Robert Normann var skjebring - og altså per ny definisjon - sarping. Han var en betydelig musiker. Som satte musikalske spor etter seg.
Man skulle tro at hjemkommunen ville se seg tjent med - og sette sin ære i! - å hedre denne mannen ved å dokumentere og ta vare på det kulturbidraget som Normann gav det norske og internasjonale samfunnet i sin levetid.
Men nei. Det ble aldri til noe med Sarpsborg. Så nå spres Robert Normanns instrumenter og eiendeler på rockemuseene i Oslo og Trondheim. Sic transit gloria mundi.
Men Robert Normann var ikke rocker, ikke var han Oslogutt, og ikke var han trønder. Han var født på Sundløkka og bodde i Kvastebyen. Han var sarping. Det var her han hørte hjemme.
Og det er her han bør få sitt museum. Det klarer vi ikke, sier direktør Gunn Mona Ekornes på Borgarsyssel. Det er klart de ville klare det. Men de vil ikke. For de har prioritert annerledes. Og har ikke evne til å tilpasse seg uventede utfordringer.
Ordfører Engsmyr er sur fordi han ikke er blitt holdt underrettet, for så kunne han bidratt til å finne et alternativt sted i Sarpsborg.
Vis deg som en handlekraftig person og grip inn, Engsmyr. Kanskje er det ennå ikke for sent.
Godta ikke et nei som svar. Her er saken viktigere enn de personene som er involvert. Gi deg ikke før instrumentene er tilbake i Sarpsborg. Vi skusler ikke bort arvesølvet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar