mandag 15. februar 2016

Vartingen som ble mektig konge av Norge

Filmen "Birkebeinerne" med Jacob Oftebro og Kristoffer Hivju i de ledende rollene kommer nå på kino landet over. Historien handler om birkebeinerne Torstein  Skevla og Skjervald Skrukka som skal berge kongssønnen Håkon Håkonsson fra baglerne som vil drepe ham slik de har drept faren hans, Håkon Sverresson - sønn av kong Sverre.

Varteig
På 1200-tallet var Sarpsborg eneste byen i det som nå er Østfold. Resten av området må oppfattes som oppland til byen og altså del av "Stor-Sarpsborg". Rett utenfor byborgen, men på den andre siden av elva, lå Varteig som kong Håkon Sverresson besøkte i året 1203. Året etter fødte Håkons frille, Inga fra Varteig, en sønn som hun hevdet at kongen var faren til. Fødselen fant sted på Folkenborg i Eidsberg.

Tronarving
Birkebeinerne godtok at guttebarnet Håkon var den avdøde kongens sønn, og anerkjente ham som rettmessig arving til tronen. Det gjorde ham til mål for baglerne som ønsket å fjerne alle kong Sverres etterfølgere for at de selv og danskekongen skulle komme til makten i Norge.

Det var denne vesle gutten birkebeinerne Skevla og Skrukka skulle redde unna baglerne.

Født i baglerland
Østlandet og området langs Oslofjorden var dominert av baglerne. Nidaros og Trøndelag var Birkebeinernes område. Da Håkon Håkonsson ble født i det fiendtlig bagler-området, måtte Inga fra Varteig og sønnen hennes reddes unna.

Inga bærer jernbyrd
Inga og sønnen hennes kom seg i sikkerhet til Nidaros. Der vokste Håkon Håkonsson opp.
I 1217 ble han valgt til konge for hele Norge etter at Inga hadde båret jernbyrd - altså båret glødende jern uten å få brannsår - for å bevise at Håkon var kongssønn. Gutten var da 13 år gammel.

Kirken støtter Håkon
Det stod imidlertid stadig fram andre kandidater som mente at de hadde større rett til å være konge enn det Håkon hadde. I 1223 kom det til en slags formell omkamp om kongeverdigheten.
Rikets fremste menn kom sammen for å avgjøre om den nå 19 årige Håkon eller en av de andre som gjorde krav på kongeverdigheten, var Norges rettmessige konge. Nå hadde Håkon Kirken på sin side, og trakk det lengste strået, men først i 1247 - altså 24 år seinere - ble han anerkjent av paven og kronet.

13 år gammel konge
Da Håkon ble valgt til konge 13 år gammel, ble Skule Bårdsson, som var halvbror til den forrige kongen, oppnevnt til å hjelpe ham med å styre. Skule var gjennom flere år den reelle herskeren.
Etterhvert som han ble eldre, tok imidlertid Håkon selv i større grad over riksstyret. Det likte Skule dårlig.

Angrepet av svigerfar
For å dempe konflikten tok Håkon i 1225 hertug Skules datter Margréte som kone. Stridghetene fortsatte imidlertid, ikke minst tilskyndet av at Skules maktområde stadig ble redusert.  I 1239 toppet striden seg. Skule tok kongsnavn på Øretinget, og gikk til krig mot svigersønnen. I 1240 ble Skule Bårdsson drept i Nidaros. Dette var slutten på borgerkrigstiden i Norge.

Kronet av pavens utsending
Fra 1240 var det fred i Norge. Kirken hadde stor makt i det katolske Norge. I 1247 anerkjente paven Håkon som norsk konge, og pavens utsending kronet Håkon i Kristkirken i Bergen.

Island og Grønland norsk
Men Norge og Håkon lå stadig i strid med omverdenen. I 1256 angrep Håkon Danmark. Ett av resultatene var at Island og Grønland kom under det norske kongeveldet. Dessuten omfattet Norge store deler av det som nå er Sverige.


I vesterled
Sudreøyene på vestsiden av Skottland hadde siden 1000-tallet tilhørt Norge. Men skottene var stadig aggressive og prøvde å overta styringen over øyene. I 1263 reiste Håkon til Sudrøyene med en stor leidangsflåte. Den største som noen gang var sett, sier historien. Håkon tok kontroll over øyene, men fikk ikke i stand en formell avtale med den skotske kongen. Da vinteren kom, reiste Håkon til Orknøyene for å overvintre, mens mesteparten av flåten hans reiste hjem til Norge.

Håkon dør
På Orknøyene ble Håkon syk og døde. Kroppen hans ble ført til Norge, og han ble gravlagt i Kristkirken i Bergen. Håkon var 59 år da han døde.

Handel i stedet for plyndring
Alt i alt - og tiden tatt i betraktning - må man si at den vesle sønnen til Inga fra Varteig vokste opp til å bli en god konge for Norge. Han fikk slutt på borgerkrigene og konsoliderte et klarere definert Norgesrike. Han fremmet handel og velstand ved å inngå fredelige handelsavtaler med tyskere og russere. 

Spor i historien
Håkon satte også spor etter seg i kulturhistorien. I løpet av sin regjeringstid sørget han  for at ridderlitteratur fra kontinentet og bibelske fortellinger ble oversatt til norrønt språk. Han satte dessuten spor etter seg i historien ved å føre opp flere større borger og andre byggeprosjekter i stein rundt om i Norge. Bl.a. bygde han Håkonshallen i Bergen og  grunnla Marstrand i Bohuslän.

Forbedret lovverket
Håkon satte i gang større lovarbeider. Han forbød ættedrap, dvs. blodhevn hvor en unskyldig slektning ble drept for å hevne en drept person. Lovarbeidet ble fulgt opp av sønnen Magnus som fikk tilnavnet Lagabøter fordi han ordnet opp i og moderniserte lovverket-


Keiser?
Til å begynne med var pavekirken skeptisk til Håkon Håkonsson fordi han var født utenfor ekteskap. Med tiden endret dette seg radikalt. Seinere ville paven ha ham som keiser over det tysk romerske riket. Slik gikk det imidlertid aldri.

Utvidet Norgesriket
Håkon med morsslekten i Varteig, døde som hersker over et stort internasjonalt akseptert og respektert kongedømme. Trolig har Norges-riket aldri vært større og mer mektig enn under Varteiggutten Håkon Håkonssons regjeringstid.

Hadde ikke birkebeinerne Torstein  Skevla og Skjervald Skrukka berget kongssønnen Håkon Håkonsson ved å redde ham unna baglerne og fått bragt ham trygt fra Lillehammer til Nidaros, ville sønnen til Inga fra Varteig aldri blitt Norges konge. Det norske folket ville da gått glipp av en av de aller beste kongene landet noen gang har hatt.

Kay Olav Winther d.e.


tirsdag 9. februar 2016

Frederik II's skyld!

Frederik II, en stormannsgal krigerkonge som drømte om å legge hele Norden under seg. Med sine kriger brakte han ulykke over land og folk. Han var skyld i at svenskene angrep Sarpsborg og la store deler av den fredelige handelsbyen i ruiner.

I noen hundre år var Sarpsborg den eneste bymessige bebyggelsen i det som nå er kjent som Østfold. I 1567 ble Sarpsborg imidlertid angrepet og ødelagt av svenskene. Det var helt og holdent danskekongen Frederik II's skyld. Han startet Den Nordiske Syvårskrigen (1563-1570).

Frederik kranglet stadig med svenskene. I 1563 gikk han med hjelp fra tyske leietropper, til krig mot Sverige. Til å begynne med hadde danskekongen en viss framgang, men så snudde lykken. Svenskene kom på offensiven og rykket blant annet inn i det danske lydriket Norge. Der fikk Sarpsborg gjennomgå.

Hadde ikke Frederik II i sin stormannsgalskap gått til krig for å legge Sverige under seg, hadde svenskene med stor sannsynlighet latt Sarpsborg være i fred. De ble provosert av danskekongen som
hadde angrepet landet deres. Norge lå som et dårlig beskyttet underbruk under den danske Kronen, og den fredelige handelsbyen Sarpsborg var et fristende og lett bytte for svenskene som var tvunget ut i krig.

Var ikke Sarpsborg blitt angrepet og herjet, hadde Fredriksstad ikke sett dagens lys. I stedet for å rette opp igjen den skaden han hadde forvoldt, ved å bygge opp igjen byen ved fossen og sette byens befolkning bedre i stand til å forsvare seg mot eventuelle framtidige svenske angrep, besluttet Frederik å flytte deler av befolkningen i Sarpsborg nedover nærmere utløpet av Glomma der han bygde en festningsby.

I praksis prøvde han i sin historieløshet å flytte Sarpsborg fra området ved Sarpsfossen til Glommas utløp. Og stormannsgal som han var, og uten respekt for Norge og norsk historie, gav han den nye festningsbyen sitt eget navn. Fra 1567 vokste Fredrikstad fram i ly av festningsbyen.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mange mennesker som bodde i Sarpsborg da svenskene angrep i 1567. Grensen mellom by og land var flytende, og sikre folketellinger eksisterte ikke. Ikke alle deler av byen ble like ødelagt av svenskenes herjinger. Historiske kilder tyder på at bare omlag halvparten av befolkningen fulgte danskekongens  påbud og flyttet lenger nedover mot Glommas munning. De øvrige ble boende og drev sin geskjeft så godt de kunne ettter hvert som stadig flere privilegier ble gitt til befolkningen i den nye bebyggelsen som dansekongen hadde gitt sitt navn, og som han ønsket skulle bli et nytt bysenter i det som nå er Østfold.

Frederik II som Fredrikstad er oppkalt etter, var ikke bare en ulykke for Danmark, lydriket Norge og for Sarpsborg. Han var en ulykke for hele Norden. Historikere har opp igjennom tiden ment at kong Frederik var dårlig intellektuelt utrustet. Det er all grunn til å tro at historikerne har rett.



fredag 18. desember 2015

Burde ligget i Sarpsborg

Politidirektør Odd Reidar Humlegård har bestemt at politidistrikt Øst skal administreres fra Ski - ikke fra Sarpsborg som først tenkt.
Det var et kupp fra Politidirektøren. Hadde han egentlig fullmakt til å bestemme hvor politiets administrasjonssentre skulle ligge? Burde ikke en så stor og viktig avgjørelse vært tatt av regjeringen - eventuelt Stortinget? Med andre ord på grunnlag av politisk behandling?

Politidirektoratet ønsket opprinnelig å legge hovedsetet i politidistrikt Øst til Sarpsborg.

Det hevdes at politidirektøren har valgt administrasjonssteder ut fra "politifaglige vurderinger".  Hvilke vurderinger er det? Og burde ikke lokaliseringene også vært basert på andre hensyn? F.eks. ressurshensyn som bruk av eksisterende lokaler - samt distriktspolitiske hensyn? Politiet er ikke - og skal ikke være - en stat i staten, men et integrert ledd i det offentlige serviceapparatet og i opprettholdelsen av et desentralisert bosettingsmønster.

Har politidirektøren brukt passer for å finne det geografiske midtpunktet i de nye, store politidistriktene? Er det det han kaller "politifaglige hensyn"?

I politidistrikt Sør-Øst ble Tønsberg foretrukket framfor Skien, Hønefoss og Drammen. Hvilke politifaglige hensyn slo ut til fordel for Tønsberg, og diskvalifiserte f. eks. Drammen som politidirektoratet foretrakk i første omgang?

Og hvilke politifaglige hensyn skiller Tønsberg fra Sarpsborg?

Politidirektøren poengterer at den nye strukturen ikke innebærer at alle fagmiljøer skal samles på ett sted. Da melder kjernespørsmålet seg på ny: Hvilke politifaglige hensyn la politidirektøren vekt på da han la administrasjonssenteret for politidstrikt Øst til Ski, men vil beholde fagmiljøer spredt rundt omring? Geografi? Demografi?

Jeg kan betro politidirektøren at det er nøyaktig like lang reiseveg fra Sarpsborg til Ski som det er fra Ski til Sarpsborg. Skjønt, med dagens teknologi burde ikke geografiske avstander spille noen rolle for internkommunikasjon eller kontakt med publikum.

Med plasseringen av administrasjonssenteret for politidistrikt Øst på Ski, har politidirektøren bidratt unødvendig til ytterligere sentralisering av allerede sentraliserte tjenester. Hvis han har vært seg dette bevisst, viser det manglende forståelse for ønskeligheten av å brukte statlige tjenester og spredning av kompetanse som distriktspolitisk virkemiddel. Har han ment at distriktspolitske hensyn, og spørsmål om utkant og sentrum, ikke var relevante hensyn ved lokaliseringen, har han til evidens vist at saken burde vært overlatt til politisk avgjørelse.

Det er ikke avbyråkratisering å overlate avgjørelser til byråkratiet. Det burde regjeringen og Stortingsflertallet forstått på forhånd. Har de forstått det nå?

Kay Olav Winther d.e.



torsdag 10. desember 2015

Kjører Fredriksstad Blad kampanje mot det nye sykehuset i Sarpsborg?


Det nye Østfold-sykehuset på Kalnes i Sarpsborg er netttopp åpnet. Det er Norges mest moderne sykehus.

 At det nye sykehuset ble lagt til Sarpsborg, har vært en torn i kjødet på folk i Fredrikstad helt siden avgjørelsen om lokaliseringen ble fattet. Nå ligger det nye, moderne, flotte sykehuset der. Det er ingen ting folk i Fredrikstad og Fredriksstad Blad kan gjøre med det. Men de kan gjøre overgangen til nytt sykehus så problematisk og upopulær som mulig. De kan m.a.o. gi det nye sykehuset dårlig rykte.

Krisemaksimering
I Fredriksstad Blad dukker det opp den ene beskrivelsen verre enn den andre. Det meste er galt - og kritikkverdig ved det nye sykehuset. En anonym ansatt skiter i eget reir og svartmaler overgangen til "ny hverdag på et helt nytt sykehus" med bred pensel. En skribent med bopel i Gamle Fredrikstad lurer på om det nye sykehuset er en flopp eller et monster.

Trolig stopper det ikke der. Fredriksstad Blad gir generøst svartmalerne den hjelpen og spalteplassen de behøver for å få fram sitt begredelige budskap. "Østfold har fått nytt sykehus. Sykehuset har vært i full drift i 4 uker, og ledelsen er i ferd med å skvise all arbeidsglede og motivasjon ut av sine ansatte," skriver den anonyme ansatte som kan fortelle at pasientene synes at det nye sykehuset er "nakent og sterilt". En pasient hun har snakket med liker seg ikke. Bedre var det før da man kunne ligge ved det hjemmekoselige sykehuset i Fredrikstad, med andre ord.

Sjefene umulige
Å innvende at et sykehus er sterilt, er som å si at jeg likte drikkevannet bedre før da det var litt farge på det. Nå er det for sterilt.

Sykehuset i Sarpsborg er Norges mest moderne. Den anonyme ansatte bagatelliserer det siste innen teknologi, nye lokaler og rene, luktfrie toaletter. For hva hjelper nymotens hjelpemidler når sjefene ikke hører på de ansatte? "Tilbakemeldinger fra ansatte preller av som vann på gåsa," kan den anonyme fortelle.

Og de ansatte har mye å klage på. Det elektroniske kurve-programmet er for eksempel for avansert og stjeler to til tre ganger så mye tid som papirkurven, sier f. eks. de ansatte. Men ledelsen står på sitt. Det nye systemet øker pasientsikkerheten, sier den, så sånn blir det. Selvfølgelig hadde jeg nesten sagt. Man gir ikke avkall på ny teknologi, nye arbeidsmåter og nye behandlingsmåter for å spare de ansatte for strevet med å lære noe nytt.

For avansert
Den anonyme mener at det elektroniske utstyret er for avansert? Betyr det at den anonyme kritikeren ikke skjønner noe av det? Og ikke er innstilt på å lære å beherske det nye? Klart ny elektronikk tar tid i en overgangsperiode, og at papirsystemet som man har brukt til nå, er raskere før det nye er øvd inn. Det er jo det gamle og avlegse den anonyme kan. Men med ny elektronikk og nye arbeidsformer blir kanskje arbeidsdagen mer utfordrende og interessant? Hvis man da ikke er av dem som finner det mest bedagelig å surfe på kjente rutiner.

Ikke nok med at det er mye nytt for den anonyme å sette seg inn i, det er kaos på parkeringsplassen. Den planlagte parkeringsplassen er for liten, og sykehuset har utvidet med en grusplass. Tenk en grusplass, som attpåtil ikke ligger rett ved døra. Den anyme må derfor fra bilen til garderoben. Klart hun klager. Nei, da var det bedre i Fredrikstad.

Elektronikk i stedet for tusj og tavle
Og så er det nøkkelkort overalt. Nøkkelkortet kan man jo glemme. Hvordan skal man greie seg da? Ikke får de ansatte lov til å ha med seg veska til avdelingen, heller. De må derfor bære matpakka og lommeboka i hendene. Snakk om urimeligheter. Ikke rart at det er disse viktige tingene den anonyme er opptatt ved ved Norges mest moderne sykehus.

Første dag på jobben på det nye sykehuset var forresten bare kaos. Ingen forteller den anonyme hvor hun skal jobbe. Sjefen sitter i møte og lukker døra. Dessuten stilles hun over for stadig mer forvirrende elektronikk som gjør arbeidsdagen vanskelig. Den gamle whiteboardtavla er for eksempel erstattet med en digital tavle. Som om den gamle ikke var god nok. Den var i alle fall så enkel at den anonyme fra Fredrikstad kunne forstå den. Nå tar det lengre tid å finne ut hvilke pasienter pleierne skal ha ansvaret for. Og nøkkelkort må brukes, selvfølgelig. Altså idel fortredeligheter.

Enerom og lange korridorer
Og en ting til. Det er lange korridorer på det nye sykehuset. Sykehuset er for stort. Og for lite. Pasienter må ligge på gangen. Men det nye sykehset er i alle fall for langt! Pasientene klager over at de ikke orker å gå, og stolene som pasientene skulle hvile på underveis, er ikke kommet på plass ennå. Enda mer sommel og rot altså. Og: En del ansatte bruker sparkesykler. Så - unødvendig? - stort er dette nye sykehuset som liksom skulle være så mye bedre enn det gamle.

Pasientene savner ikke bare stoler i korridorene, de savner dagligstuer hvor man kan sitte ned med pårørende og andre pasienter. Nå er det bare enerom, og det kan bli ensomt. Et helt nytt sykehus. Uten dagligstue. Som sagt: Bedre var det før med sosiale flersengsrom hvor pasientene kunne holde hverandre med selskap. Enerom er ensomt. Riktignok kan famile og andre besøkende uten å sjenere medpasienter samles på pasientens enerom, men det blir liksom ikke som før. Minus i regnskapet der også.

Medisinproblemer
Ledelsen hører som nevnt, ikke på de ansatte. Nå skal det ikke lenger være ekstramedisiner på medisinrommet. Det må vi ha! sier de ansatte. Det er ikke plass! sier ledelsen. Altså ingen reserver. Når avdelingen ikke har medisinen pasienten bruker, må man derfor låne fra andre avdelinger. Men de andre har ofte heller ikke medisinen. Og ikke sykehusapoteket heller. Pasienten må vente, eller pårørende må ta med hjemmefra. Helt høl i hue altså.

Skjønt, her er det kanskje en aldri så liten logisk brist i resonnementet? Hvis medisinen er så sjelden eller spesiell at den ikke er å oppdrive ved sykehuset, og altså ikke engang på apoteket, ville den vel heller ikke vært i ekstraforrådet på avdelingen? Uansett: Det er ikke som før.


Slik ramser den anonyme opp det ene overgangs- og innkjøringsproblemet etter det andre. Renholderne kommer ikke når rom skal vaskes, pasienter - nå kalt buffersonepasienter - legges på den flombelyste korridoren uten skjermbrett og nattbord og rørposten virker ikke - for bare å nevne noe.

Krise?
Dette er krise, mener den anonyme. Og hva gjør ledelsen? Lar alt skure. Fra den høres lite annet enn formaninger via intranettet. I mens jobber de ansatte på spreng - opp til 50 - 60 timer i uka.

Også så usosialt alt er ved dette store, nye sykehuset. Personalet er så spredt. Man kan jobbe hele dagen uten å treffe flere av kollegaene.  Den anonyme savner pauserommet på det gamle sykehuset, med den slitne sofaen. Der fikk alle  plass. "De gode samtalene i lunsjen, janglinga." Bedre før altså! Mye bedre før.

Den anonyme er så nedstemt at hun ikke engang orker å delta i innvielsen hvor det serveres mat og marsipankake. Orker ikke. Klarer ikke å feire. Hun lurer på om hun holder ut på dette nye sykehuset hvor så mye er så galt? Her hvor det faglige må vike for nye systemer? Hun sier ifra til nærmeste leder, men hjelper det? Nei, ingenting av betydning skjer. "Den store leder har siste ord. Og det kan synes som om han er lite mottakelig for innspill," som den anonyme sier.

Flopp eller monster?
Har  helse-Norge gjort en alvorlig tabbe ved å bygge dette nye sykehuset? Er det blitt en flopp eller et monster?

Den som spør, er

Er det nye sykehuset på Kalnes Østfolds største flopp?

Det må være tillatt å spørre prosjektledelsen og byggherren hvor de ansatte var i etableringsfasen og under byggeprosessen? sier herr Sandvik megetsigende, før han gjentar alle de ankepunktene som den anonyme har listet opp.
    Herr Sandvik fra Fredrikstad blir så opprørt over hvordan pasientene behandles på det nye sykehuset at han "får lyst til å gråte samtidig som lysten til å vri halsen rundt på en eller flere er til stede."

    Uff og uff. Ja, da var det nok bedre før. Da var sykehuset mindre og hjemmekoselig og uten forstyrrende - og forvirrende - ny elektronikk.  Og så lå det i en annen kommune. Der sykehuset egentlig hører hjemme.

    Ingen innvendinger for ukvalifiserte for Fredriksstad Blad
    Nei, monsteret på Kalnes i Sarpsborg blir neppe til velsignelse - verken for syke eller ansatte. Det bør allmennheten innse - så snart som mulig.

    Fredriksstad Blad gjør i alle fall sitt til å "snakke sykehuset ned". Ingen innvendinger er så uvesentlige, ukvalifiserte eller rett og slett så tåpelige, at det ikke finnes plass til dem i Fredriksstad Blads spalter eller på bladets nettsider.

    All kritikk som kan diskreditere det nye sykehuset i allmennhetens øyne, synes å være velkommen. Her skal det nok bli morsomt framover!

    Kay Olav Winther d.e.




    tirsdag 24. november 2015

    Det nøttær i Sjarsbårr!


    Okei. Det hølt ente helt inn. Sjarsbårr 08 ble ente cup-mestrær i fottball i år. Men det går famover.

    I fjor kom ente Sjarsbårr te finalen. I år kom døm te finalen, men tapte for et bedre lag og ble nommer 2. Neste år går døm te finalen - og vinner.

    Og det passær bra, for neste år fyller Sjarsbårr by 1000 år. Da inngår køppmesterskap som en naturlig del ta jubbleumsfeiringæ. Eldst og best. Bedre kan det ente bli.

    Men skæ dennæ ønskedrømmen gå i oppfyllelse, må "laget i våre hjerter" - som det heter på fint - bruke vintern te å rette på noen manglær.

    1. Døm må lage flere mål.
    2. Døm må hindre motstandræne i å score.

    Det er dettæ fottball handlær om. Ente "ballinnehav", dribleserier,  tekniske finesser eller noe aent, men det å lagæ mål og å hindre motstandræne i å få ballen i buret.

    Særpelaget har mange gode spellerær, men døm er ente gjennombruddsfarlige nok! Det laget trenger, er et par målsultne spissær, som ente løper etter ballen, men som løper i scoringspossisjon der døm kan ballen og settæ'n i mål.

    Tråkling - dvs. spell på tvers og bakover er ente konstruktiv fottball. Spellet må gå framover. Mot motstandrænes mål.
    Og: Eggoisme må væræ bannlyst! Den som står best plassert, må få ballen så han kan score. Fottball er lagsport. Ente inndividualisme. Den som sølær bort sjanser, er ente god, sjøl om han han er flink te å drible og beholde ballen. Fottball er lagspell.

    Da jæ var gutt for 60-70 år siæ, mente mange at døm som skulle spellæ fottball, ente trengte å ha no' særlig i hue. Jo, dommære, jo bedre, sa noen. Det du trengte var mot - gjerne domdristighet - og hardhet sånn at du kunne gå hardt inn i duellæne. Også trengte du en hard skælle sånn at du kunne nikke.

    Virkelighetæ er litt annerledes. Det du trenger som fotballspellær er inntligens. Du trenger evne te å forutse sittuasjonær, te å skjønne hva som skæ, eller kan, skje  - før det skjer. Det gjelder både i forsvar og angrep. Er du en sånn en som ælltid henger etter fordi du først skjønner ting etter at døm har skjedd, har du ente noe på et topplag å gjøræ.

    Og Sjarsbårr 08 er - og ska væræ - et topplag. I serien. Og i køppen.

    2016 er, som jæ har nevnt, et jubbileumsår. Da er det, 1000 år sia han Olav Haraldsson slo sæ ner ved Særpefossen og grunnla byen Borg der.

    La oss feire dettæ te året med en real opptur på fottballbanen. Klatring på serietabbellen, og køppen hjem te jubbleumsbyn.

    Døm gamle pokalæne er det jo noen tullebokkær som har levert fra sæ te et sjølbestæltæ museum i nabobyn. Derfor trenger vi noen nye trofeær. Noen som gjør oss stolte av å væræ særpingær. Noe som kan styrke iddentiteten våres. Hvorfor ente bynnæ i jubbileumsåret? Ente no' passær vel bere? Men da må forberdelsæne bynnæ nå. Skippertak nøttær ente. Planmesig ærbe må te. Gløm ente det! Da kan dere klare ælt mulig. Pluss det som ser umulig ut. Det er årets køppfinale det beste eksemplet på.

    Det nøttær i Sjarsbårr!

    Løkke te!

    Særpingen

    mandag 14. september 2015

    Aftenposten like forvirret som Columbus

    Christoffer Columbus er en av historiens verste rotehuer. Da han reiste hjemmefra visste han ikke hvor han skulle, da han kom fram, visste han ikke hvor han var, og da han kom hjem igjen, visste han ikke hvor han hadde vært.

    Men Aftenposten går ham en høy gang. Avisa har sendt sin medarbeider Mala Wang-Naveen til Soli Brug for å se utstillingen til Hariton Pushwagner - eller Terje Brofoss som han egentlig heter. Men i likhet med Columbus visste ikke Aftenpostens medarbeider hvor hun skulle. Mens hun så på Pushwagners bilder og intervjuet ham, visste hun ikke hvor hun var. Og da hun skrev ut sin omtale med intervjuet, visste hun ikke hvor hun hadde vært.

    Soli Brug ligger i Sarpsborg kommune. Sarpsborg er en av Norges eldste byer - grunnlagt av kong Olav Haraldsson i 1016. Byen feirer sitt 1000-årsjubileum neste år.

    Denne byen skulle man kanskje tro at Aftenposten hadde hørt om. Men det virker ikke slik.

    Soli Brug Galleri ligger utenfor Fredrikstad hevder Aftenpostens medarbeider. Det er jo for så vidt riktig. Det ligger utenfor Trondheim også.  Og utenfor Moss. Det ligger nemlig i Sarpsborg. Du skal være temmelig utafor for ikke å vite det. Spesielt hvis du er journalist og skal informere leserne. Hvis du da ikke er en slurv som ikke skaffer deg viten om det du drivert med, men bare skriver på slump.

    Det er for så vidt en interessant vri Aftenposten her har funnet på. Nemlig å knytte institusjoner og beivenheter til steder hvor de ikke ligger. Aftenposten kan da f.eks. lokaliseres til "utenfor Drøbak".
    Slottet ligger "utenfor Sandvika", og stortingsbygningen "utenfor Lillestrøm".

    Alt er for så vidt riktig, men som stedsangivelse for den som skal finne fram, vil slike omtrentligheter trolig være mindre egnet. Like lite egnet som å si at Soli Brug Galleri ligger utenfor Fredrikstad. Når det bevislig ligger i Sarpsborg kommune.

    Wang-Naveens artikkel er oppdatert 24. august 2015 står det å lese i på Aftenpostens nettsider. Oppdatert? Jammen, sa jeg oppdatert. Journalisten vet på det tidspunktet tydeligvis ennå ikke hvor hun har vært.

    "Fortsatt forvirret?" som det hette i fjernsynsserien "Forviklingar". Mindre forvirret blir du ikke av å lese Aftenposten. Der er de rett og slett utafor.

    Kay Olav Winther d.e.


    torsdag 3. september 2015

    Legg Rakkstad te Sjarsbår.

    Nå skæ døm slå sammen kommunær igjen. Det er han derre Sanner som masær værst. Større kommunær er helt nødvendig, sier'n. For det er baræ større kommunær som kan gi innbyggeræne den sørvisen døm har krav på. Større kommunær skapær større fagmiljøer, hevdær'n.

    Men døm glømmer å fortelle at større kommunær betyr flere utkantær og lengre vei te maktas korridorær.

    Jæ trur at døm som vil ha større kommunær er ute etter en aen ting. Døm reinær med å spare pengar. Døm har tenkt å rasjonalisere og si opp følk.

    Akkurat nå økær arbesløshetæ i Norge med rekkordfart. I dennæ sittuasjon vil han Sanner og ho Ernæ og restæ ta regjeringæ, bidra te at enda flere mistær jobben. Hvor har døm huene sine hen?

    Sammæ hvor domt det er, får døm nok vilja si, tenker jæ. Og ett av døm steene som stadig blir nevnt er Østfold. Her er avstandæne små, og det er mye å sparæ på å legge ner noen rådhus og si opp noen ansatte og overføre jobbæne te døm som ælt jobbær i døm største kommunæne. Pengær spart er pengær tjent, heter det.

    Hvis det absolutt skæ slåæs sammen no i Østfold, har jæ et bra forslag: Slå Rakkstad sammen med Sjarsbår.

    Rakkstad er ente noen Indre Østfold-kommune. Rakkstingæne hører ente sammen med, Skiptvet, Eidsberg og Trøgstad. Eller Marker for den sakæs skyld. For Rakkstingæne er Sjarsbår By'n med stor B. Døm to steene har lang felles grense, og det er ente uoverkommelig langt fra Rakkstad te Sjarsbår sentrum og rådhus - enten du bor i Rakkstad sentrum eller f.eks. i Degernes.

    Det er bra veiforbindelse mellom Rakkstad og Sjarsbår. Dessuten ligger det en fiks ferdig, men ubrukt jernbane der og baræ ventær på å bli tatt i bruk igjen.

    Her må særpingæne våkne opp og væræ litt frampå. Hvis døm ente gjør noe nå, rissikerer døm at Rakkstad orrienterær sæ mot Indre Østfold eller slår sæ sammen med Halden.

    Ente et stygt ord om Halden,  men skæ Sjarsbår levæ opp te stillingæ som hovedstaden i Østfold fylke, kan kommunen ente baræ sittæ på baken og la andre forsyne sæ ta matfatet sånn at det ente blir noe igjen te døm.

    Så se nå å åpn opp øyæ og begynn å snakke med Rakkstingæne om sakæ.

    Da jæ nevnte sammenslåing for en Rakksting i en begravelse en gang, holdt jæ på å få mæ en på tryne'. Fordommær og motstand må en derfor rægne med. Det gjelder å kommæ i gang med beærbeidingæ. Før noen andre gjør det.

    Husk nå på det særpingær: Det er for sent å snyte sæ når nesæ er borte.

    Særpingen