Eventyret om folkene ved fossen Del 3

I dag avsluttes Eventyret om folkene ved fossen. Del 1 og 2 stod for to dager siden og i går. Les det hele i sammenheng og bli klokere.

En dag kom det noen folk fra et land langt borte til stedet ved fossen. De ville lage papir, og da måtte de bruke fossekraften. Disse folkene hadde med seg en lek som de kalte fotball. De løp rundt og sparket på en ball som de forsøkte å få inn mellom to stenger. Denne leken hadde folkene ved fossen mye moro av.

Men da sa folkene ved utløpet: - Kom til oss og lek her, for her er det mye bedre. Og så skyndte de seg å lage en fotballforening der for å være tidligere ute enn befolkningen ved fossen.

Og sånn gikk det i mange år. Hver gang folket ved fossen fant på noe nytt, så skulle folkene ved utløpet ha det samme – eller noe som var enda bedre.

Slik gikk det også da folkene ved fossen bygde et stort hus der de kunne lage is og leke med køller og en hard gummiklump mens de gikk rundt på isen med jern under føttene. Folkene ved fossen var de første i landet som bygde slikt hus, og de ble flinke til å leke, men da folkene ved utløpet så det, skaffe de seg også et slikt hus og begynte med samme leken slik at de kunne være bedre enn folkene ved fossen.

Men folkene ved utløpet var også flinke til å finne på ting. Mest slikt som å narre folk ved å late som om de var noen andre. Det kalte de skuespill. Det ble folkene ved fossen aldri flinke til. De var seg selv og drev heller med ting som var viktige for landet.

Når folkene ved utløpet kledde seg ut og lot som om de var noen andre enn de egentlig var, gjorde de narr av folkene ved fossen og prøvde å få folk til å tro at folkene der var dumme eller ikke klarte å få til noe. Og noen ganger stjal de historien fra fossefolket og lot som det var dem selv det hadde hendt med. Og mange som ikke visste bedre, lot seg lure.

Men det brydde folkene ved fossen seg ikke om. De levde sitt fredelige, flittige liv og brukte tiden til sånt som gjorde livet bedre for folk, og som var nyttig for hele landet. Noen ganger lo de av det som folkene ved utløpet fant på. Noen ganger fordi de synes at de var morsomme. Og noen ganger fordi de var latterlige.

Så en dag begynte folkene ved fossen å snakke om at de snart skulle feire at det var 1000 år siden den kloke kongen hadde laget stedet ved fossen og gitt dem bostedet deres.

Det likte folket ved utløpet ille dårlig. – Så gamle er dere ikke, sa de. Stedet deres ble jo nedlagt og flytta hit. Dere er bare 168 år, sa de. Men det hørte ingen på. Alle sa at bare to steder i landet var eldre enn stedet ved fossen, og at stedet kunne feire jubileet sitt med god grunn.

Det kunne ikke folket ved elveosen, gjøre noe med, men de ergret seg fælt og lurte stadig på hvilke spik de kunne finne på, og hva de kunne rane til seg, for å ergre folkene ved fossen.

Og en dag fant de på noe lurt. Vi vil være med å feire dere, sa de. Men det de ville, var å gjøre feiringen til noe annet slik at de selv kunne synes bedre og bli snakket om.

Slik gikk livet. De som styrte, hadde nettopp bestemt at det skulle bygges et stort hus der alle syke i området skulle komme for å bli friske. Det huset skulle ligge i det området som folkene ved fossen hersket over.

Folkene ved elveutløpet tenkte mye på hvordan de skulle hindre det. Og foreløpig hadde de hatt hellet med seg, for mange mente at man ikke kunne bruke så mye penger på syke folk. De som var syke måtte heller reise til andre steder for å bli friske. Det mente folkene ved utløpet også, men det sa de bare i krokene og når de snakket med folk som de trodde at de kunne stole på. For hvis folkene ved fossen fikk huset som skulle gjøre folk friske, ville de bli altfor mektige og viktige.

Og slik er det i dag. Folkene ved fossen lever fredelig og strever for å få til mat og salt på bordet. Mens folkene ved elveutløpet stadig jakter på ting som kan gjøre folkene og stedet ved fossen mindre i folks øyne. Men har folket ved fossen levd der i 1000 år, kan de nok leve der i 1000 år til.

Med folkene ved elveutløpet er det verre. Når været blir varmere, kommer vannet til å stige, og da må folkene der nede på ny flykte oppover dit de kom fra. Tilbake til stedet ved fossen.

Snipp, snapp, snute. Men eventyret er ikke ute.

Fortsatt driver folkene ved fossen og folkene ved elveosen og konkurrerer med hverandre. Og det vil de gjøre så lenge det bor folk på de to stedene.