarpen hadde en kulturell sisteside. Der fikk jeg trykt mitt første dikt 25. juli 1953. Fire dager før jeg fylte 16 år. Det hette ikke noe mindre enn ”Livet”. Senere ble det mange dikt på sistesiden som redaksjonssekretær Arve Lillevold gjorde til et litterært pustehull for skrivende sarpinger.

Men jeg hadde også meninger. Når redaktør Halvard Normann Hansen var uenig - og det hendte! – utstyrte han innleggende med sarkastiske og ofte nedlatende haler. Da måtte jeg jo svare. Og så var bråket i gang.

Faktor Karl Hedberg kom jeg godt ut av det med. Da jeg redigerte russeavisa ”Tidens Tull” i 1958, fikk vi god kontakt. I Sarpen – og i Glommens trykkeri - lærte jeg å elske lukten av trykksverte.

Sarpens avishoder: Det "originale" avishodet - ihvertfall fra begynnelsen av 1900-tallet til 1965 - Etter overgangen til offset i 1965 ble "Dagbladet" tilføyet. Først i blå raster, siden i grå (1965-1971) - Fra 1971 en moderne utgave i tabloid. - Fra 1975 - tilbake i fullformat i samarbeide med Fredriksstad Blad. Noen få byttesider. - I 1986, tabloid - stadig med mye FB-stoff, men "byttesider." - 1987-1991. Rendyrket Sarpsborgavis med nytt avishode! (Bilde og opplysninger: Lars Bjøreid)


Sarpen var tynn og ikke alltid like spennende typografisk. Ombrekkingen skulle være saklig og ikke markskrikersk. Side to var stort sett opptatt av stoff fra Høyres Pressekontor og av ”kjellerartikler” som hadde lite med Sarpsborg å gjøre, men noen ganger tok de sitt monn igjen med Knut Roens artikler om ”Karl Teobaldsen Trøskehølte” og annet spennende stoff med lokalt preg.

Sarpen var gjennom nærmere 150 år en viktig budbærer i Sarpsborg og har på godt og vondt avspeilet byens historie. Dens medgang og motgang. Smått og stort. Selv om jeg kun fikk oppleve avisa i dens ikke altfor sprudlende alderdom, har den bidratt vesentlig til at jeg ble et lesende og skrivende menneske.

Sarpsborg var en arbeiderby. Arbeiderpartiet styrte og fagbevegelsen støttet opp. Hvis du ikke var en klassesviker, holdt du din ”egen” avis. Dette gjaldt nok særlig i tiden før den 2. verdenskrig, men også i etterkrigstiden. Dette gikk ut over Sarpen og bidro nok like mye til avisas etter hvert skrantende tilværelse og fall, som det at den ble nedlagt under krigen.

Mange sarpinger savner nok likevel Sarpen. Da jeg gikk på realskolen og gymnaset og skrev i begge avisene, merket jeg godt hvem som abonnerte på hvilken avis. Byens forretningsdrivende, funksjonærene på Borregaard og del bønder holdt seg trofast til Sarpen, og de som har vokst opp med en avis, slipper den egentlig aldri.

Sarpen gikk i praksis inn i 1975. 121 år gammel. Fra 1975 til 1991 kom det ut en hybridutgave i regi av Fredrikstad Blad, men for oss som hadde lært å sette pris på den ”ordentlige” Sarpen, var dette egentlig ingen erstatning. Det var Fredrikstad light.

I 1991 var en epoke over, og ordene mangfold og pressefrihet hadde mistet noe av innholdet for borgerne i byen Sarpsborg.

Sarpsborg 1000 år: Tanker om et jubileum

Sarpsborg er Norges tredje eldste by. Grunnlagt av Olav Haraldsson i 1016. I noen år var Olavs by, Borg, Norges kongesete og residenshovedstad.

Om 8 år kan Sarpsborg feire 1000-årsjubileum.

11. februar i år pekte SarpsborgNotater i innlegget Sarpsborg 1000 år, på at Sarpsborg har gjort merkelig lite ut av at byen er grunnlagt av St. Olav som både innførte en moderne statsskikk og kristnet landet. I innlegget gav jeg uttrykk for at jubileet må feires, men at det også må skje noe mer – både på forhånd og i etterkant. Byens lange og stolte historie må fram i lyset.

Byens ulike medier bør allerede om tre år trappe opp mot selve jubileumsåret og være fulle av stoff om historien. Den skrevne byhistorien bør dessuten suppleres med en oppdatert historie for tidsrommet 1939-2016. Jeg spurte om kommunen har satt folk på denne oppgaven for det er ikke mer enn tida og vegen fram til 2016.

Senere har flere uttrykt sin bekymring og undret seg over at kommunen ikke har kommet skikkelig i gang med planleggingen. Styreleder for ViS, Bernt Sørlie, har sagt at arbeidet går altfor tregt og har etterlyst en person som kan være prosjektleder for byjubileet, og tilbudt at ViS kan ta ansvar for forberedelsene.

Nå har kommunen endelig reagert og utnevnt Guro Elise Berg til forprosjektleder for jubileumsfeiringen. Dermed slipper kommuneadministrasjonen selv å sitte med ansvaret for det daglige forberedelsesarbeidet.

Rådmannen og kommunesjefen for kultur sier at de ikke ønsker å påvirke den kreative prosessen som forprosjektlederen og hennes folk nå skal i gang med. Det bør de! Sammen med politikerne må de klart gi uttrykk for kommunens mål og ønsker for feiringen og definere ambisjonsnivå og rammebetingelser. Dessuten må de si ja og nei under vegs slik at byen ikke blir sittende med et forprosjekt som den ikke har mulighet til å realisere. Kommunens ansvarlige myndigheter kan derfor verken legge seg på rygg eller vente passivt på hva andre tenker og gjør. De må være ambisiøse og aktive. Det er ikke å blande seg utilbørlig, men å styre.

På kulturkonferansen 3. april uttalte tidligere ordfører i Trondheim - den andre Olavsbyen i landet - Marvin Wiseth, at Sarpsborg må satse stort mot 2016 for å få en vellykket feiring. Til SA sier rådmann Evensen at han er enig i dette. Et tusenårsjubileum skal ikke forbigåes i stillhet, så vi tenker stort og så får vi heller sortere bort etter hvert, sier han.

I prinsippet ja, men tid og krefter må ikke brukes på prosjekter som det aldri blir noe av. Noen grunnleggende elementer må fastlegges allerede i utgangspunktet, som for eksempel

- ny oppdatert byhistorie
- en stor utstilling, ”Sarpsborgutstillingen”, som viser byens historie og dagens kultur og næringsliv
- byens industri- og håndverkerhistorie bør presenteres slik at historien dokumenteres og allmennheten blir informert
- et nyskrevet skuespill med utgangspunkt i byens historie
- jubileumsforestillinger av ”Sverdet” og ”Musikken gjennom Gleng”
- Sarpsborgområdets eldste historie med helleristninger, boplasser, gravhauger m.v. må få plass både i trykt materiale og på jubileumsutstillingen
- Sarpsborg er en ”arbeiderby” og arbeiderne og arbeiderbevegelsen må vies en oppmerksomhet som står i rimelig forhold til deres betydning
- arbeiderboligene (husmannsplassene, Sarpsborgs Gamleby, Gleng, St. Olavs Voll, Tarris, ”Ny England”, ”Frankrike”, Opsund m.v.) må belyses som kultur, arkitektur og sosiale tiltak
- byens sang-, musikk- og teaterkrefter må fram i lyset (Ikke bare Gleng!)
- byens idrettsliv før og nå og dens betydning i arbeiderbyen Sarpsborg
- det frivillige Sarpsborg: lag, foreninger, interessesammenslutninger
- det nye Sarpsborg (byen etter kommunesammenslutningen)
- ny stadion som ”storstue” for idrett og andre utendørsarrangementer

Og så må byen vise seg fra sin beste side. Nyoppusset og med åpne armer som viser besøkende at de er velkomne og blir satt pris på. Og at de er velkomne tilbake.

Dette er bare noen ideer som stiller Sarpsborg i sentrum. Kjempekonserter og andre gigantarrangementer må ikke trekke oppmerksomheten bort fra jubileumsobjektet.

Kommunen må bære en vesentlig del av ansvaret og betale en stor del av gildet, men det lokale næringslivet må også gripe dypt i lommene for å gjøre seg synlig. Både historisk og aktuelt.

Og staten må bidra! Det er sikkert ingen selvfølge, så det må tas opp tidlig og bearbeides lenge. Olav Haraldssons hjemkomst og etableringen av Borg i 1016 er også en nasjonal begivenhet. Både for nasjonen Norge og Den Norske Kirke. Det bør markeres under feiringen. Både lokalt og sentralt.

Her er nok å gjøre.

Klikk for øvrig på lenkene Olav Haraldsson - Sarpsborgs grunnlegger og Historisk tilbakeblikk: Sarpsborg er storebror og se hva SarpsborgNotater tidligere har skrevet om saken.

Aviser i Sarpsborg

Lokalavisene er limet i lokalsamfunnet. De holder befolkningen informert og skaper lokal bevissthet og identitet.

Sarpsborg har hatt flere lokalaviser som nå er borte. De mest kjente er Dagbladet Glommen og Dagbladet Sarpen. Men også en del arbeideraviser kom og gikk i de urolige 20- og 30-åra.

Glommen var Venstreavis og holdt til i Jernbanegata. Den kom i gang i 1888 og var eid og redigert av familien Hvidsten.

Etter krigen maktet ikke avisa å komme i gang igjen, men trykkeriet ble holdt i gang gjennom mange år, bl.a. av Gunnar Hvidsten som bl.a. hjalp meg med flere utgivelser.

Sarpen som kom ut første gang i 1854 fikk vel for så vidt også banesår under krigen selv om den fortsatte å komme ut helt til 1974. Fra 1974 til 1991 kom den ut som en hybridutgave av Fredrikstad Blad. Sarpen som var en konservativ avis, skal få sin egen artikkel her på SarpsborgNotater.

Det skal også Sarpsborg Arbeiderblad som i praksis også ble stanset under krigen, men som kom ut under nye navn og nytt regime, men uten at trykkeriet ble lagt ned. Fra 1940 til 1943 hette avisa som kom ut i Sarpsborg Arbeiderblads lokaler, ”Den nye tid” og deretter hette den ”Sarpsborg Dagblad” fram til 1945 da arbeiderbevegelsens avis ”Sarpsborg Arbeiderblad” igjen overtok.

Haiæne er i finalen

Ja!

Sarpsborg Sharks er i NM-finalen i innebandy. Etter et hvileskjær på hjemmebane i den andre semifinalekampen, har spillerne skjønt alvoret, lagt inn et ekstra gir og vist Slevik hvem som er best i fylket.

- Vi har blitt seriemestere og er storfornøyd med det, sier Sharks trener, Pål Unfoss, til SA. Han ser på en eventuell NM-tittel som en bonus.

Det er en totalt feilaktig innstilling. Sulten på seier og ære må være umettelig. Ellers vinner man ikke NM-finaler. Ikke i noen idrettsgren. Heller ikke i innebandy.

Full tenning er det som gjelder. Fra første sekund. Til siste. Bare da kan haiæne ha reelle forhåpninger om å ta hjem "bøtta".

Om det blir Fjerdingby eller Gjelleråsen som blir finalemotstander, er uklart. Ikke spiller det noen rolle heller. En mester må slå alle.

Og hermed: Et tupp bak til hele laget!

Borregaardsmonumentet ved Sarpebrua

Foto: Kow d.e. 080308 ©

Klikk på bildet og se større versjon

Hvor mange har sett Borregaardsmonumentet på nært hold? Turister - og fastboende - kjører forbi. De som blir nysgjerrige og gjerne skulle sett nærmere på verket, finner ikke noe sted å stanse. Du skal være godt kjent - og særdeles heldig med trafikken - for å kjøre inn under jernbanebrua mot Tarris og parkere der Borregaardsmølla og møllerboligen lå.

I 1939 feiret Sarpsborg at det var 100 år siden byen hadde steget som en Fugl Fønix opp av asken. Mange knyttet små og litt større jubileer til begivenheten.

Borregaard hadde grunn til å feire. I 1939 var det 50 år siden The Kellner Partington Paper Pulp Company grunnla den moderne bedriften Borregaard. Bedriften ville derfor feire seg selv og de to industribyggerne Oscar Pedersen og Hjalmar Wessel, med å reise et monument på Borregaardsida av Sarpebrua.

Avdukningen av monumentet, som var laget av bildehoggeren Ørnulf Bast, fant sted 18. juni, mens byens "fødselsdag" var 9. august.

En gang for mange år siden ble relieffene på monumentet colorert. Jeg var to år da monumentet ble reist, og vet ikke om det var farget på den tiden, men jeg synes at fargingen reduserte verkets monumentale karakter.

Monumentet er bra som det er. Selv om karet på toppen virker umotivert. Det forteller mer om en sluknet ild, enn en brennende flamme.

Sokkelen og monumentet gir stiliserte framstillinger av byens og bedriftens historie. Bare synd at så få får anledning til å se det på nært hold.

Sarpsborg Sparta FK: Nytt nettsted klart

Sarpsborg Sparta FKs nye nettsted er ferdig. Klikk på lenken og se nettsidene. Det ligger lenke til klubbsidene på SarpsborgNotater. Se oversikten over lenker. Der finner du også lenker til andre, interessante Sarpsborgrelaterte nettsteder.

SarpsborgNotater vil følge samarbeidsklubbens kamper i Adeccoligaen og komme med rosende, oppmuntrende - og kritiske! - kommentarer.

Særpingen: Ente om jæ ble dratt ta ti ville hestær!

Heisan.

Nå har jæ hørt det au. Skæ det nye fotballlaget vores spelle hjemmekampæne sine på Fredrikstad stadion?

Er’e noen som har mistæ huet helt, nå eller?

Først legger døm ner fødeavdelingæ på sykehuset i Særp sånn at ælle nye særpingær blir født i Fredrikstad. Og nå vil døm jaggumæ ta fra oss fotballen au. Det neste blir vel at ælle særpingær skæ begravæs i Fredrikstad. Da er’e fullbrakt, som døm sier.

Jæ lurær på å følk egentlig tenker me’, jæ. Det kan ente væræ det døm har over skuldrene i hvertfall. Skæ jæ vurdere ut fra hva døm får sæ te å si, ere mye som talær for at døm tenker med det døm sitter på. Og vi vet jo hva som kommer ut der.

Nei, ælle andre steder enn Fredrikstad stadion. Reis te Hamar om de vil, men ente te Fredrikstad.

Skjønner døm ente at døm gjør Særp te en kolloni under Fredrikstad, æ? Eller er’e kanskje det døm vil?

Men det vil ente jæ! Ente på vilkår!

Ærbesbla’ kællær en sånn løsning for et ”skrekkscenario”. Det er ente for sterkt sagt. Det er helt høl i hue, spør du mæ. Men det er’e nok ingen som gjør. Døm spør ente oss som skjønner saker og ting.

Det han derræ Skjelle i Sjarsbår Spartæ børte gjøræ, var å settæ sæ i bilen og kjøre te Oslo å fortelle døm der inne i Fotballforbundet å han David kjøpte ølet hen.

Å det var ente i Fredrikstad!

Døm har ente eget øl en gang. Baræ no’ skvip som døm kællær for øl for at døm skæ’ sleppe å drekke øl som det står Sjarsbår på ettiketten på.

Men det var ente det jæ skulle skrive om. Det var om fotballen.

Nå må særpingæne få ut finger’n og bygge en stadion som døm høye kællæne inne i Oslo kan akkseptere. Så vi slepper det tullet med at vi må dra te den husklyngæ nedærst ved Glommæ for å spelle fotball. Og se på fotball.

Jæ drar i hvertfall ente dit ner. Ente om jæ ble dratt ta ti ville hestær.

Litt stolthet har jæ igjen. Det håpær jæ at andre har å.

Det får væræ grenser!

Ha det, æ. Jæ håpær at følk i Særp våknær snart.

Særpingen

Edvard Hoem bodde på Hannestad og skrev sentralt verk i norsk litteratur

Forfatteren Edvard Hoem på 1970-tallet da han bodde på Hannestad og skrev romanen "Kjærleikens ferjereiser" og skuespillet "Musikken gjennom Gleng". Han prøvde å selge Klassekampen til arbeiderne utenfor Borregaardsporten, men uten særlig suksess.

Forfatteren Edvard Hoem klatret raskt til topps på Parnasset. Siden har han blitt der.

Allerede som 25-åring – i 1974 - skrev han den meget omtalte ”Kjærleikens ferjereiser” som han ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for. Den skrev han i Sarpsborg. Eller rettere sagt i Skogholtet 3B på Hannestad Øst i Tune. Men dette er jo Sarpsborg i dag.

Før dette hadde han skrevet diktsamlingene ”Som grønne musikantar”,1969 og ”Landet av honning og aske. Frå dei bleike myrer med den våte vind”, 1970, romanen Anna Lena, 1971 og skuespillet ”Kvinnene langs fjorden”, 1973. Han var altså bare 20 år gammel da han debuterte som forfatter.

På Hannestad bodde han i tre år, forteller Edvard Hoem til SarpsborgNotater. Dit flyttet han fordi kona hans fikk jobb som psykolog på Åsebråten. Leiligheten fulgte med jobben. Slik ble et sentralt verk i norsk litteratur til i Tune. Eller Sarpsborg som det nå heter.

”Musikken gjennom Gleng”, som handler om Sarpsborg, er imidlertid i liten grad skrevet her. Hoem forteller at han leide ”skrivehybel” på Apenesfjellet i Fredrikstad og brukte arkivmaterialet som biblioteket der hadde om trelastindustri og cellullose som grunnlag for dramaet som foregår ved Sarpefossen, ved Borregaard og i Gleng.

Edvard Hoem var som så mange andre forfattere av hans generasjon med i AKP (m-l). Parolen var å ”grava der du står”, minnes Hoem og forteller til SarpsborgNotater at møtet med Sarpsborg og Borregaard fikk ham til å interessere seg for industrihistorie, og dermed var grunnlaget lagt for Musikken gjennom Gleng. Stykket ble oppført på Nationaltheatrets hovedscene. Siden kom det opp i Bergen.

Med et visst humoristisk vemod forteller Edvard Hoem at han solgte Klassekampen på torget i Sarpsborg og utenfor Borregaard. Det siste slo ikke an. Borregaard var da som nå solid sosialdemokrati.

I dag er Edvard Hoem en anerkjent forfatter som for alltid har sikret seg
plass i norsk litteraturhistorie.

Han har skrevet dikt, salmer, romaner og skuespill og har gjendiktet flere av verdenslitteraturens mest sentrale verk.

Han har også vært teatersjef.

Hoem stod ved porten med en bunke aviser, da bommen gjekk opp og hele skredet av arbeidere kom stormende forbi. Ikke en eneste en kjøpte. Derimot var det en som ropte: ”Klassekampen? Herregud, å står du her for 'æ? Her har vi klassa og kjempa hele dan!”

Jo, det var tider, sier Edvard Hoem og er for et øyeblikk tilbake til tida i Tune og Sarpsborg på 70-tallet. Som han minnes som en god tid.

Musikken gjennom Gleng

"Musikken gjennom Gleng" er et skuepill - altså en dramatisert framstilling - om fattigfolks liv i tettstedet Gleng og kampen mot grådige bedriftsherrer som ikke så - eller brydde seg om - den materielle og åndelige armoden som arbeidsfolk levde i. Et skuespill alle sarpinger bør lese.

Sarpsborg er en av Norges eldste byer. I Olav Haraldssons tid var den landets residensby, altså rikets hovedstad.

Etter at byen på1500-tallet ble flyttet til elevmunningen, var Gamlebyen ved Borregaard og Gleng sentrene for bebyggelsen i den opprinnelige byen som svenskene brente og danskene flyttet.

I Gleng levde folkelivet. Da Sarpsborg fikk bystatus igjen i 1839, ble Gleng sentrum i den nyopprettede byen.

Både før og etter 1839 stod Gleng – og Sarpsborg – sentralt i kampen for å gi arbeidsfolk levelige kår. Fattigdommen var stor. Uvitenheten nesten enda større. Svartsyn og pessimisme fikk mange til å gli inn i passivitet og sløvsinn. Hva kunne det nytte? Uansett hva du gjorde stod armoden på lur. Sykdom knekte selv den sterkeste og tok fra deg dem du var glad i. Da var det like godt å dempe pinen med en lindrende rus.

Og eierne av Borregaard skjenket. Aarslandsstua, som nå står på Borgarsyssel Museum, lå i Gleng og tok gjerne i mot folks siste skillinger i bytte for en kortvarig rus med påfølgende ruelse, lidelse og fattigdom.

Men noen gav ikke opp. Selv om vegen framover gikk både opp og nedover bakke. Noen kjempet seg fram gjennom fyll og nederlag. Andre trøstet seg med religionen og håpet på et bedre liv i det hinsidige. Mens noen aldri mistet håpet og troen av sikte. Idealister som i Marcus Thranes ånd ofret egen velferd og trygghet for klassens beste.

Det er disse Edvard Hoem skriver om i ”Musikken gjennom Gleng”. Ved å blande personer og hendelser fra forskjellige epoker, skaper han et skuespill med spennende individuelle og sosiale motsetninger og en sterk dramatisk stigning fram mot scenen der Ludvig Damstorp erklærer: ”Det hender det er nødvendig med eit språk som er sterkare enn ord”.

Siste verset i finalen lyder:

”Og vatnet samlar seg på fjerne fjell.
Og elva flyt så stilt dit fossen fell.
Den gamle orden skalv, men varer enn!
Musikken gjennom Gleng skal ein gong sprenge den!”

Og det har den gjort. Takket være de som gikk foran og banet veg.

Edvard Hoem skrev ”Musikken gjennom Gleng” da han bodde i Skogholtet på Hannestad Øst på 70-tallet. Jeg anbefaler stykket til alle sarpinger. Hoem skriver på nynorsk. Det bør ikke hindre noen i å lese om livet i Gleng og kampen for en bedre framtid. Den kampen vi i dag nyter fruktene av.

Morglyd Johansen i St. Mariegate og Glengsgata

Bildet tilhører Sarpsborg kommunes fotosamling og må ikke kopieres eller brukes uten rettighetshaverens tillatelse

Morglyd Johansen var en interessant person for en ung gutt med mange slags interesser. Morglyd hadde et skattkammer av en forretning i St. Mariegate i nærheten av "Petter i Bua" og vis av vis Borg Bar - for dem som vet hvor disse var. Senere flyttet han som bildet viser, til Glengsgata. Men det var etter "min tid".

Å komme inn i butikken til Morglyd var et eventyr. Du ble møtt av en helt spesiell lukt som pirret nysgjerrigheten, og butikken var full av stort og smått. Mest smått.

Jeg var interessert i det meste, og det fant jeg hos Morglyd. Mynter, frimerker, spennende gjenstander - og en masse ting som ingen visste hva var. Ikke Morglyd heller. Men det hindret ham ikke i å gi en forklaring.

Frimerkene lå i små gjennomsiktige poser eller konvolutter som var laget av matpapir eller noe som lignet. Men frimerkene dekket hverandre, og skulle du se etter om alle tagger var på plass, og om frimerkene ellers var uskadde, måtte du åpne posen. Men da sa Morglyd nei. Han ville ikke ha ødelagt frimerkene, så du måtte kjøpe på egen risiko.

Og det gjorde vi. Skuffelsene kom når vi satt hjemme og plukket fram frimerker som vi hadde fra før, eller hvor en tagg eller flere var borte. Men det vanket også godbiter. Det siste merket i en serie du sparte på, eller spennede merker fra Magyarpost eller Helvetia. For ikke å snakke om tyske merker fra inflasjonstiden før krigen, hvor man i følge mytene måtte ha et trillebårlass med penger for å kjøpe et frimerke.

Alle myntene hos Morglyd var sjeldne. Mente Morglyd. Noen var norske. De fleste var utenlandske fra eksotiske land som vi knapt hadde hørt om. Vi var ikke så bereiste og verdensvante på den tiden.

Da Morglyd oppdaget at jeg hadde meninger, ville han diskutere. Morglyd var radikal. Jeg var frittalende, men kanskje mer liberalt borgerlig. På den tiden. Han hadde meninger om det meste. Og det hadde jeg også. Og begge var like påståelige. Vi ble ikke enige. Men jeg tror at vi likte diskusjonene begge to.

Nederlagenes mandag

"Det är mandags morgon. Mitt huvud är så tungt ..." skrev Povel Ramel. Dette er en slik mandag.

Først går "Haiæne fra Sarpsborg" bort og taper for Slevik. Det vil i praksis si Fredrikstad. Og så reiser samarbeidsklubben Sarpsborg Sparta til Ulsteinvik og ender som slakt.

På sånne dager er det tungt å være patriot.

Leser ikke Sharksfolka denne bloggen? Jeg skrev jo at kampen begynner når fløyta går, og at laget ikke måtte la seg overrumple, og så er det akkurat det som skjer. Slevik tar føringa og leder med mange mål før Sharks begynner opphentinga. Det er for seint å komme på bedre tanker etter at man er hengt!

Og så Sarpsborg Sparta. Som vi har så store forhåpninger til. Og som i fjernsynet og radioen fortsatt kalles Sparta Sarpsborg av de samme radioreporterne som holder det pedagiske foredraget om "Ulf Sandnes og Sandnes Ulf". Vi får håpe at de våkner etter hvert.

Det får vi håpe at Sarpsborg Sparta gjør også. Nå lot de seg slakte i Ulsteinvik.

Og det gjør ikke saken bedre at laget fra "Neære Særp" stjal tre poeng fra Molde. Det er nærmest som salt i såret å regne.

Dette kan bli en hard sesong.

Centralteatret

Bildene tilhører Sarpsborg kommunes fotosamling og må ikke kopieres eller brukes uten rettighetshaverens tillatelse.

Her til høyre i bildet, i krysset St. Mariegate og Rosenkrantzgate, lå Centralteatret hvor flere generasjoner sarpinger hadde mange gode filmopplevelser - og andre opplevelser. Nå er det Frelsesarmeen som holder til der. Det er litt av et kultursprang, for da jeg var guttunge var det ennå i en del kretser "synd" å gå på kino.

Slik så kinoen Centralteatret ut innvendig. Her har jeg sittet mange ganger og sett svart-hvit-filmer i den tøffere sjangeren. Det var westernfilmer, eller cowboyfilmer som vi sa, detektivfilmer og andre spenningsfilmer. "Kulturfilmene" ble vist på Verdensteatret.

Å gå på kino var en stor opplevelse. Lenge før vi var gamle nok, "lurte" vi oss in på Centralteatret og så filmer som var beregnet på et eldre klientel. Jeg tror ikke vi tok skade av det.

Den første kinoforestillingen i Sarpsborg fant i følge byhistorien "Sarpsborg gjennom hundre år 1839-1939", sted på Festiviteten 2. påskedag 1904. Deretter ble det vist film flere steder. Den første kinoen ble etablert i avholdslokalet Fram i 1906. Så fulgte flere på rekke og rad. Kinoen "National" lå i Pellygata og "Grand Biograph" i Jernbanegata. Dessuten ble det stadig vist film i Folkets Hus og Festiviteten.

I 1908 bygde kjøpmann A. Johansen og redaktør Nordraak Centralteatret.

Sarpsborg kommunene betraktet kinodrift som kulturvirksomhet og ønsket å overta styringen. I 1916 overtok kommunen filmframvisningen og forbød privat kinodrift. Lokalene ble først leid og senere kjøpt av kommunen som pusset opp, moderniserte og utvidet. I 1932 fikk Centralteatret lydfilmapparat, og etter hvert fikk kinoen 510 sitteplasser.

Likevel måtte mange stå. Interessen var meget stor, og til flere forestillinger av ganske ordinære fimer var tilstrømmingen så stor at mange ikke kom inn. For om mulig å komme inn, stilte vi opp i kø i god tid. Noen ganger strakte køen seg langs veggen mot St. Mariegate, rundt hjørnet og langt nedover Rosenkrantzgata - halvvegs ned til Pellygata.

Livet i kinokøen var en opplevelse i seg selv. Som regel gikk det fredelig for seg, men det hendte at det ble knuffing og uenighet. Ved spesielt populære filmer, hendte det at politiet regulerte køen.

Centralteatret hadde balkong - eller galleri, som vi sa. Det var plassen for de tøffeste - eller de som skulle "kline". Mange sarpeekteskap har nok hatt sin spede begynnelse på "galleri" på Centralteatret.

Ofte var salen overfull. Da måtte noen av oss stå. Vi stod som sild i tønne bak bakerste rad, under "galleri". Men ingen klaget. Vi visste hva vi gikk til. Filmen var viktigere enn komforten.

Ny unødvendig ulykke ved Grålum

Foto: Kow d.e. 2008 ©

Klikk på bildet og se større versjon

Tofeltsvegen fra Kalnes og østover innbyr til farlige forbikjøringer og burde vært avdelt med midtdelere inntil den nye vegen som sees på bildet, blir tatt i bruk. Påkjøringene burde ikke være så bratte. Det gjelder både den på bildet, og den syd-østgående hvor ulykken i dag skjedde. Dessuten burde farten på E6 vært redusert forbi påkjøringene.

Så har det skjedd igjen.

Fire personer er skadd etter kollisjon på E6 i østgående retning ved Grålum. Skadene er heldigvis ikke livstruende. Denne gangen. Tidligere har det i løpet av fire måneder inntruffet to dødsulykker på strekningen.

I følge SA skyldes ulykken forbikjøring. En tankbil ble forbikjørt av en personbil som kom fra påkjøringsfilen fra Grålum. Personbilen kom borti tankbilen da den la seg foran, fikk sleng og smelte så inn i to møtende biler.

SarpsborgNotater har flere ganger tatt opp trafikkforholdene i området.

Påkjæringsfilene er slik laget at sjåførene har begrenset utsikt til trafikken på E6, og det er ikke redusert fart ved utkjøringene. Dessuten burde tofeltsvegen vært atskilt med midtdelere.

Hvis det ikke blir gjort noe med disse forholdene, kommer det til å skje flere ulykker. Akkurat som SarpsborgNotater tidligere har påpekt.

Nå fikk vi rett. Dessverre! Må det gjenta seg?

Se hva SarpsborgNotater tidligere har skrevet om saken: E6: Bare midtdelere hindrer dødsulykker og Farlige påkjøringer på E6 og Ny E6 i Sarpsborg og E6: Kanskje 4-felts før sommerferien .

Innebandy: La oss krysse fingrene

Sarpsborg Sharks vant serien. Sluttspillet er noe helt annet.
Etter å ha gjort kvartfinalekampene mot Sagene altfor spennende, har Sharks nå vunnet første semifinalekamp mot Slevik. La oss glede oss, men ikke ta helt av. Mye kan skje. Det har vi bitre erfaringer for fra en beslektet idrett.
Kampen kunne tippet begge veier, skriver SA.
- Vi har mye å gå på spillemessig, sier trener Pål Unnfoss som lover tøffere duellspill og mer innsats i Skjeberghallen kommende lørdag.
Det lover bra, men det er viktig å huske på at kampen begynner når dommeren blåser i fløyta. Man må ikke bli tatt på senga av en ”underdog” som vet å bite fra seg. SA mener at Slevik har hevet seg flere hakk siden seriespillet. Så pass på.
Dessuten dreier det seg om prestisje. Sarpsborg mot Fredrikstad. Ikke undervurder Sleviks vilje til å vinne. Greåker ble effektivt utmanøvrert. La ikke det samme skje med Sharks. Husk cup er cup.
Som sagt: Vi krysser fingrene.

Særpingen: Jæ savnær mere tæl!

Heisan.

Åssen står ’e te?

Dø, jæ leser i det derræ Særpeliv at nesten halvparten ta butikkeieræne i Sarpsborg sentrum ente har tru på sentrum som ”handelskjerne og naturlig samlingsplass for sarpinger” som døm kallær ’e.

Er døm blitt helt gærne, heller? Nå må døm jaggu ta sæ sammen!

Du snakkær om å sagæ ta den gren som døm sjøl sitter på. Hvis døm som skæ levæ ta handlingæ ente trur at det nøttær, hvem skæ tru på det da, æ?

Gøtt at han derre Karlsøen som er formann dømmes, er optimist i ælle fæll. Vi får håpe at han legger sæ i sælan og strammær opp medlemmæne sine så døm ente setter sæ ner og gir opp, men gjør noe for å få følk te å handle i butikkæne dømmes.

Men det ern’te baræ døm som har butikkær som må ta sæ sammen. Politikeræne har noen svin på skauen døm au. Ente så rent få eller.

Først må døm få bort den domme parkeringsavgiftæ. Følk kommer jo ente te by’n med bussen lenger. Døm kjører bil. Hvis døm blir loppæ for pengær når døm setter fra sæ bilen, drar døm heller te Tunejorde’.

Og så må det bli flere butikkær, billigære varer og flere opplevelsær. Døm må rett og slett lokke følk. Og hvem ere som heller går inne i kjøpesentræne enn ute i by’n? Jo, det er døm unge. Det er døm døm må lure te sæ. Gamlingæne kommer ta sæ sjøl døm. A’ gammæl vane.

Dettæ bør døm ta tak i i stedet får å settæ seg ned å henge med hue. For å si det som det er, så savnær jæ mere tæl.

Jæ er enig med han derre Karlsøen i dettæ og: Nå må innbyggeræne vetæ besøkelsestidæ si og stille opp for by’n.

Og døm som skriver kommentarær te sånne saker på Særpeliv må ta sæ sammen døm å. Det gjelder han derræ Roger L og han Gunnar Blåsæ og Hans Majjestet og hva døm hetter alle sammen. Døm skriver jo baræ negativt om by’n sin. Kunne døm ente heller hjælpe te litt æ, istedenfor å kritisere hele tidæ?

Men det er mye lettære å rive ned enn å bygge opp. Det er døm døm beste bevisæ på. En skulle nesten tru at døm er agentær for e husklynge lenger nede ved ælvæ.

Ja, ja. Det får væræ nok for dennæ gangen. Jæ måtte baræ ha det ut.

Ha det gøtt, æ.

Hilsen
Særpingen

Tømmerhåndtering i Glengshølen

Foto: Kow d.e. 2008 ©

Tømmerfløteren ved Glengshølen. Der er han i sitt rette miljø, men dessverre sett av altfor få.

I dag står tømmerfløteren alene ved Glengshølen, men det har ikke alltid vært slik. På 1800-tallet og et stykke inn i det tjuende århundret var det yrende liv her. Tømmeret som var fløtet nedover elva sammenbuntet og som enkeltstokker, skulle løses opp. En og en stokk skulle loses videre opp i kjerraten og inn på sagbrukene.

Navnet kjerrat kommer av det tyske Kehrrad. Det var en trekkanordning som trakk tømmerstokkene fram der de ikke kunne fløtes.

Svarthvitbildene tilhører Sarpsborg kommunes fotosamling og må ikke brukes eller kopieres uten rettighetshaverens tillatelse.

Her er tømmerkjørere og fløtere ved Glengshølen ca. 1905. Som vi ser, er vika full av tømmerstokker som skal videre til Borregårdssagene for å bli bord og planker - og bakhun. Kanskje skulle noen også til Hafslundssagene, for Hafslund hadde en transportbane for tømmer fra Glengshølen-Opsund-området tvert igjennom byen og over elva til sagene på Hafslundssiden.

Taubanen fra Opsund til Hafslund gikk høyt over bebyggelsen. Den krysset St. Mariegate på sin veg over byen. Det kunne ikke være hyggelig for byens borgere å ha svære tømmerstokker hengende over hodet. Bildet viser en av mastene til taubanen i en hage i St. Mariegate.