"Musikken gjennom Gleng" er et skuepill - altså en dramatisert framstilling - om fattigfolks liv i tettstedet Gleng og kampen mot grådige bedriftsherrer som ikke så - eller brydde seg om - den materielle og åndelige armoden som arbeidsfolk levde i. Et skuespill alle sarpinger bør lese.Sarpsborg er en av Norges eldste byer. I Olav Haraldssons tid var den landets residensby, altså rikets hovedstad.
Etter at byen på1500-tallet ble flyttet til elevmunningen, var Gamlebyen ved Borregaard og Gleng sentrene for bebyggelsen i den opprinnelige byen som svenskene brente og danskene flyttet.
I Gleng levde folkelivet. Da Sarpsborg fikk bystatus igjen i 1839, ble Gleng sentrum i den nyopprettede byen.
Både før og etter 1839 stod Gleng – og Sarpsborg – sentralt i kampen for å gi arbeidsfolk levelige kår. Fattigdommen var stor. Uvitenheten nesten enda større. Svartsyn og pessimisme fikk mange til å gli inn i passivitet og sløvsinn. Hva kunne det nytte? Uansett hva du gjorde stod armoden på lur. Sykdom knekte selv den sterkeste og tok fra deg dem du var glad i. Da var det like godt å dempe pinen med en lindrende rus.
Og eierne av Borregaard skjenket. Aarslandsstua, som nå står på Borgarsyssel Museum, lå i Gleng og tok gjerne i mot folks siste skillinger i bytte for en kortvarig rus med påfølgende ruelse, lidelse og fattigdom.
Men noen gav ikke opp. Selv om vegen framover gikk både opp og nedover bakke. Noen kjempet seg fram gjennom fyll og nederlag. Andre trøstet seg med religionen og håpet på et bedre liv i det hinsidige. Mens noen aldri mistet håpet og troen av sikte. Idealister som i Marcus Thranes ånd ofret egen velferd og trygghet for klassens beste.
Det er disse Edvard Hoem skriver om i ”Musikken gjennom Gleng”. Ved å blande personer og hendelser fra forskjellige epoker, skaper han et skuespill med spennende individuelle og sosiale motsetninger og en sterk dramatisk stigning fram mot scenen der Ludvig Damstorp erklærer: ”Det hender det er nødvendig med eit språk som er sterkare enn ord”.
Siste verset i finalen lyder:
Etter at byen på1500-tallet ble flyttet til elevmunningen, var Gamlebyen ved Borregaard og Gleng sentrene for bebyggelsen i den opprinnelige byen som svenskene brente og danskene flyttet.
I Gleng levde folkelivet. Da Sarpsborg fikk bystatus igjen i 1839, ble Gleng sentrum i den nyopprettede byen.
Både før og etter 1839 stod Gleng – og Sarpsborg – sentralt i kampen for å gi arbeidsfolk levelige kår. Fattigdommen var stor. Uvitenheten nesten enda større. Svartsyn og pessimisme fikk mange til å gli inn i passivitet og sløvsinn. Hva kunne det nytte? Uansett hva du gjorde stod armoden på lur. Sykdom knekte selv den sterkeste og tok fra deg dem du var glad i. Da var det like godt å dempe pinen med en lindrende rus.
Og eierne av Borregaard skjenket. Aarslandsstua, som nå står på Borgarsyssel Museum, lå i Gleng og tok gjerne i mot folks siste skillinger i bytte for en kortvarig rus med påfølgende ruelse, lidelse og fattigdom.
Men noen gav ikke opp. Selv om vegen framover gikk både opp og nedover bakke. Noen kjempet seg fram gjennom fyll og nederlag. Andre trøstet seg med religionen og håpet på et bedre liv i det hinsidige. Mens noen aldri mistet håpet og troen av sikte. Idealister som i Marcus Thranes ånd ofret egen velferd og trygghet for klassens beste.
Det er disse Edvard Hoem skriver om i ”Musikken gjennom Gleng”. Ved å blande personer og hendelser fra forskjellige epoker, skaper han et skuespill med spennende individuelle og sosiale motsetninger og en sterk dramatisk stigning fram mot scenen der Ludvig Damstorp erklærer: ”Det hender det er nødvendig med eit språk som er sterkare enn ord”.
Siste verset i finalen lyder:
”Og vatnet samlar seg på fjerne fjell.
Og elva flyt så stilt dit fossen fell.
Den gamle orden skalv, men varer enn!
Musikken gjennom Gleng skal ein gong sprenge den!”
Og det har den gjort. Takket være de som gikk foran og banet veg.
Edvard Hoem skrev ”Musikken gjennom Gleng” da han bodde i Skogholtet på Hannestad Øst på 70-tallet. Jeg anbefaler stykket til alle sarpinger. Hoem skriver på nynorsk. Det bør ikke hindre noen i å lese om livet i Gleng og kampen for en bedre framtid. Den kampen vi i dag nyter fruktene av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar