tirsdag 31. august 2010

Solbergtårnet - informativt landemerke

Foto: Kow d.e. 28082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Når man først har bøyd av for nysgjerrigheten og stanset, angrer man trolig ikke. Solbergtårnet og rasteplassen har mye å by på. Mange vil like det umalte, rustne uttrykket som kler det historiske tilbakeblikket. Og noen vil la seg provosere. Det er som det skal være.

Info- og rasteplassen foran tårnet er stilfull og innbydende. Så mange sitteplassene er det ikke, og hva de rektangulære "trekassene" til høyre i bildet skal brukes til, skal bli spennende å se. "Balustraden" til venstre gir illustrert informasjon om den historiske utviklingen.

Fra toppen av tårnet kan man se ut over den frodige Skjebergbygda og deler av vegnettet mellom Sarpsborg og Sverige.







T.v.: Vegen vestover mot Sarpsborg by. I vinduskarmen får de besøkende informasjon om det historiske landskapet. T.h.: Detalj fra vinduskarmen.











Balustraden med informasjoner om historien kan nås fra bakkenivå ved parkeringsplassen, eller fra 2. etasje i tårnet. Går man oppover fra bakkeplanet går man kronologisk, dvs. fra de eldste tider til våre egne dager. Bildene viser eksempler på hvordan historiske høydepunkter er framstilt som utskjæringer i jernveggen. De vil derfor tåle så vel påkjenninger fra vær og vind som fra klåfingrede besøkende.













Plakatene på informasjons- og rasteplassen gir interessante opplysninger om tårnet og om ulike severdigheter i området - f. eks. om herregårdene og kirkene. Det er å håpe at dette gir turistene lyst til å besøke f. eks. Skjeberg kirke og Hafslund Hovedgård. To sentrale, historiske steder i Sarpsborg som for altfor mange er to godt bevarte hemmeligheter.

Solbergtårnet er åpnet for allmennheten.
Ennå er ikke stedet helt ferdig, men det er mulig å bestige tårnet. Enten ved å ta den omdiskuterte heisen, eller ved å gå trappene.
Jeg har gått. Opp og ned.
Det gir sunn mosjon og god utsikt over Skjeberglandskapet.
I flere av etasjene er det store ubenyttede rom. Jeg forutsetter at disse - ved siden av å gi rom til besøkende som vil nyte utsikten - skal inneholde informasjon om fylket og om de to byene som har vært med på å betale gildet.

Historiens gang
Fra parkeringsplassen - som kan virke noe beskjeden! - kan man gå til tårnet via info- og rasteplassen eller via den slakt skrånende gangvegen som serverer historien i relieffer og stikkord.
En løsning som er bra uttenkt og utmerket realisert.
Under gangvegen er det bl.a. toaletter.
Som til en hver tid bør være rene og presentable med nødvendig papir og annet utstyr på plass.
Da jeg besøkte stedet, bar herretoalettet tydelige spor av å ha vært brukt, og toalettpapir var det heller lite av.

Rust og umalt tre
Jeg liker tårnet.
Konseptet, materialvalget - og utformingen.
Men jeg er ikke overrasket over at de rustne jernplatene og den umalte sedertreveggen møtes med skepsis, hoderisting og mumling om bortkastede skattepenger fra enkelte.

Mangler et blikkfang
Som jeg til det kjedsommelig har gjentatt: E6 fra Svinesund til Oslo blir lett en transportetappe som turistene forsøker å forsere så raskt de kan, hvis Sarpsborg - og Østfold forøvrig - ikke klarer å fange deres oppmerksomhet.
Skal man oppnå resultater, må man yte noe. Det har Sarpsborg, naboen i sør og Østfold fylke gjort med Solbergtårnet.
Og det skal de ha ros for.
Men - som tidligere sagt og skrevet: Tårnet burde hatt en replikk av Bjørnstadskipet - eller en helleristning fra Solberg - på toppen!
Da hadde høyst sannsynlig enda flere stanset, fått med seg informasjonen, blitt interessert i å se områdets severdigheter, lagt igjen penger som distriktet sårt trenger - og lagt grunnlag for en levedyktig turistnæring.

søndag 29. august 2010

Turistopplevelser på Østre linje?

Foto: Kow d.e. 04072008 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Østre linje er ikke akkurat blankslitt av hyppig bruk der sporet krysser Holtet på veg nord-østover mot Ise og Indre Østfold.

Foto: Dampflok-Klaus ©

Her tøffer et "historisk" damplokomotiv med tidsriktige vogner fram gjennom et vinterlig landskap. Skal vi noen gang få se et slikt tog igjen på Østre linje?

Jeg liker tog. Spesielt tog som er er konstruert slik at man kan sitte godt tilbakelent i kjøreretningen og nyte landskapet som passerer forbi.
Mitt forhold til tog, er imidlertid noe mer enn bare begeistring for et effektivt og komfortabelt framkomstmiddel.
Jeg har et nostalgisk - og nok litt romantisk - forhold til gamle tog.

Østre linje
Det skriver seg fra min oppvekst på Hafslund i Skjeberg - som nå er en del av Sarpsborg kommune.
Fra stuevinduene hjemme kunne jeg i min barndom for 60-70 år siden se togene som kom og gikk på Østre linje. Dvs.: Strekningen fra Sarpsborg via Rakkestad, Mysen, Askim og Ski til Oslo.
Først så jeg røyken - eller dampen - som steg tjukk og hvit opp over skogen og bebyggelsen som dekket for jernbanelinjen mot vest og øst.
Ventet jeg inne, kom østgående tog til syne litt vest for husmannsplassen og vokterboligen Holtet, og jeg kunne følge det med øynene til det forsvant inn i skogen igjen i nærheten av Rønningen, mens røyken fortsatt lå over tretoppene.

Den gode lukten av brent kull
Gikk jeg ut, ble opplevelsen enda større.
Da kunne jeg høre den prustende lyden fra damplokomotivet, og etter hvert kom lukta av brent kull sigende som kjølvannsbølgende etter en båt.
Forurensning! Godt vi er kvitt det, vil noen rasjonalister si.
Men jeg elsket den lukta. Og trakk den inn i fulle drag. Enten jeg fikk den servert i rikelige doser når vi sparket fotball på løkka like ved jernbanesporet, eller jeg måtte nøye meg med en mer "utluftet" variant hjemme i hagen.

Spennende for en liten gutt
I min familie reiste vi ikke ofte med toget på Østre linje. Verken da det var damptog eller seinere når det ble modernisert. Det gikk ikke til våre steder.
Men et par turer kan jeg huske. Den ene gikk til Ise eller Rakkestad. Hva vi nå skulle der å gjøre. Kanskje tok vi en tur for hyggens skyld.
Den andre gikk til Mysen.
Det var spennende opplevelser for en liten gutt.
Vi satt i avlukkede kupeer. Jeg ville gjerne åpne vinduet som med en kraftanstrengelse lot seg åpne halvveis så voksne kunne trosse advarselen på emaljeskiltet i vinduskarmen og lene seg ut, men moren min ville nødig slippe ekstra kullstøv inn i kupeen. Der var det skittent nok som det var. Spesielt i vinduskarmen. Derfor så hun helst at jeg satt pent på benken. Og ikke skitnet til de pene, lyse klærne mine.
Men der var det ikke lett for en liten pjokk å se ut på det spennende landskapet som vi kjørte igjennom.
Fristelsen til å ta noen turer bort til vinduet ble derfor for stor, noe hendene og klærne etter hvert bar merke av.

En livsnerve
Det var mange stoppesteder under vegs. Folk kom og gikk i gangen utenfor kupéen, og konduktøren dukket stadig opp i vinduet i kupédøra.
Når han skulle klippe våre billetter, fikk jeg levere dem. Og motta dem når han var ferdig. Det var små rektangulære, brunrosa billetter av kartong. Fine å spare på for en liten gutt med samlemani.
Og synlige bevis på spennende opplevelser. Med dampdrevet tog. På Østre linje.

Fra livsnerve til rusten reminisens
Østre linje var - sammen med vestre linje som gikk i retning Skjeberg stasjon, Døle, Halden og det store utland et stykke sydvest for oss - en livsnerve i lokalsamfunnet. Stoppestedene lå tett.
Nå ligger Østre linje nærmest ubrukt.
Jernbaneskinneneene som tidligere var blankslitte av utallige hjul på persontog og tunge godstog, ligger nå rustne og forteller om en viktiktig ressurs som ikke er i bruk.

Opplevelsestog
Som jeg har skrevet tidligere, bør det bli trafikk på Østre linje igjen.
Både nyttetrafikk - og trafikk til lyst og hygge.
F. eks. bør togintresserte sarpinger med stor entusiasme og rikelig med pågangsmot og krefter, sørge for at det kjøres togturer for opplevelsessøkende på strekningen.

Utflyttet sarping leder Museumstog
Jeg har vært i kontakt med Norsk Museumstog om saken. Der sitter det en utflyttet sarping.
Christian Berg leder organisasjonen som på frivillig basis kjører historiske tog på det nasjonale jernbanenettet.
NMT er en del av Norsk Jernbaneklubb og disponerer det meste av det historiske materiellet som kan benyttes på normal-spor i Norge, opplyser Berg.
Organisasjonen har 2 damplokomotiver og ca 10 driftsklare trevogner. Og flere kan det bli. Ytterligere 5-10 vogner er tatt vare på for å kunne bli satt i drift senere.

Arrangementer på Østre linje
Enkelte arrangementer på Østre linje bør det absolutt være muligheter for, mener den utflyttede sarpingenn.
Å bygge opp et eget turisttog eller museumstog for drift på Østre linje vil imidlertid koste mye og kreve mange frivillige. Å basere seg på fast ansatte vil neppe svare seg økonomisk. En slik løsning har Berg derfor liten tro på.
Men, som sagt: Å få til et årlig arrangement vil sikkert la seg kunne gjøre.
Men det er heller ikke noe som gjør seg sjøl.
Entusiaster er nødvendig. Og garanti for et beløp i størrelsesorden 60000 for dampdrift.

Noen sarpinger som kan ta tak i saken?
Og det sier seg selv: Gratis og uten innsats oppnår man ingen ting.
Men kanskje fins det togentusiaster i Sarpsborg? Som kan gå i bresjen?
Yngre mennesker med energi og pågangsmot.
Og kanskje personer med bakgrunn i NSB? Som det hette den gangen det var trafikk på Østre linje.
Den gang Sarpsborg var et kommunikasjonsmessig knutepunkt. Med trafikk vestfra og østfra.
Og man kunne reise til og fra Sarpsborg gjennom Indre Østfold med damplokomotiv og staselige trevogner med avlukkede kupeer med emaljerte "Læn dem ikke ud!"-skilt i vunduskarmen.
Hansken er kastet!
Hvem tar den opp?

lørdag 21. august 2010

Olavsdagene bør det hete

Foto: Kow d.e. 24022008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Olav Haraldsson grunnla byen Borg. Det var ikke en kirkelig, men en høyst verdslig gjerning. Det er bydannelsen som knytter Olav og hans navn til byen. Ikke den såkalte "kristningen" av Norge. Et forhold som nok ikke holder for en nærmere kritisk vurdering.

Sjefen for Olavsdagene, Caroline Rolstad, åpner for å skifte navn på festivalen.
Det er ingen god idé. Den bør hun begrave. Snarest.
Olavsdagene i Sarpsborg forveksles stadig med Olavsfestdagene i Trondheim, sier hun. Dessuten har vi Olavsdagene på Greåker. Dette bidrar til at folk blir forvirret. Mener hun.

Olavs by Borg
Det finnes ingen by i Norge som med større rett enn Sarpsborg bruker Olav-navnet i markedsføringen.
Olav grunnla byen Borg. I Trøndelag tok de livet av ham.
Han ble drept og begravd på Stiklestad. Som ikke en gang ligger i samme fylke som Trondheim.
Senere ble liket i følge mytene flyttet til Nidaros. Hvor han etter hvert ble helliggjort og fikk sitt navn og sin myteomspundne historie knyttet til Nidarosdomen.
At Trondheim skulle ha større ”rett på” å markerede seg som Olav Haraldssons by enn Sarpsborg har, er en misforståelse som må være basert på manglende historiekunnskaper.

Olavsfestdagene mer synlige
Men Trondheim har vært flinkere til å markedsføre sine Olavsdager enn Sarpsborg har vært, og er derfor mer kjent, kan man innvende.
Det er utvilsomt riktig.
Sarpingene har på dette området – som på så mange andre områder – vært for smålåtne.
Mens Festspillene i Bergen og Olavsfestdagene i Trondheim oppvartes av mediene og blir betraktet som nasjonale begivenheter, appellerer Olavsdagene i Sarpsborg til sarpinger og andre østfoldinger. Festivalen lever sitt stille, beskjedne liv og synes omtrent ikke i mediene utenfor nærmiljøet.

Synes og høres ikke
Problemet for Olavsdagene i Sarpsborg er ikke at de kommer i skyggen av, eller blir forvekslet med, andre Olavs-arrangementer lokalt – eller langt borte. Problemet er at de ikke synes. Og høres. Ut over ”menigheten”. Og den aller nærmeste krets. Altså lokalmiljøet.
Jeg bor i Drøbak. Det er ikke så forferdelig langt unna Sarpsborg. Men hadde jeg ikke vært sarping i hjertet og lest sarpeaviser på papir og nett, hadde jeg knapt fått vite om Olavsdagene i Olavs egen by.
Hvor er paukene og trompetene? Hvor er den selvbevisste presentasjonen i riksmedia som gir det kulturinteresserte publikum følelsen av at det i Sarpsborg foregår noe de ha med seg?

Rammen for trang?
Jeg vet ikke sikkert hvorfor Rolstad vil ha debatt om navnet.
Kanskje føler hun at rammen er for trang. Kanskje vil hun ha mer armslag.
Eller hun vil gjøre seg av med innvendingene fra dem som mener at sirkus er for verdslig, og vil ha mer Hans Nielsen Hauge. Ønskene fra dem som vil gjøre Olavsdagene til en religiøs tilstelning.
At den protestantiske statskirken er blitt mer katolsk og ikke bare aksepterer, men feirer helgenkongen Olav, bør man ta til etterretning. Men kirken kan ikke få enerett på ham. I alle fall ikke i Sarpsborg. Som han grunnla og brukte som residensby. Og utgangspunkt for kampen om den verdslige makten i riket.
Sarpsborg bør tvert i mot bruke Olav langt mer - og langt mer bevisst - i sin markedsføring. Ikke mindre.

Hev ambisjonene
Behold derfor navnet Olavsdagene. Men hev ambisjonene. Og utvid programmet. Og tidsperspektivet. Det er 1000 år å ta av.
Lag mer underholdning og løyer for ”folk flest” under festivalen. Marker historiske høydepunkter fra byens historie. Og: Tilby høykulturelle opplevelser som ikke appellerer til alle og enhver, men som vil trekke kulturinteresserte personer fra et større oppland.
Og skulle noen ha problemer med å skjelne et slikt program fra Olavsfestdagene i Trondheim, gjør det ingen ting.
Den geografiske avstanden er for stor til at det blir en reell konkurranse.
Og skulle noen høre om begge, vil både arrangører og publikum nyte godt av synergieffekten.
La derfor navnet Olavsdagene leve!
Og bruk Olav i markedsføringen av byen for alt hva han er verdt.

fredag 20. august 2010

Snileeldorado på Hafslund

Foto: Kow d.e. 04082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

To feite eksemplarer av mange hundre iberiaskogsniler som lever "herrens glade dager" og formerer seg uhemmet ved helleristningene på Hafslund.

Mange snakker om iberiaskogsnilene som invaderer den norske naturen.
Men altfor få gjør noe med det.
Det vil si: Noen er flinke og går på snilejakt i egen hage. Og tror kanskje at snileplagen er løst med det.
Da tror de skammelig feil.

Tusenvis ved Hafslundparken
I begynnelsen av august besøkte vi Hafslundparken og så på helleristningene mellom selve parkanlegget og jordene mot Haugeveien, Nordberg, Bede og Navestad.
På den klipte stien som skulle gjøre det mulig å komme fram til ristningene, var det mange hundre sniler.
Legger vi til alle dem som holdt til i åkeren, inne i gresset og andre steder hvor vi ikke kunne se dem, var det - uten å overdrive! - tusener.

Grådige og fertile
Store, feite, grådige, fertile sniler som - om de får leve og spise og formere seg i fred - snart blir mange ganger så mange.
Dette er et problem som snart kan bli uhåndterlig.
Foreløpig er snilene en plage. Får de formere seg fritt, kan de bli som gresshoppesvermer og forårsake ubotelig skade på avlingene.

Spiser nesten alt
"Ekspertene" mener å vite hvilke vekster snilene spiser, og hvilke de lar stå i fred.
I min hage spiser de av planter som etter "ekspertenes" utsagn ikke skulle stå på lista over planter som snilene liker.
Det er bare å konstatere at kostholdet endrer seg. At de brune snilene i praksis er altetende. Og at sniler som holder til i åkre, ikke unnser seg for å gå løs på både strå og korn.
Den som stiller seg tvilende til dette, bør ta en tur til helleristningsfeltene ved Hafslundparken og konstatere ved selvsyn hvor snilene oppholder seg, hva de spiser - og hvilke mengder det er snakk om.

Må bekjempes
Bestanden av iberiasniler i Norge er kommet opp i et nesten ufattelig omfang. Skal den ikke ta helt overhånd, må snilene bekjempes.
Med kjemiske midler. Det finnes dessverre ingen veg utenom.
Her må de som bruker jorda, kjenne sitt ansvar.
Bekjempningsmidlene finnes, men er uanstendig dyre.
Derfor må landbruksmyndighetene og universitetet på Ås komme på banen.
Vi trenger billige, effektive bekjempningsmidler som ikke skader vekster, dyr og mennesker.
Og vi trenger dem nå.
Det er allerede i siste liten.
Tviler du fortsatt?
Som sagt: Ta en tur på Hafslund!

tirsdag 17. august 2010

Særpingen: Sjarsbår er best!

Dægærn. Det var nesten, get.
Hadde ente dommær’n glømt å se på klokkæ - og hadde’n blåst ta da han skulle - hadde særpingæne slått døm rød-hvite kællæne for tredje gang. På rad. Og to ganger i lekegrinna te FFK.
Det er ydmykelse det!
Dø, jæ har vært inne på nettsidæ te Fre’ikstad Blad for å se på reaksjonæne fra skuffæ Fre’ikstadpattriotær.
Det er intressant lesing, skæ jæ si dæ.
Nå ær’nte jæ sykkolog, men hadde jeg vært det, hadde jæ fonne mye intressant studiemateriale der. Om menneskets mørkære sier.
Er døm som sender inn kommentarær helt blåst i hue eller?
Så mye frusstrasjon, hat og hevnløst trur jæ ente at jæ noen gang her sett siæ Sjarsbår jekkæ døm ner fra eliteserien.
Skjønt, døm sure reaksjonæne er kanskje ente så unaturlige – eller uventæ – når det kommer te støkke. Trur du at du er no’ mer og bedre enn andre, blir du sjølsagt skuffa, irritert og forbannæ, når døm du menær at du er bedre enn, bankær dæ og latterliggjør dæ, tre ganger på rad. Og dommær’n må gjøræ e tæbbe for at du skæ bærje ett poeng.
Da er det lett å gripe te unnskyldningær, bortforklaringær og skjellsord for å dempe skuffelsen, og forklære det som etter Fre’ikstadfølks sjøloppfatning egentlig ente skulle kunne skje.
Fordi atte det er i mot naturens orden, så å si.
Jæ legger inn et par lenker her. Så kan du klikke dæ inn der Fredrikstadfølk står på som verst, og se med egne øyer: Sarpinger på røvertokt og Pereira berget poenget
Men jæ advarær dæ. Det er ente noe vakkert syn du får se, men det er intressant, for det sier litt om hva slags følk som bur der nere.
Og det kan det jo væræ sunt å bli minnæ om.
Som en opptakt te kampen pøntæ særpepatriotæne i supportergruppæ Fossefallet den rødhvite byen med blåhvite greier nattæ før slaget skulle stå. Blant aent dekkorerte dom porten te det gamle huset te han Terje Høili. Det han nå har fløttæ fra for å ta i bruk et som enda tydeligære viser hvor mye pengær han har.
Høili’n ble ente sur for det. Han menær at særpingæne må få lov tel å leke seg litt før kampen, for etterpå vil døm få sæ en skikkelig nedtur. I likhet med sjornalisten menær Høili’n at særpingæne er ”lite orientert”, og at døm har dekkorert "feil" hus. For kremmær’n bor æltså ente der lenger, men i et palass på Kråkerøy.
Og når sjornalisten spør om salgsverdien på huset vil bli reddusert med et Sarpsborg 08 flagg på inngangsporten, blåser Høili’n sæ opp og svarær at ”det er vel ingen sarpinger som har råd til det uansett”. He-he-he.
Det er tre ting å si om dettæ her:
Åffer skulle særpingæne veræ orientert om hvor han Terje Høili bor hen? Trur’n at han er no’, eller? Kanskje er’n en stor kæll i Fre’ikstad hvor han pompær pengær inn i FFK, men i Sjarsbår er’n en nobody. Terje Høili, jæ menær: Herregud!
Og for det andre: Pengær gjør’æ rik, men ente viktig.
Og for det tredje: Jæ håpær at Høili’n har mere greie på det andre han driver med, enn på fottball. For ne’tur var’e noen andre som fikk. Akkurat som etter forrige kamp. Og kampen før der igjen.

6-1 ledær Sjarsbår etter tre kampær! Jaggu sa jæ ne’tur.
Baræ så sønn at dommærn ente kunne klokkæ.
Hadde’n blåst ta da’n skulle, hadde som sagt Sjarsbår hatt tre seierær på rad. Den moralske vinner'n er døm, uansett.
Så det er ente noen tvil om hvem som er storebror og beste fottballaget i Østfold.
Heiæ, Særp!
Beste hilsen
Særpingen

søndag 15. august 2010

Tunevannet som opplevelsesarena

Foto: Kow d.e. 14082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Tunevannsregattaen er et eksempel på hvordan Tunevannet kan fungere som arena for underholdende opplevelser - sommer som vinter - og bidra til å sette Sarpsborg på kartet.

Denne helgen går Tunevannsregattaen med Norges Cup av stabelen. Like utenfor Sarpsborg Roklubbs lokaler.
Tunevannet en unik arena for roing, seiling, bading og annet friluftsliv.
Det ligger like utenfor bykjernen. Ikke stort lenger fra Sarpsborg sentrum enn handelssenteret på Tunejordet. Og burde være like tilgjengelig.
Men er sarpingene innstilt på å finne severdige opplevelser der?

Burde trekke stort publikum
Sarpinger er et idrettsinteressert folkeferd. Og arrangementer ved Tunevannet burde trekke et stort publikum. Ikke bare fra Sarpsborg forresten, men fra resten av Østfold – og fra Østlandet for øvrig.
Et publikum som kan nyte idrettslig utfoldelse mens det selv nyter frisk luft i vakre omgivelser.
Men blir arrangementene der bekjentgjort godt nok?
I byens aviser? I andre media? Som for eksempel internett?
Gå inn på nettet, søk på Tunevannsregattaen og se hva du finner. Det er sparsomt med opplysninger for det brede publikum.

Ikke PR nok?
Jeg bor ikke så altfor langt fra regattabanen på Årungen.
Rett som det er, har lokalvisene oppslag om rostevner som har funnet sted. Lett synlig forhåndsomtale er det som oftest lite av.
Og da er det ikke så lett for publikum og finne vegen til arrangementene.
Er det sånn når det gjelder Tunevannet også?
Tenker de ansvarlige at publikum ikke er interessert? Eller har de ikke sans for PR? Eller er det mediene som svikter sin informasjonsoppgave?

Helårsarena for vannsport
På Tunevannet burde det arrangeres mer enn rostevner.
Seilregattaer for eksempel. Så ofte og i et slikt omfang at Tunevannet – og Sarpsborg! – blir et begrep når det gjelder vannsport.
Og det bør være motorsport der. Sommer som vinter.
Noen vil sikkert protestere og snakke om forurensning. Og forstyrrende støy, trafikk og bråk.
Og noe uro vil det bli. Men neppe mer enn at det er til å holde ut. En gang eller to om vinteren og tilsvarende i den varme årstiden.

Sarpsborg på kartet
Arrangementer på Tunevannet bør bli jevnlige. Mer spektakulære. Og bli bekjentgjort for hele østlandet.
De bør bidra til å sette Tunevannet - og Sarpsborg! - på evenementskartet.
De fleste av arrangementene der bør derfor ha Sarpsborg med i navnet.
Alle merkenavn må innarbeides. Ved å bli nevnt i flest mulig sammenhenger. Om og om igjen.
Det gjelder også 1000-åringen Sarpsborg.
Som i mediene - og folks bevissthet - ellers lett blir "et sted i Østfold".

torsdag 12. august 2010

Tune prestegård inn i siste runde?

Slik så den staselige Tune prestegård ut på 70-tallet. (Foto: Sarpsborg kommunes bildesamling.)

Og slik så den ut 21. juni 2008. Senere er villniset fjernet og huset malt. (Foto: KOW d.e. ©)

Uthuset har fått lov til å forfalle og er i dårlig forfatning - noe enhver med riveplaner vil være takknemlig for. (Foto: KOW d.e. ©)

Tune prestegård er fortsatt ikke solgt, forteller underdirektør Bernt Aas i Opplysningsvesenets fond (Ovf) til SarpsborgNotater. Det er fondet som på Statens vegne disponerer eiendommen.
Ovf engasjerte en eiendomsmegler i Sarpsborg til å forestå salget, og vedkommende megler gjorde en betydelig innsats, opplyser Aas, men arbeidet gav ikke de ønskede resultater. Fondet stilte derfor salgsprosessen i bero.

Ny, seriøs interessent
Nå er det imidlertid dukket opp en seriøs interessent som er villig til å betale det Ovf har satt som minstepris. Vedkommende arbeider med saken, og fondet avventer tilbakemelding.
- Tune prestegård er en eiendom med spesiell lokal- og kulturhistorisk verdi. Vil det bli knyttet betingelser til salget for å hindre riving eller endring av bygningene? Eller oppstykking av eiendommen – for eksempel med sikte på salg av tomter?
- Eiendommen er spesiell og det vil det bli tatt hensyn til. Men slike spørsmål får vi ta stilling til når vi går i forhandlinger med kjøper.

Salg til ”kvalifisert kjøper”
- Hva skjer med eiendommen hvis heller ikke denne interessenten vil kjøpe på de vilkårene som fondet stiller? Er det aktuelt å tilby Sarpsborg kommune å kjøpe eiendommen på spesielt gunstige vilkår for å sikre at den bevares, vedlikeholdes og brukes til et kulturelt formål?
- Vi har ingen slike planer, og det pågår ingen dialog om dette. Sarpsborg kommune har heller ikke tatt slikt initiativ. Vi har ingen andre planer enn å selge eiendommen til en kvalifisert kjøper. Inntil videre tar Securitas vaktholdet, og Kirkevergen har nødvendig ettersyn med utvendige arealer. Så dette burde være vel ivaretatt.
- Og vedlikeholdet?
- Taket på hovedbygningen er tett, og bygningen ble malt i 2009. Sidebygningen er riktignok i elendig forfatning, men det lever vi med inntil videre.
Meddeler underdirektør Bernt Aas.

Forrentning på kapital
Opplysningsvesenets fond føler åpenbart ikke at de har noen kulturelle forpliktelser i denne sammenhengen. De vil selge til den som kan betale. Hvilke vilkår de vil stille for framtidig bruk og behandling, er usikkert. Det vil de diskutere med en eventuell kjøper under vegs.
Om det er en interessent med kulturelle hensikter som nå har meldt seg, vet jeg ikke. Det ville nesten være for godt til å være sant.
Mest sannsynlig er det vel en som ser det økonomiske potensialet i eiendommen. Og som ønsker forrentning på sine investerte midler. Kravet om å få bygge på eiendommen kan derfor melde seg med en styrke - og med konsekvenser - som kommunen vil få problemer med.

Kommunen passiv
Kommunen selv forholder seg passiv.
Den har i følge Ovf ikke tatt noe initiativ til å erverve eiendommen.
Det er synd.
Her kunne den for en relativt billig penge fått hånd om en eiendom og en hovedbygning med stor lokal- og kulturhistorisk verdi.
At en slik eiendom erverves av private, er et kulturhistorisk tap.
Skulle den oven i kjøpet ende opp som et utbyggingsprosjekt hvor de kulturhistoriske verdiene må vike for lønnsomhet og fortjeneste, er det dobbelt synd.
Men fortsatt er ikke eiendommen solgt.
Kommunen kan fortsatt komme på banen.
Men nå er det mye som taler for at klokka ringer for siste runde.

lørdag 7. august 2010

Stærk særping kommer

Foto: Kow d.e. 04082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Leif André Rødin er alene om å lage pølser og andre kjøttvarer på pølsemakeriet i Råde. Tida strekker ikke til alt han gjerne skulle gjort.













Pølsemaker Rødin ligger ikke på latsida. Det er så vidt han har tid til å sitte ned å innta formiddags-maten på bakrommet i Råde hvor han har sine produksjonslokaler, og hvor han og kona utgjør staben.

- Den stærke særpingen har måttet vente. Jeg har hatt så mye å stå i, så det er ikke blitt tid til å følge opp ideen, sier pølsemaker Leif André Rødin som jeg besøker i pølsemakeriet på Karlshus i Råde.
Rødin er særping selv. "Stærk" ser han ut til å være også. Og i stand til å tåle en trøkk.
- Du har vel ikke gitt opp?
- Nei, nei, nei. Men det har vært så mye annet akkurat nå. Nei, gitt opp har jeg ikke. Jeg har tenkt mye på forskjellige varianter som et smakspanel kan velge blant. Vi må finne fram til e' pølse og et tilbehør som særpingæne liker. Og som er sterk, men ikke for sterk.
- Så du regner med å følge opp?
- Ja da, men akkurat når vet jeg ikke. Selv om jeg ikke har laget den endelige utgaven ennå, tenker jeg stadig på saken. Jeg har vært i kontakt med Sarpsborg Arbeiderblad og noen forretningsdrivende. Helt passiv har jeg derfor ikke vært.
- Så den stærke særpingen kommer?
- Det regner jeg med.
Og det håper vi.
Både jeg og flere andre. Med sans for gode pølsevarer.
Og ikke minst: Med sans for patriotisme. Særpepatriotisme!
Stærk særping har vi store forventninger til. Både som kulinarisk godbit. Og særpereklame.
Så kom igjen, Rødin. Kast deg ut i det!