Centralteatret

Bildene tilhører Sarpsborg kommunes fotosamling og må ikke kopieres eller brukes uten rettighetshaverens tillatelse.

Her til høyre i bildet, i krysset St. Mariegate og Rosenkrantzgate, lå Centralteatret hvor flere generasjoner sarpinger hadde mange gode filmopplevelser - og andre opplevelser. Nå er det Frelsesarmeen som holder til der. Det er litt av et kultursprang, for da jeg var guttunge var det ennå i en del kretser "synd" å gå på kino.

Slik så kinoen Centralteatret ut innvendig. Her har jeg sittet mange ganger og sett svart-hvit-filmer i den tøffere sjangeren. Det var westernfilmer, eller cowboyfilmer som vi sa, detektivfilmer og andre spenningsfilmer. "Kulturfilmene" ble vist på Verdensteatret.

Å gå på kino var en stor opplevelse. Lenge før vi var gamle nok, "lurte" vi oss in på Centralteatret og så filmer som var beregnet på et eldre klientel. Jeg tror ikke vi tok skade av det.

Den første kinoforestillingen i Sarpsborg fant i følge byhistorien "Sarpsborg gjennom hundre år 1839-1939", sted på Festiviteten 2. påskedag 1904. Deretter ble det vist film flere steder. Den første kinoen ble etablert i avholdslokalet Fram i 1906. Så fulgte flere på rekke og rad. Kinoen "National" lå i Pellygata og "Grand Biograph" i Jernbanegata. Dessuten ble det stadig vist film i Folkets Hus og Festiviteten.

I 1908 bygde kjøpmann A. Johansen og redaktør Nordraak Centralteatret.

Sarpsborg kommunene betraktet kinodrift som kulturvirksomhet og ønsket å overta styringen. I 1916 overtok kommunen filmframvisningen og forbød privat kinodrift. Lokalene ble først leid og senere kjøpt av kommunen som pusset opp, moderniserte og utvidet. I 1932 fikk Centralteatret lydfilmapparat, og etter hvert fikk kinoen 510 sitteplasser.

Likevel måtte mange stå. Interessen var meget stor, og til flere forestillinger av ganske ordinære fimer var tilstrømmingen så stor at mange ikke kom inn. For om mulig å komme inn, stilte vi opp i kø i god tid. Noen ganger strakte køen seg langs veggen mot St. Mariegate, rundt hjørnet og langt nedover Rosenkrantzgata - halvvegs ned til Pellygata.

Livet i kinokøen var en opplevelse i seg selv. Som regel gikk det fredelig for seg, men det hendte at det ble knuffing og uenighet. Ved spesielt populære filmer, hendte det at politiet regulerte køen.

Centralteatret hadde balkong - eller galleri, som vi sa. Det var plassen for de tøffeste - eller de som skulle "kline". Mange sarpeekteskap har nok hatt sin spede begynnelse på "galleri" på Centralteatret.

Ofte var salen overfull. Da måtte noen av oss stå. Vi stod som sild i tønne bak bakerste rad, under "galleri". Men ingen klaget. Vi visste hva vi gikk til. Filmen var viktigere enn komforten.