søndag 27. juni 2010

Sarpsborg - et friluftseldorado

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Skjebergkilen er et vakkert stykke Norge og et velegnet utgangspunkt for mange friluftsopplevelser. Ikke bare for fastboende og hytteeiere. Men i dag er de organiserte tilbudene få.

Skjebergkilen er ikke bare en sommeridyll, men byr på friluftsopplevelser hele året. Her er potensial for turist- og opplevelsesvirksomhet. Men ingen ting kommer av seg sjøl.

Tunevannet er utenfor Tunefluesesongen en perle. Som stort sett bare "ligger der". Hvordan gi publikum mulighet til å bruke denne naturherligheten? Ser hotellet på Grålum hvilket potensial som ligger her?


Sarpsborg har det meste.
Ikke bare i bykjernen, men rundt omkring i kommunen er det attraksjoner i fleng.
For den som ønsker å reise seg fra TV-stolen og ta seg til noe.
Og ikke på død og liv skal underholdes. Av andre.

Sjøen
Interessene er forskjellige. Smaken like så.
Men la oss begynne med sjøen.
Skjebergkilen er med sitt arkipel av øyer, sine utallige fjordarmer og viker og sjønære idyller et opplevelsested av de helt sjeldne.
Skjebergkilen har alt det Hvaler, Sørlandet og Bohuslän-kysten har. Og dessuten relativt kort veg til disse perlene.
Har man båt er opplevelsesmulighetene legio.
Har man ikke båt, er det noe verre. Sightseeingbåter og rutebåter til øyene med utgangspunkt i f. eks. Høysand, eksisterer merkelig nok ikke. Ikke tilbud om opplevelsesturer på fjorden heller. Badere mangler derimot ingen ting. Sandvika er en utmerket badeplass. Feriehjemmet like så.

Ferskvann
Skulle man foretrekke opplevelser i og ved ferskvann, er det bare å velge.
Glomma, Ågårdselva, Børtevann, Isesjø, Tunevannet - og Visterflo, hvis du bare holder deg på den riktige siden av delet.
Vi vet om folk som reiser fra Buskerud, Follo og andre deler av Østlandet til Sarpsborg for å padle kano og for å fiske i kommunens rike fiskevann. F. eks. laks i Ågårdselva.
Ofte lurer jeg på om sarpingene vet hvilke opplevelsesmuligheter som fins - og hvilket spiskammer de har - innenfor kommunens grenser.
Gjedde, abbor, ørret, røye og laks fra Glomma eller innsjøene og vannene i kommunen, er delikatesser som kommunens innbyggere - og spisestedene! -burde gjør mer ut av, og invitere folk fra andre kanter av landet til å dele med seg.
Mulighetene er mange. Både for privatpersoner og næringsliv. Her er smålåtenhet fullstendig malplassert.

Skog og mark
I Sarpsborg kommune er det dype barskoger, nesten parkmessig løvskog, vindblåst furuskog på lyngheier og bergfylt kystlandskap, kort sagt: mye forskjelligartet utmark hvor turgåere og opplevelsesøkende kan ferdes fritt og uten fare for å ødelegge dyrket mark eller kulturlandskapet - eller komme for nær innpå fastboende eller hytteiere.
Det er bær og sopp og andre naturherligheter i massevis. Og plass nok til alle. I alle fall til langt flere enn dem som til vanlig benytter og nyter disse naturgavene.

Hytter ja, men ...
Når man ser bort fra de mange - sarpinger og andre - som har hytte i Skjebergkilen, er det få som kjenner til og tar for seg av Sarpsborgs naturherligheter.
Dette bør kommunen gjøre noe med.
Men ikke bare kommunen.
Foreninger og sammenslutninger av alle slag - og ikke minst næringslivet, og gryndere med fantasi, tiltakslyst og pågangsmot - bør utnytte disse mulighetene og - sammen med hoteller og reiseliv forøvrig - innby folk fra andre kanter av landet, og utlandet, til å dele opplevelser i Sarpsborgs rikholdige natur.

Ingen som vil komme
Jeg syns jeg hører innvendingene: Det er vel ingen - norske eller utlendinger - som vil komme for å søke opplevelser på flatlandet i Østfold når de kan reise til høye fjell og maleriske fjorder andre steder i landet?
Det kommer an på hva man tilbyr.
Elgsafari, kanoturer, ferskvannfiske og organiserte turer og vandringer i Sarpsborgmarka vil være eksotiske og interessante for mange.
Når tilbudene blir kjent - og innarbeidet! - kommer trolig deltakerne.
Ett er i alle fall sikkert: De færreste kommer av seg sjøl. Når de ikke er klar over potensialet. Og mulighetene.
Har ikke kommunen noen som er ansvarlige for tiltak og næring?
Her har de noen tanker som de bør fange opp og arbeide videre med.
Og alt sammen kan - og bør - finne sted innenfor Sarpsborgs grenser.
I solbyen ved Sarpefossen.
Midt i hjertet av Østfold.

mandag 14. juni 2010

Dårlig varsling gir lange køer

Foto: Kow d.e. 13062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kollisjonen i Eidet-tunnellen førte til lange køer fordi ingen ble varslet i tide.

Timen mellom klokka 1700 og 1800 i går tilbrakte vi på E6 ved Kalnes.
I stillestående kø. Som oppstod som følge av av en kollisjon i Eidet-tunnelen.
Og fordi hovedtrafikkåren mellom Norge og utlandet ikke har et tilfredsstillende varslingsanlegg.
Eller egentlig ikke noe varslingsanlegg i det hele tatt.

Savner varsellys
Vi kom via Tune kirke og ut på E6 ved hotellet på Grålum for å kjøre vestover.
Køen begynte da midt på Kalnessletta, og vi så den for sent til å endre kurs. Det gjaldt flere enn oss.
Senere strakte den seg langt bakover forbi Leikvoll og til Skjeberg.
Hadde det vært et stort lysskilt med opplysninger over E6 og en mast med rødt lys ved rundkjøringen mellom pendlerparkeringen og Rema - og ved andre påkjøringsramper - kunne vi og andre vegfarende valgt en annen veg.
Og ikke blitt heftet. Og heller ikke bidratt til kødannelsen.
Og luftforurensningen som alle bilene på tomgang forårsaker.

Forutseenhet og penger
Teknologien finnes.
Alternative veger like så.
Men kjører man først ut på E6, sitter man der.
Avkjøringsmuligheter fins ikke.
Tre kvarters venting er overkommelig. Men er man riktig uheldig kan ventetiden bli mangedoblet.
Dette problemet bør de ansvarlige for vegtrafikken løse ved varsling som hindrer unødvendig utkjøring på den sperrede vegen.
Ved rimelig forutseenhet og økonomisk satsing kan dette ordnes.
Det er tross alt hovedpulsåren i den transnasjonale vegtrafikken på Østlandet det dreier seg om.

onsdag 9. juni 2010

Robert Normann-museet

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Robert Normann-museet stikker seg ikke ut, men pleier en heller anonym tilværelse blant butikkene i St. Mariegate.

Den utmerkede og entusiastiske guiden, Rolf Werner (i sofaen), har spilt sammen med Robert Normann (på veggen). Legg merke til tapeten på bildet og på veggen i museet. Den har sin egen historie som du får høre hvis du avlegger museet et besøk.

Robert Normann var stor. Både nasjonalt og internasjonalt. Denne "plankegitaren" som er "før sin tid", laget han selv.

Midt i St. Mariegate ligger et museum.
Det er lite, men slett ikke uviktig.
For det er en påminnelse om at sarpingene har hatt en musiker av verdensformat boende midt i blant seg.

Heldigvis tatt vare på
Robert Normanns etterlatenskaper kunne blitt spredd for alle vinder.
Men musikkinteresserte patrioter i Sarpsborg ville det annerledes.
Ved stor innsats og personlig oppofrelse fikk de eiendelene tilbake til Sarpsborg hvor de etablerte et lite, beskjedent, men viktig museum i byens hovedgate.
Slik at folk kan droppe innom og lære å kjenne en viktig del av sin kulturhistorie.

Spilte med Robert Normann
71 år gamle Rolf Werner fra Enggata er en kjent musiker. Som har holdt på en stund.
Han har bl. a. spilt sammen med Robert Normann. Ved mange anledninger. Og de var venner privat.
Han har derfor litt av hvert å fortelle. Både om Robert Normann som musiker og privatperson, og om gjenstandene i museet. Anekdotene sitter løst.
Det har tilsynelatende vært "jammet" i museet.
Når vi kommer, ligger flere av instrumentene framme. Den gule viseboka også.
Werner henger instrumentene på plass mens han forteller deres historie med stor entusiasme.
Og viseboka?
Jo, den ligger i museet fordi Robert Normann er representert der med melodien til "Piketanker på en veranda". Som Alf prøysen har skrevet teksten til. Det er den som handler om en "tyllgardin i vårens vind".

Vil ikke skade med musikk
Robert Normann var mange ting. Hobbyhåndverker, gartner og småbruker i Kvastebyen. Dessuten oppfinner. Han arbeidet bl.a. med en evighetsmaskin.
Men først og fremst var Robert Normann musiker. En betydelig, banebrytende musiker.
Det ville derfor ikke skadet om museet hadde "solgt seg" og lokket folk inn ved hjelp av Robert Normann-musikk som kan høres på gata utenfor.
Det kan umulig noen ha noe i mot. Heller ikke naboforretningene. Hvis det gjøres diskret - men hørbart.
Og hvorfor kan ikke Rolf Werner ta fram trommesettet og underholde gågata når han er på "vakt"?
Jo, mer musikk, desto mer blæst.
Jo mer blæst, desto mer publikum.
Og interesse for Robert Normann.
Det fortjener både Normann selv - og ildsjelene bak museet.

mandag 7. juni 2010

Desentralisert torghandel

Foto: Kow d.e. 05062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Mens torget er ute av drift, har de "handlende" funnet seg andre plasser. Grønnsaker m.m. kan du enn så lenge kjøpe av "oppkjøperen" fra Råde i krysset St. Mariegate - Nils Hønsvalds gate.


Noen meter lenger oppe kan du tilfredsstille ditt behov for blomster i potter og ampler.

Det kan du også ved Kirkeparken, øverst i Sandesundsveien.

Sarpsborg torg er fortsatt under utbygging.
Den virksomheten som naturlig hører hjemme der, har måttet finne seg andre plasser.
Noen har slått seg til i St. Mariegate. Og en ved Kirkeparken. Like ved innkjøringen til Storbyen.
Om det er kommunen eller aktørene selv som har spredd virksomheten, vet jeg ikke.
Men ideelt sett burde alt vært plassert i gågata. For å skape mer handel og trafikk der.
Trengsel er ingen ulempe. Det skaper miljø. Og stemning. Kanskje også kjøpelyst.
En synergieffekt som både kjøpmennene som har fast tilhold i byens hovedgate og sidegatene, og de "torghandlende" vil dra nytte av.
Og i sin tur også publikum. Som får en aktiv handle- og opplevelsesgate å flanere i. Og handle i.

Oppfinnsomhet
Hva med litt ekstra oppfinnsomhet?
De som selger spiselige varer, kunne jo by på noen smaksprøver og på opplysninger om hvor varene kommer fra. Historikk og varekunnskap selger.
Og blomsterhandlerne kan orientere om plantenes egenskaper, herdighet og behovet for pleie og lage gratislotteri med planter for noen hundrelapper, eller en spesielt forseggjort ampel som gevinst, og med trekning klokka 1300. I alle fall ikke tidligere.
Kanskje det - i alle fall i beskjeden grad - kunne bidra til å trekke flere kunder, og til å holde folk i gata litt lenger enn de øyeblikkene selve handleprosessen varer.

Hvor er de lokale produsentene?
Mange av de varene man i dag kan kjøpe på torg og i "gårdsutsalg", kommer fra samme kilder som forretningene - ja, til og med forretningskjedene - henter varer fra.
Når jordbærene er modne, kommer de lokale produsenetene ut av hiet. For en kort stund.
Men man skulle tro at lokale bønder og gartnere produserer mer enn bær.
Må eggprodusentene utelukkende selge en gros?
Produseres det ikke andre matvarer i Skjeberg, Varteig og Tune?
Sopp? Spelt aller annet spesialmel? Bakervarer laget av lokalt mel? Sarpsborgpoteter? I rå eller bearbeidet form? Grønnsaker? Fra drivhus og friland?
Er det ingen i Sarpsborgdistriktet som lager mat av "ugress"? Nesle? Løvetann? Meldestokk? Vassarve? Skvallerkål?

Skjeberg-øl i gågata?
Og hvor er ølprodusentene fra Skjeberg?
Kanskje en demonstrasjon med orientering og smaksprøver i St. Mariegate kunne vekke interesse?
"Kortreiste" lokale råvarer og ferdigvarer burde i det hele tatt frambys på byens marked.
For å skape interesse for og utbre kunnskap om lokalt landbruk. Og om diverse "sære" interesser innenfor matlaging.
Og produksjon av godt drikke. Både uten og med alkohol.

For dyrt?
Lønner det seg ikke?
Hvilken målestokk anvender man da?
En bevisstgjøring av publikum ved stadig markedsføring av lokale produsenter, råvarer og forarbeidede produkter, vil selvfølgelig lønne seg. Trolig på kort sikt. Helt sikkert på lengre sikt.
Derfor ut på torget. Eller altså: Ut i St. Mariegate.
Slå to fluer i et smekk: Markedsfør egen virksomhet og egne varer - og revitaliser byens hovedgate. Og handleliv. Handel er næring. Lokalbasert handel er kultur.
Kort sagt: Bruk fantasien.
Vis initiativ. Og at særpingæne kan!

søndag 6. juni 2010

Sarpingene koste seg


Foto: Kow d.e. 05062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"Torvkafeen" og "PeerGynthagen" er borte, men sarpingene koser seg med mat og drikke i friluft likevel. Midt i St. Marie-gate.

I går lokket sola sarpingene ut i frisk luft.
På "restauranthjørnet" midt i gågata satt folk sommerkledde og koste seg med mat og drikke.
Det er ikke noe galt i at folk har anledning til å sette seg ned, slappe av og nyte livet i St. Mariegate.
Absolutt ikke.
Men matservering må ikke bli det eneste som skjer.
I går ble det rigget høytaleranlegg like ved slik at en av forretningene kunne promotere sine varer og tjenester.
I mellomtiden trippet den lokale kulturen utålmodig og lurte på når den kunne slippe til med sitt anlegg og sitt bidrag til folkelig oppbyggelse og forlystelse.
Foruten dem som nøt sine forfriskninger i sola, var det en del flanerende, lettkledde sarpinger i gata - helt fra Torvet til EPA.
Men fullt var det ikke. Det var god plass til flere.
Det er vel ikke unaturlig at de som har noe å selge - eller "selge" - prøver å by fram sitt budskap der folk allerede er. Men gata er stor.
Skal man trekke flere til sentrum, bør aktiviteten fordeles slik at det skjer noe både her og der.
Konsentrerer man seg for mye om restaurantkundene, ekskluderer man samtidig dem som ikke skal spise eller drikke, men gjerne tar del i folkelivet.
Og er potensielle kunder.
Spredning av aktivitetene vil neppe skade, men vil tvert om kunne bidra til at flere kommer.
M.a.o. til større publikum.
Og større kundegrunnlag.