Justisråd Paul Thrane på Borregaard var en dristig og framsynt mann.
I 1815 fikk han en skipper til å føre et seilskip opp elva til Sandesund. Thranes datter har fortalt hvor spent faren var på utfallet av det dumdristige forsøket. Ville båten bli sittende fast?
Hele familien gikk rastløst omkring og kikket stadig oftere nedover elva for å se om de kunne se skipet. Og endelig kom det. Uskadd la det til i Sandesund. Borregaard og Hafslund kunne starte utskiping av trelast fra egne bordtomter i Sandesund og på Sundløkka.
Det skulle ikke de priviligierte Fredrikstadborgerne ha noe av. De hadde eneretten. All utførsel skulle gå fra Fredrikstad slik at byen kunne kreve inn skatter og avgifter.
Men det brydde Thrane på Borregaard og Rosenkrantz på Hafslund seg ikke om. Da gikk Fredrikstadborgerne til sak Og vant.
De to driftige herrene fra Borregaard og Hafslund gav seg ikke. De anket, og i Høyesterett vant de. De hadde rett til å bruke Sandesund-Sundløkka som utskipingshavn.
Selv om de vant en historisk viktig seier, gikk de begge etter hvert konkurs. Markedene i England var stengt p.g.a. kriger, og inntektene uteble.
Elva fra munningen til Sandesund var for alltid åpnet som trafikkåre og handelsveg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Hei!
Dette er første gang jeg kommenterer i en blogg.
Har i den siste tiden begynt å interessere meg for gammel
maritim historie. Diskuterte med en kamerat her forleden
om hvord seilskipen kom seg fra munningen ti Sannesund.
Så kom jeg over den fantastiske bloggen din, hatten av for
deg!
1815 er årstallet dette foregikk sier du. Lurer på hvordan
det lot seg gjøre uten fremdrift av annet enn seil? Seilte
det for egne seil helt uten hjelp? Du vet vel ikke alt om dette,
forstår at ikke du var ombord :-). Tenker på motstrømmen osv.
Så er jeg veldig nysgjerrig på hvordan du kan vite alt dette.
Jeg vil sette veldig stor pris på om du kan gi meg noen råd
om hva jeg kan gjøre for å få mer kunnskap om skipstrafikken
til Sannesund.
Har rukket å bli 52 og har sovet fullstendig i timen, jeg har
mye å ta igjen.
Med vennlig hilsen
Lars Erik Thiesen
Legg inn en kommentar