Sarpen: En avis som forsvant

Bildet tilhører Sarpsborg kommunes fotosamling og må ikke kopieres eller brukes uten rettighetshaverens tillatelse

Her i Torvgata 9 holdt "Sarpen" til. Her har jeg vært innom mange ganger og levert dikt, referater fra gymnassamfunnets møter og debattinnlegg. Redaktør Halvard Normann Hansen var ikke alltid like begeistret for de meningene jeg gav uttrykk for.

I anledning 100-årsjubileet i 1954 utgav Sarpen denne jubileumsutgaven. Bildet som viser avishuset Sarpens fasade mot Torggata er laget av Alf Dahl som arbeidet i Sarpens trykkeri, men også var en eminent bildekunstner. Diktet er skrevet av Sarpens redaktør på den tiden, Halvard Normann Hansen. (Bildet tilhører Lars Bjøreid)

Avisa Sarpen kom ut første gang i 1854. På sett og vis har den vært en blå tråd gjennom Sarpsborgs historie etter at byen gjenoppstod i 1839.

Sarpen var konservativ og avisa for byens borgerskap. Og for partiet Høyre. Slik var det også i min barndom og ungdom. På Hafslund hvor jeg bodde, var det ingen som holdt Sarpen. I mitt barndomshjem abonnerte vi på Sarpsborg Arbeiderblad, men faren min fikk Sarpen på Karbiden hvor han var lønningsfører. Det var vel ventet at funksjonærene skulle ha en borgerlig avis.

Jeg var født ”avisoman” og leste både SA og Sarpen grundig og med stor glede. Og jeg skrev i dem. I begge to. Dikt og prosa.

Sarpen hadde en kulturell sisteside. Der fikk jeg trykt mitt første dikt 25. juli 1953. Fire dager før jeg fylte 16 år. Det hette ikke noe mindre enn ”Livet”. Senere ble det mange dikt på sistesiden som redaksjonssekretær Arve Lillevold gjorde til et litterært pustehull for skrivende sarpinger.

Men jeg hadde også meninger. Når redaktør Halvard Normann Hansen var uenig - og det hendte! – utstyrte han innleggende med sarkastiske og ofte nedlatende haler. Da måtte jeg jo svare. Og så var bråket i gang.

Faktor Karl Hedberg kom jeg godt ut av det med. Da jeg redigerte russeavisa ”Tidens Tull” i 1958, fikk vi god kontakt. I Sarpen – og i Glommens trykkeri - lærte jeg å elske lukten av trykksverte.

Sarpens avishoder: Det "originale" avishodet - ihvertfall fra begynnelsen av 1900-tallet til 1965 - Etter overgangen til offset i 1965 ble "Dagbladet" tilføyet. Først i blå raster, siden i grå (1965-1971) - Fra 1971 en moderne utgave i tabloid. - Fra 1975 - tilbake i fullformat i samarbeide med Fredriksstad Blad. Noen få byttesider. - I 1986, tabloid - stadig med mye FB-stoff, men "byttesider." - 1987-1991. Rendyrket Sarpsborgavis med nytt avishode! (Bilde og opplysninger: Lars Bjøreid)


Sarpen var tynn og ikke alltid like spennende typografisk. Ombrekkingen skulle være saklig og ikke markskrikersk. Side to var stort sett opptatt av stoff fra Høyres Pressekontor og av ”kjellerartikler” som hadde lite med Sarpsborg å gjøre, men noen ganger tok de sitt monn igjen med Knut Roens artikler om ”Karl Teobaldsen Trøskehølte” og annet spennende stoff med lokalt preg.

Sarpen var gjennom nærmere 150 år en viktig budbærer i Sarpsborg og har på godt og vondt avspeilet byens historie. Dens medgang og motgang. Smått og stort. Selv om jeg kun fikk oppleve avisa i dens ikke altfor sprudlende alderdom, har den bidratt vesentlig til at jeg ble et lesende og skrivende menneske.

Sarpsborg var en arbeiderby. Arbeiderpartiet styrte og fagbevegelsen støttet opp. Hvis du ikke var en klassesviker, holdt du din ”egen” avis. Dette gjaldt nok særlig i tiden før den 2. verdenskrig, men også i etterkrigstiden. Dette gikk ut over Sarpen og bidro nok like mye til avisas etter hvert skrantende tilværelse og fall, som det at den ble nedlagt under krigen.

Mange sarpinger savner nok likevel Sarpen. Da jeg gikk på realskolen og gymnaset og skrev i begge avisene, merket jeg godt hvem som abonnerte på hvilken avis. Byens forretningsdrivende, funksjonærene på Borregaard og del bønder holdt seg trofast til Sarpen, og de som har vokst opp med en avis, slipper den egentlig aldri.

Sarpen gikk i praksis inn i 1975. 121 år gammel. Fra 1975 til 1991 kom det ut en hybridutgave i regi av Fredrikstad Blad, men for oss som hadde lært å sette pris på den ”ordentlige” Sarpen, var dette egentlig ingen erstatning. Det var Fredrikstad light.

I 1991 var en epoke over, og ordene mangfold og pressefrihet hadde mistet noe av innholdet for borgerne i byen Sarpsborg.