søndag 30. mai 2010

Lag frimarked m.m. i St. Mariegate

Foto: Kow d.e. 29052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

St. Mariegate klokka halv 12 lørdag 29. mai 2010. Fin gate, åpne butikker - og nesten ikke mennesker. Her er det behov for miljøskapende aktivitet.

Mens sentrumsforeningens medlemmer og administrasjon legger sine hoder i bløt for å klekke ut ideer til tiltak som kan trekke folk til byens sentrum, tillater jeg meg å kaste ut en tanke som kanskje kan være til hjelp.
Lag frimarked i St. Mariegate på lørdager.
Og spe på med kultur.

Det uventede pirrer nysgjerrigheten
Sørg for overraskelser.
Med andre ord: Sats ikke på byråkrati, tungvinte søke- og godkjenningsprosedyrer og faste plasser og aktører som går igjen lørdag etter lørdag.
Åpne for variasjon. Og spenning.
Tillat salg av gammel og nytt. Og dertil egnede matvarer. Som spekevarer. Hjemmelagede "gårdsprodukter" og annet som produsentene gjerne vil markedsføre og publikum kan ønske å bli kjent med.
Kortreiste, lokale produkter. Og eksotiske varer fra fjernere deler av landet. Og fra den store verden.
M.a.o.: Mangfold og uforutsigbarhet. Slik at folk må en tur gjennom gata for å se hva man har funnet på i dag.

Ikke konkurranse, men synergieffekt
Men da stjeler vel frimarkedet, spekematbodene og de fremmedkulturelle varene oppmerksomhet og kunder fra de faste forretningene? Som har det vanskelig nok fra før?
Absolutt ikke.
All erfaring bekrefter at aktivitet skaper aktivitet. Og at det drypper på klokkeren når det regner på presen.
I dag er byens hovedgate og tilstøtende sidegater stort sett tomme. Selv på en solvarm lørdag i mai. I beste handletid.
Situasjonen kaller ikke på jomfrunalsk prippenhet, men på handling. I dobbelt forstand.
Aktivitet. Liv og røre.

Kunst og kultur
M.a.o.: At noe skjer.
Byen har et aktiv kulturliv.
Og trolig en rekke hobbyaktivister. Som gjerne vil vise hva de driver med. Hvis bare noen lokker dem fram.
Enkeltkunstnere, grupper og foreninger som dyrker kunst og kultur av alle slag, bør søke ut på gata og presentere seg for byens befolkning.
Kunstmalerne bør stå ute og male. Danserne bør danse. Teaterfolk i alle aldre bør opptre. Sangerne bør synge. Og de som trakterer et instrument bør spille.
Ikke én lørdag i løpet av sesongen. Men den ene lørdagen etter den andre.
Til folks overraskelse. Og glede.
Og til nytte. For folkelivet i byens hovedgata.

Speakers' corner
Særpingæne stikke sæ ente gjerne fram, men har sikkert noe på hjertet.
Hva med en talerstol for frie ytringer midt i gåta? Blant boder og border med nips og mat, strikkede plagg, hjemmesnekret og hjemmelagd?
Noen modige bør innbys til å gå foran og "brøyte veg".
Politiske partier. Og enkeltpersoner! Religiøse foreninger og andre misjonerende som gjerne vil fortelle at de har funnet sannheten. Og folk som vil ta til gjenmæle.
Gi dem en talerstol. I St. Mariegate. Alle lørdager i den varme årstiden.

En salig miks
Som sagt: Overraskelsesmomentet er viktig.
Folk bør derfor vite at noe skjer. Når. Men ikke altfor mye om hva.
Da vil nysgjerrigheten trekke dem til stedet der overraskelsene venter.
Men vil folk være med noe sånt? I Sarpsborg? Blir det ikke flaut om gata er full av boder og telt, mens publikum uteblir?
Interessen må bygges opp. Over tid.
De som inviteres til å starte opp, bør få vite at oppslutning ikke er garantert. Til å begynne med.
Men den som intet våger, intet vinner.
Og: Ingenting skjer av seg sjøl.
Sentrumsforeningen må innby noen "risikovillige" til å starte.
Tanken er hermed overbrakt.

Brodér videre
Sentrumsforeningen kan brodere videre.
Men må ikke tenke seg om for lenge.
Slå til!
Som sagt: Aktivitet avler aktivitet.
Det er bedre med et par bomskudd og feilslåtte satsinger, enn passivitet og redsel for å ta det første skritt.

onsdag 26. mai 2010

Folkets Hus som kulturhus

Foto: Kow d.e. 13052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Kan Folkets Hus gi rom for aktuelle og framtidige kulturaktiviteter? Tanken bør vurderes nøye. Av flere grunner.

Industribyen Sarpsborg har vært en by med tydelige sosiale skiller.
Noen vil si at byens innbyggere fortsatt er seg bevisst hvilken sosial klasse de tilhører.
De økonomisk bedrestilte og de som rangerte høyest på den sosiale rangstigen, soknet grovt sett til selskapslokalet Festiviteten.
Som symbolsk riktig ligger på byens geografiske og sosiale vestkant.
Arbeiderklassen soknet til Folkets Hus. På østkanten.
Dette historiske faktum er en del av byens historie.
Merkene etter den sosiale lagdelingen er kulturhistorie.
Som vi ikke skal skamme oss over, eller fjerne, men ta vare på.

Kulturhistorie
Jeg har tidligere flere ganger tatt til orde for å bevare Festiviteten.
Nå er tiden tydeligvis kommet for å slå et slag for Folkets Hus.
Som visstnok er gerådet ut i et økonomisk uføre.
Og kan overdras til kommunen for 1 krone.
Hvis ryktene taler sant.
Er det riktig, bør kommunen slå til.

Kulturhus
Sarpsborg trenger et kulturhus.
Det har byen for så vidt hatt siden Festiviteten og Folkets Hus ble bygd.
Men nå er behovene nye, annerledes og flere.
Folkets Hus kan omgjøres til å bli det kulturhuset byen trenger, mener noen.
Mens andre får apoplektiske anfall ved tanken.
Jeg vet ikke nok om behovet til å si om et vellykket, framtidsrettet og funksjonelt kulturhus kan etableres innenfor rammen av de begrensningene som den gamle bygningen setter.
Men kan det gjøres, er det riktig å gjøre det.
Av flere grunner.

Moderne kulturhus
Sarpsborg er en arbeiderby.
Arbeiderkulturen bør tas vare på.
Slik sett er Folkets Hus bevaringsverdig i seg selv.
Kan det utvikles til et moderne, velfungerende kulturhus for hele kommunens befolkning, vil det være en kulturhistorisk riktig løsning med stort aktuelt og framtidsrettet potensiale.
I tillegg til å gi rom til kommunens kulturarbeidere, deres aktiviteter og til det interesserte publikum, vil en vitalisering av Folkets Hus kunne bidra til å oppruste - og gi nytt liv til - østre bydel.
I dag er bykjernen øst for EPA-bygget en "bakevje".
Et kulturhus med stor kulturell og trafikkmessig aktivitet, vil kunne gi området øst for Folkets Hus, den ansiktsløftningen denne bydelen så sårt trenger.
En slik opprustning er også kulturarbeid.

Utnytte det bestående
Før kommunesammenslåingen var Sarpsborg sentrum for lite til at det kunne gi rom til nødvendig utvikling.
Mye historiefiendtlig, klanderverdig riving ble derfor iverksatt.
Etter sammenslåingen er ikke sentrum blitt større.
Vil man samle fellesskapets funksjoner i bykjernen, må man derfor utnytte det som allerede finnes.
Så slipper man å fortsette med den historie- og miljø-ødeleggende rivingen.
Kan man bevare Folkets Hus, omgjøre det forsiktig innvendig og skape et funksjonelt hus for byens kulturutøvere og deres publikum, vil allerede ett kulturmål være nådd.
Og byens enestående park og verdifulle gamle bebyggelse vil være spart.
Det er også en kulturinnsats.
Å være stolt av.

søndag 16. mai 2010

Har Borgarsyssel Museum flyttet?

Da jeg søkte på Google for om mulig å finne "Borgarsyssel Museums styre" fikk jeg bl.a. følgende forslag til oppslag:
Borgarsyssel Museum
www.dittdistrikt.no/fredrikstad
Hva skjer i Fredrikstad? Sjekk Ditt Distrikt®

Østfoldradioen setter riktignok likhetstegn mellom Østfold og Fredrikstad, men nå har viruset tydeligvis også nådd Google. Og telefonkatalogen "ditt distrikt".
Hvem er det som forer Google og andre lettlurte nettsteder - og publikasjoner! - med feilaktige opplysninger om Østfold fylke og byene der?
Har du noen gang tenkt over det?
For "misforståelsene" oppstår vel ikke av seg selv? Ved ren tilfeldighet?

Et museum skal bevare, ikke rive

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Borregaardsveien 5 må bevares. Riving vil være ren vandalisme!


Industribyen Sarpsborg må ta vare på arbeiderkulturen og "funksjonærkulturen". Det dreier seg ikke om enten St. Olavs Voll eller Borregaardsveien 5.


St. Olavs Voll er stengt av verne-ombudet forteller denne skjødes-løst opp-tapede plakaten.


Styret ved Borgarsyssel Museum har med knappest mulig flertall vedtatt å rive to bevaringsverdige bygninger for å redde en tredje.

Surrealistisk
Situasjonen er surrealistisk. Og grotesk.
Et museum skal dokumentere historien ved å bevare miljøer, bygninger og gjenstander.
Å snakke om å rive en i høyeste grad bevaringsverdig ingeniørbolig og et annet tidstypisk hus som museet har fått ansvaret for, kan kanskje være egnet til å vekke slumrende kulturpolitikere og næringslivsledere av dvalen.
Å hente inn gravemaskinen og sette tanken ut i livet, vil derimot være ren vandalisme.
Å vedta og iverksette riving er ikke ansvarsfull kulturpolitikk.
Det er det stikk motsatte.
I stedet for å gi et slags skinn av legitimitet til tanken om riving, burde styret samlet gått ut og laget brudulje og formant politikere, næringsliv og allmennhet om de forpliktelsene som et velutviklet, kulturbevisst samfunn har.

Borregaards forpliktelse
Museet har i følge Sarpsborg Arbeiderblad, fått 2,5 millioner kroner av Sarpsborg kommune til restaurering av St. Olavs Voll.
Men det er langt fra nok til å stanse forfallet, kan avisa fortelle.
Hvordan har det kunnet gå så langt at St. Olavs Voll er i ferd med å forfalle?
Er ikke Borregaard "fadder" for dette bygget?
Sarpsborg har mye å takke Borregaard for.
Men Borregaard har ikke mindre å takke Sarpsborg, Skjeberg, Tune og Varteig for.
Fra andre halvdel av 1800-tallet - da Sarpsborg utviklet seg fra å være en sagbruksby til å bli en industriby - har lokalsamfunnets og Borregaards skjebner vært uløselig knyttet sammen. På godt og vondt.
Borregaard bør så avgjort ikke prøve på å distansere seg fra denne delen av historien og fri seg fra de moralske, kulturelle - og økonomiske! - forpliktelsene som denne symbiosen fører med seg.
Borregaard bør bære hoveddelen av de økonomiske byrdene ved å sette St. Olavs Voll, Borregaardsveien 5, Bispegata 11 og hele det unike "Borregaardsmiljøet i "England" og "Frankrike" - og andre steder i det nye Sarpsborg, i en slik stand at de hver for seg og sammen viser byens historie på en presentabel og kulturelt fullverdig måte.
I dag og i framtiden.

Ta saken opp på ny
Museumsstyret bør snarest mulig ta saken opp på ny og omgjøre sitt famøse vedtak.
Vi må velge. Dessverre må noe saneres, sier direktør Gunn Mona Ekornes.
Sanere betyr å gjøre sunn. Her er det ikke snakk om sanering - selv om hussoppen herjer - men om å fjerne utgiftskilder uten tanke på den kulturhistorien som forsvinner samtidig.
Det gamle Sarpsborg er fjernet hus for hus. Fordi ingen ser ut til å ha vært opptatt av helheten. Av miljøet. Og bygningskulturen.
Museet skulle være en motkraft til denne sanseløse rivingen.
Nå foreslår de museumsansvarlige stikk i strid med hva vi burde hatt lov til å vente, i stedet å følge opp den sørgelige vandaliseringen ved å ville rive museale, bevaringsverdige bygninger på museets egen grunn.

NB:Ikke slekt eller familie
Heldigvis er det kulturbevisste krefter i museumsstyret som ikke har gitt opp kampen. En av de dem som vil kjempe mot riving, heter Thomas Winther.
For ordens skyld: Han er ikke i slekt eller familie med meg.
Det foreligger m.a.o. ord ingen skjult agenda fra min side.
Jeg har bare én interesse: Å bevare mest mulig av Sarpsborgs historie og kultur for framtiden på en best mulig måte.
Derfor håper jeg at Thomas Winther og de som er enige med ham, fortsetter arbeidet for å beholde og restaurere Borregaardsveien 5 og Bispegata 11 - og bevare St. Olavs Voll som et fullverdig eksempel på den arbeiderkulturen som er en viktig del av fundamentet for Sarpsborg by.
Alt annet vil være skammelig!

lørdag 15. mai 2010

Tilgrisete portstolper ved kirken

Foto: Kow d.e. 13052010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Den ene "portstolpen" ved Skjeberg kirkegård er tilgriset av olje.


Og den andre er ikke stort bedre.


Skjeberg kirkegård er omkranset av en flott tørrmur som avsluttes med to oppmurte "portstolper" i gråstein ved innkjørselen.
Etter som parkeringsplassene og deler av innkjørselen har grusdekke, blir området sprøytet med olje fra tid til annen.
Oljegrus er et greit alternativ til fast dekke, selv om heller ikke oljegrus kan sies å være et historisk korrekt dekke.

Slendrian

Dessverre har den som har kjørt på olje på innkjørselen, sølt ettertrykkelig på de fine, forseggjorte portstolpene i naturstein.
Trolig har vedkommende passert passasjen med sprederen på, for begge stolpene er tilgriset.
Resultatet er nedslående.
Skjeberg kirke er et vakkert byggverk og et historisk og kulturelt minnesmerke som bør framstå mest mulig presentabel .
De som har ansvaret for kirken og kirkegården bør påtale den tilgrisingen som her er skjedd, og sørge for at alle som arbeider for og leverer tjenester til kirken, bidrar til at bygninger og uteområde framstår så flatterende som mulig.
Den som har spredd olje på portstolpene har dessverre ikke skjønt dette på egen hånd.
Selv om det burde være innlysende for alle.

fredag 14. mai 2010

Sarpsborg gikk videre










Bilder fra Sarpsborg 08s nettside.


Martin Wiig (t.v.) scoret 2 og Joackim Jørgensen 1 mål og slukket DFIs - dvs. Drøbak-Frogn idrettsforenings - håp om avansement i cupen.

Da busslaster med sarpefans reiste fra Sarpsborg til Seiersten stadion i Drøbak - eller Frogn som kommunen heter - for å støtte sitt lag i kampen for å gå videre i cupspillet, satte jeg meg i bilen og kjørte fra Drøbak til Sarpsborg.
For å besøke min meget gamle mor.
Dagen for besøk hadde jeg valgt av flere grunner.
Også av ren feighet. Eller mer presist sagt: Lojalitetskonflikt.
For er det to lag jeg unner medgang og suksess, så er det barndomsbyens lag Sarpsborg 08 og hjemstedets lag DFI.
Men begge kunne ikke gå seirende ut av dysten på Seirsten.
At sarpingene vant og sikret seg avansement i cupspillet, var som forventet.
Og den løsningen jeg, når alt kommer til alt, var mest fornøyd med.
Sarpsborg 08 hadde mest å tape og avgjort mest å vinne på å gå videre.
Og Sarpsborgs fotballag er klubben som opptar mest plass i mitt patriotiske hjerte.
Er laget heldig med trekningene og ikke minst: Kan laget stille med sitt beste mannskap, kan det nå langt på vegen mot Ullevaal og cupfinale.
Igår satt halve førsteelveren i følge Akershus Amtstidende på tribunen.
At reservene vant, lover godt.
I så vel serien som cupen trenger laget et "bredt" mannskap.
Det er viktig å la påleggskalvene få prøve seg, vinne erfaring og rutine, opparbeide selvtillit, trene opp fysisk og mental styrke og utvikle tekniske ferdigheter i kamp med gode spillere.
Og for å gi dem lyst til å fortsette i klubben.
Etter de begredelige resultatene 2. laget har oppnådd, er det neppe rette forum for modning og utvikling.
Trenerteamet gjør derfor rett i å matche ungguttene.
Men helst ikke for mange om gangen.
Bortetapene denne sesongen tyder på en viss mental svakhet i laget.
Men i går gikk det bra.
Gudskjelov.

torsdag 6. mai 2010

Ikke Borgenhaugen, men Hafslund

Foto: Kow d.e. 12052008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rich. Bar - som ligger på Hafslund, ikke på Borgenhaugen! - fotografert fra hagen i mitt barndomshjem.

Sarpsborg Arbeiderblad har laget reportasje om Rich. Bar på Borgenhaugen.
Det er godt gjort. For Rich. Bar ligger ikke på Borgenhaugen, og har heller aldri gjort det.
Rich. Bar ligger på Hafslund.
Grensa mellom Hafslund og Borgenhaugen går ovenfor meieriet. Som altså også egentlig ligger på Hafslund.
Donderskauen, som har navn etter gården Dondern som lå der meieriet nå er, ligger også på Hafslund.
Det som i sin tid ble kalt Borgen Folkepark, lå altså i realiteten på Hafslund. Men den østre delen av parken er et grenseområde. Noen stor feil representerte derfor dette navnevalget ikke.
Risebjerget - som tidlig ble kjøpt av private - Bråten, Hesthaugen og Grina var husmannsplasseer under Hafslund. De ligger langs den gamle kjerrevegen som går forbi Mobakken - eller Borgenbanen som man sier i dag - og ender ut i Hafslundsgata ved mitt barndomshjem som er nærmeste nabo til Tanken Grill og ligger vis a vis Ric. Bar.
Richard Kristiansen bodde altså på Hafslund. Han begynte umiddelbart etter krigen med en liten, spinkel bordkiosk som han hadde stående der Rich. Bar nå ligger.
Etter hvert som folk fikk mer penger mellom hendene, vareutvalget i etterkrigs-Norge tok seg opp og fortjenesten og motet økte, utvidet han kiosken til han til slutt hadde et attraktivt og populært gatekjøkken.
Med bl.a. hjemmelaget potetstappe.
Men altså på Hafslund. Ikke på Borgen. Og ikke på Borgenhaugen.
At stedet hører inn under poststedet Borgenhaugen er en annen sak. En helt annen sak.
Reportasjen var interessant den.
Bare synd at den ble skjemmet av geografisk forvirring.
Hvis slike geografiske unøyaktigheter blir mange nok - og får stå uimotsagt - går navne- og lokalkunnskapen i glemmeboka.
Det ville derfor unektelig være en fordel om journalistene i lokalavisa lærer seg dekningsområdets geografi.
Navn er historie. Og kultur.
Det skal man pleie og ta vare på.

onsdag 5. mai 2010

Trist syn ved ærverdig kirke

Foto: Kow d.e. ©
Kirken 11052008. Vestfløya 01052010
Klikk på bildene for å se større versjon

Skjeberg kirke har feiret sitt 900 årsjubileum. Kanskje er det enda lengre siden den første kristne kirken på stedet ble bygd.


De ustelte omkringliggende bygningene forringer helhetsinntrykket av ærverdige Skjeberg kirke.

Skjeberg kirke er en praktfull kirkebygning av stor kulturell, religiøs og kulturhistorisk interesse.
Se Skjeberg bygdebok, del 1 (Harald Bakke, 1953).
Steinkirken er formodentlig nærmere 1000 år gammel, og bygd i i romansk stil, med interessante detaljer som uthogde steinhoder og steinplate med runeinnskrift.
Den romanske døpefonten i mørk kleberstein er fra 1100-tallet. Den har relieffer som viser Kristus sammen med apostel- og helgenskikkelser, og er blant landets aller fineste.
Skjeberg kirke er påbygd og endret flere ganger. Den ble siste gang restaurert i 1968 og brakt tilbake til stilen fra 1700-tallet.

Enda eldre sted for gudsdyrking?
Etter at kristendommen ble innført til landet i årene etter 1016, ble kirker ofte bygd på steder hvor det hadde stått gamle gudehov.
Om stedet der Skjeberg kirke nå ligger, har vært en plass for dyrking av gamle norrøne guder , er usikkert, men ikke usannsynlig.
Stedet ligger sentralt til, og det ligger relativt høyt slik at det trolig var tørt land der selv da Skjebergkilen strakte seg vesentlig lenger innover Skjebergsletta enn tilfellet er i dag.

Kulturskatt
I alle tilfelle har det nåværende kirkestedet i nærmere 1000 år spilt en vesentlig rolle for skjebringenes religiøse - og verdslige - historie.
Skjeberg kirke, kirkegården og bygningene i kirkens umiddelbare nærhet er en historisk arv som vi skylder å ta vare på. Av hensyn til dem som har levd før oss - og dem som følger etter oss.
Det gjelder både det opprinnelige - og det som er kommet til under historiens gang. F. eks. under patrisiertiden på Hafslund og i senere tider.
Og det gjelder prestegården og den såkalte Vestfløya.
Det er derfor trist å se den forfatningen som bygningene i kirkens umiddelbare nærhet nå er i.

Fint inne, stygt ute
Den såkalte Vestfløya - sidebygningen som bl. a. rommer menighetens forsamlingslokale - er restaurert nennsomt og med god smak, og danner en verdig ramme om sammenkomster i menighetens regi.
Utvendig ser bygningen imidlertid nærmest forfallen ut.
Treveggene domineneres av avflaket maling og svertesopp og utgjør et nedslående skue.
Den gedigne gråsteinsmuren er ikke vakrere, men tåler formodentlig mere.
Den burde aldri vært kalket eller malt.
Selv om det kanskje er historisk riktig, vanskeliggjør det vedlikeholdet, og etterlater et sjusket inntrykk.

Puss opp
Kommunestyremedlemmer med sans for historie og kultur, bør ta seg en tur til Skjeberg for å se.
Og for å få inspirasjon til å få vedtatt høyst betimelig oppussing.
Både for å ta vare på de gamle trebygningene som utgjør en vesentlig del av vår historie, men også for å sørge for at kirken og dens umiddelbare omgivelser presenterer seg som de kulturverdiene de er.

søndag 2. mai 2010

Den vegen vinden blåser

Foto: Kow d.e. 01052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hvit røyk mot dramatisk himmel forteller om sterk sønnavind og kommende regn. Bildet er tatt på Hafslund.

1. mai-dagen i Sarpsborg hadde litt av hvert å by på.
Både når det gjaldt feiring, politikk - og meteorologi.
Himmelen antok en dramatisk blågrå fargetone horisonten rundt før slusene ble åpnet og regnet strømmet ned over folk som feiret dagen.
Og andre som demonstrativt arbeidet i hagen for å vise hvilken politisk bevegelse de ikke sympatiserer med.
Den nye Borregårdspipa er ikke vakker der den rager som et fantasiløst, forniklet rør mot horisonten, men sammen med røyken den spyr ut, virker den som en avansert værhane.
Røyken forteller med all ønskelig tydelighet hvordan vindretningen er.
Etter at regnskyllene var over, snudde vinden og feide med seg røyken sørover.
Den som bor i Sarpsborg bør aldri være i tvil om hvilken veg vinden blåser.