Men det hjalp ikke. Folkene ved fossen var iherdige, strevsomme og flinke. Ikke bare holdt de godt liv i seg, men i stedet for å føre kriger og påføre andre lidelse og død, drev de fredelig handel og ble stadig rikere. Og slik gikk det i mange år.
Med tiden døde den krigerske og drikkfeldige kongen, og nye konger kom og gikk, og så en dag sa en ny, klok konge at de som bodde ved fossen på ny skulle få tilbake alle rettighetene sine. De skulle slippe å sende vare sine til dem som bodde der elva rant ut, og de skulle ikke lenger betale toll og avgifter til dem. Og folkene ved elveosen skulle ikke lenger eie noen del av gården ved fossen.
Da ble folkene ved fossen glade, mens folkene ved elveutløpet ble rasende. De klaget og lagde en masse bråk, men da dette ikke hjalp, prøvde de å lage så mange vanskeligheter for folkene ved fossen som de kunne.
De prøvde å få lagt om vegene slik at ingen skulle finne fram til fossen, og da det ikke nyttet, sa de at elva var så grunn at ingen skip kunne seile opp til fossen. Men det var ikke sant, så det hjalp ikke det heller.
Da var det noen som la hodene sine i bløt og kom på en lur plan.
- Hva om vi lager en kanal ovenfor fossen slik at vi kan fløte tømmeret forbi fossen, sa de. Da får ikke møllene og sagene ved fossen vannkraft, og da kan de ikke male korn og skjære trelast. De får ikke noe å spise og ikke noe å selge, og så må de flytte ned hit, og her er det vi som bestemmer.
Og så bygde de en kanal, men til deres store skuffelse fikk fossen fortsatt vann slik at korn kunne bli malt og tømmer skåret der.
Slik fortsatte stridighetene mellom de som bodde ved fossen slik den kloke kongen hadde sagt, og de som hadde flyttet, slik den drikkfeldige og krigerske kongen hadde bestemt.
Etter som tiden gikk, ble det funnet opp mange nye ting. Blant annet noe som heter jernbane. Det var store maskiner som gikk på skinner av stål. Jernbanen kunne frakte både folk og varer og var mye mer effektiv enn hest og vogn.
De som styrte i landet, bestemte at jernbanen skulle gå over elva ved fossen. Der skulle jernbanen gå sammen med den nye brua som nettopp var bygd der.
Da våknet folkene ved elveutløpet igjen. Dette måtte de forhindre. Jernbanen ville gjøre stedet ved fossen enda viktigere enn før, mens deres egen avkrok ville bli enda mer isolert. Det kunne de ikke godta. Så de begynte å slåss for å få jernbane de også, og helst så de at jernbanen ikke gikk oppom fossen i det hele tatt.
Til slutt fikk de jernbane. Banen skulle gå innom hos dem før den gikk over elva ved fossen. Det synes folkene ved elveutløpet var ergerlig, men det var ikke noe å gjøre med.
Men så måtte det lages ny veg ut av landet for nå førte ikke nabolandene kriger mot hverandre lenger, men var blitt vel forlikte.
- Den nye vegen må gå over elva her, sa folkene ved elveutløpet. Ikke oppe ved fossen! For nå tenkte de at de skulle gjøre stedet ved fossen til en avkrok for all framtid. Men de som styrte landet, skjønte hva de pønsket på, og sa nei. Og så bygde de som styrte, først en, og så enda en stor flott bru over elva nesten oppe ved fossen.
Den kloke kongen som grunnla stedet ved fossen, hadde reist i viking da han var ung og lært mye nytt. Blant annet om en ny gud. Den guden mente han at alle skulle tro på. Mens han sloss for å gi folk den nye troen, ble han drept, men etter at han døde – og ble en hellig mann – trodde alle i landet slik han hadde sagt. Og de som trodde, kalte seg kristne, og huset til guden deres kalte de kirken, og de som styrte over den nye guden og tilhengerne hans, hette biskoper.
Da det skulle oppnevnes biskop for stedet der folkene ved fossen og folkene ved utløpet bodde, mente alle at han burde bo ved fossen der den kloke kongen hadde bodd og virket. Og bispedømmet burde bære navnet på stedet hans ved fossen. For den kloke kongen hadde fått alle til å tro på den nye guden.
Men det ville ikke folkene ved utløpet ha noe av. De rottet seg sammen og smidde renker for å få biskopen hos seg. Til slutt fant de en løsning. De lot biskopen bære navnet til stedet ved fossen, men de gav ham et fint hus helt gratis. Og da sa de som styrte landet, at biskopen skulle bo der, for da sparte de noen sølvpenger. Og slik ble det.
Fortsettelse følger. Gå ikke glipp av slutten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar