mandag 15. februar 2016

Vartingen som ble mektig konge av Norge

Filmen "Birkebeinerne" med Jacob Oftebro og Kristoffer Hivju i de ledende rollene kommer nå på kino landet over. Historien handler om birkebeinerne Torstein  Skevla og Skjervald Skrukka som skal berge kongssønnen Håkon Håkonsson fra baglerne som vil drepe ham slik de har drept faren hans, Håkon Sverresson - sønn av kong Sverre.

Varteig
På 1200-tallet var Sarpsborg eneste byen i det som nå er Østfold. Resten av området må oppfattes som oppland til byen og altså del av "Stor-Sarpsborg". Rett utenfor byborgen, men på den andre siden av elva, lå Varteig som kong Håkon Sverresson besøkte i året 1203. Året etter fødte Håkons frille, Inga fra Varteig, en sønn som hun hevdet at kongen var faren til. Fødselen fant sted på Folkenborg i Eidsberg.

Tronarving
Birkebeinerne godtok at guttebarnet Håkon var den avdøde kongens sønn, og anerkjente ham som rettmessig arving til tronen. Det gjorde ham til mål for baglerne som ønsket å fjerne alle kong Sverres etterfølgere for at de selv og danskekongen skulle komme til makten i Norge.

Det var denne vesle gutten birkebeinerne Skevla og Skrukka skulle redde unna baglerne.

Født i baglerland
Østlandet og området langs Oslofjorden var dominert av baglerne. Nidaros og Trøndelag var Birkebeinernes område. Da Håkon Håkonsson ble født i det fiendtlig bagler-området, måtte Inga fra Varteig og sønnen hennes reddes unna.

Inga bærer jernbyrd
Inga og sønnen hennes kom seg i sikkerhet til Nidaros. Der vokste Håkon Håkonsson opp.
I 1217 ble han valgt til konge for hele Norge etter at Inga hadde båret jernbyrd - altså båret glødende jern uten å få brannsår - for å bevise at Håkon var kongssønn. Gutten var da 13 år gammel.

Kirken støtter Håkon
Det stod imidlertid stadig fram andre kandidater som mente at de hadde større rett til å være konge enn det Håkon hadde. I 1223 kom det til en slags formell omkamp om kongeverdigheten.
Rikets fremste menn kom sammen for å avgjøre om den nå 19 årige Håkon eller en av de andre som gjorde krav på kongeverdigheten, var Norges rettmessige konge. Nå hadde Håkon Kirken på sin side, og trakk det lengste strået, men først i 1247 - altså 24 år seinere - ble han anerkjent av paven og kronet.

13 år gammel konge
Da Håkon ble valgt til konge 13 år gammel, ble Skule Bårdsson, som var halvbror til den forrige kongen, oppnevnt til å hjelpe ham med å styre. Skule var gjennom flere år den reelle herskeren.
Etterhvert som han ble eldre, tok imidlertid Håkon selv i større grad over riksstyret. Det likte Skule dårlig.

Angrepet av svigerfar
For å dempe konflikten tok Håkon i 1225 hertug Skules datter Margréte som kone. Stridghetene fortsatte imidlertid, ikke minst tilskyndet av at Skules maktområde stadig ble redusert.  I 1239 toppet striden seg. Skule tok kongsnavn på Øretinget, og gikk til krig mot svigersønnen. I 1240 ble Skule Bårdsson drept i Nidaros. Dette var slutten på borgerkrigstiden i Norge.

Kronet av pavens utsending
Fra 1240 var det fred i Norge. Kirken hadde stor makt i det katolske Norge. I 1247 anerkjente paven Håkon som norsk konge, og pavens utsending kronet Håkon i Kristkirken i Bergen.

Island og Grønland norsk
Men Norge og Håkon lå stadig i strid med omverdenen. I 1256 angrep Håkon Danmark. Ett av resultatene var at Island og Grønland kom under det norske kongeveldet. Dessuten omfattet Norge store deler av det som nå er Sverige.


I vesterled
Sudreøyene på vestsiden av Skottland hadde siden 1000-tallet tilhørt Norge. Men skottene var stadig aggressive og prøvde å overta styringen over øyene. I 1263 reiste Håkon til Sudrøyene med en stor leidangsflåte. Den største som noen gang var sett, sier historien. Håkon tok kontroll over øyene, men fikk ikke i stand en formell avtale med den skotske kongen. Da vinteren kom, reiste Håkon til Orknøyene for å overvintre, mens mesteparten av flåten hans reiste hjem til Norge.

Håkon dør
På Orknøyene ble Håkon syk og døde. Kroppen hans ble ført til Norge, og han ble gravlagt i Kristkirken i Bergen. Håkon var 59 år da han døde.

Handel i stedet for plyndring
Alt i alt - og tiden tatt i betraktning - må man si at den vesle sønnen til Inga fra Varteig vokste opp til å bli en god konge for Norge. Han fikk slutt på borgerkrigene og konsoliderte et klarere definert Norgesrike. Han fremmet handel og velstand ved å inngå fredelige handelsavtaler med tyskere og russere. 

Spor i historien
Håkon satte også spor etter seg i kulturhistorien. I løpet av sin regjeringstid sørget han  for at ridderlitteratur fra kontinentet og bibelske fortellinger ble oversatt til norrønt språk. Han satte dessuten spor etter seg i historien ved å føre opp flere større borger og andre byggeprosjekter i stein rundt om i Norge. Bl.a. bygde han Håkonshallen i Bergen og  grunnla Marstrand i Bohuslän.

Forbedret lovverket
Håkon satte i gang større lovarbeider. Han forbød ættedrap, dvs. blodhevn hvor en unskyldig slektning ble drept for å hevne en drept person. Lovarbeidet ble fulgt opp av sønnen Magnus som fikk tilnavnet Lagabøter fordi han ordnet opp i og moderniserte lovverket-


Keiser?
Til å begynne med var pavekirken skeptisk til Håkon Håkonsson fordi han var født utenfor ekteskap. Med tiden endret dette seg radikalt. Seinere ville paven ha ham som keiser over det tysk romerske riket. Slik gikk det imidlertid aldri.

Utvidet Norgesriket
Håkon med morsslekten i Varteig, døde som hersker over et stort internasjonalt akseptert og respektert kongedømme. Trolig har Norges-riket aldri vært større og mer mektig enn under Varteiggutten Håkon Håkonssons regjeringstid.

Hadde ikke birkebeinerne Torstein  Skevla og Skjervald Skrukka berget kongssønnen Håkon Håkonsson ved å redde ham unna baglerne og fått bragt ham trygt fra Lillehammer til Nidaros, ville sønnen til Inga fra Varteig aldri blitt Norges konge. Det norske folket ville da gått glipp av en av de aller beste kongene landet noen gang har hatt.

Kay Olav Winther d.e.


tirsdag 9. februar 2016

Frederik II's skyld!

Frederik II, en stormannsgal krigerkonge som drømte om å legge hele Norden under seg. Med sine kriger brakte han ulykke over land og folk. Han var skyld i at svenskene angrep Sarpsborg og la store deler av den fredelige handelsbyen i ruiner.

I noen hundre år var Sarpsborg den eneste bymessige bebyggelsen i det som nå er kjent som Østfold. I 1567 ble Sarpsborg imidlertid angrepet og ødelagt av svenskene. Det var helt og holdent danskekongen Frederik II's skyld. Han startet Den Nordiske Syvårskrigen (1563-1570).

Frederik kranglet stadig med svenskene. I 1563 gikk han med hjelp fra tyske leietropper, til krig mot Sverige. Til å begynne med hadde danskekongen en viss framgang, men så snudde lykken. Svenskene kom på offensiven og rykket blant annet inn i det danske lydriket Norge. Der fikk Sarpsborg gjennomgå.

Hadde ikke Frederik II i sin stormannsgalskap gått til krig for å legge Sverige under seg, hadde svenskene med stor sannsynlighet latt Sarpsborg være i fred. De ble provosert av danskekongen som
hadde angrepet landet deres. Norge lå som et dårlig beskyttet underbruk under den danske Kronen, og den fredelige handelsbyen Sarpsborg var et fristende og lett bytte for svenskene som var tvunget ut i krig.

Var ikke Sarpsborg blitt angrepet og herjet, hadde Fredriksstad ikke sett dagens lys. I stedet for å rette opp igjen den skaden han hadde forvoldt, ved å bygge opp igjen byen ved fossen og sette byens befolkning bedre i stand til å forsvare seg mot eventuelle framtidige svenske angrep, besluttet Frederik å flytte deler av befolkningen i Sarpsborg nedover nærmere utløpet av Glomma der han bygde en festningsby.

I praksis prøvde han i sin historieløshet å flytte Sarpsborg fra området ved Sarpsfossen til Glommas utløp. Og stormannsgal som han var, og uten respekt for Norge og norsk historie, gav han den nye festningsbyen sitt eget navn. Fra 1567 vokste Fredrikstad fram i ly av festningsbyen.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mange mennesker som bodde i Sarpsborg da svenskene angrep i 1567. Grensen mellom by og land var flytende, og sikre folketellinger eksisterte ikke. Ikke alle deler av byen ble like ødelagt av svenskenes herjinger. Historiske kilder tyder på at bare omlag halvparten av befolkningen fulgte danskekongens  påbud og flyttet lenger nedover mot Glommas munning. De øvrige ble boende og drev sin geskjeft så godt de kunne ettter hvert som stadig flere privilegier ble gitt til befolkningen i den nye bebyggelsen som dansekongen hadde gitt sitt navn, og som han ønsket skulle bli et nytt bysenter i det som nå er Østfold.

Frederik II som Fredrikstad er oppkalt etter, var ikke bare en ulykke for Danmark, lydriket Norge og for Sarpsborg. Han var en ulykke for hele Norden. Historikere har opp igjennom tiden ment at kong Frederik var dårlig intellektuelt utrustet. Det er all grunn til å tro at historikerne har rett.