Jonas Andersen (t.v.) og Niklas Roest scoret mot Vålerenga, men det hindret ikke et ydmykende nederlag.
Sparta gikk på en real smell mot Vålerenga i gårsdagens finalekamp på Jordal Amfi.
Det var ikke uventet.
”Vi spiller vårt eget spill uansett,” uttalte ”Roffe” Nilsson til Dagsavisen i går. Da fikk vi en følelse av hvordan det ville gå.
Å se bort fra hvem som er motstander og hvor man spiller, er hasardiøst.
Motstandere har sterke og svake sider. Skal man vinne, må man demme opp for de sterke og utnytte de svake. Det er ABC – i ishockey som i alle andre lagspill.
Vålerenga er godt lag, men noen enkeltspillere er mer avgjørende enn andre. Disse må pakkes inn. Får de stå eller gå alene, blir det mål. Som i går.
Tre av Vålerengas fem mål kom mens de var i flertall på isen. Vi gjentar til kjedsommelighet: Et viktig taktisk trekk er å unngå utvisninger!
Sparta har for øvrig den svakheten at det tar for lang tid for laget å komme i gang. Derfor kunne Vålerenga gå til første pause med 2-0. Hvorfor er full tenning fra første øyeblikk så vanskelig? Motivasjonen kan det vel ikke være noen feil ved?
Dette var en dårlig start – både spillemessig, resultatmessig og ikke minst mentalt.
Hvis det også skulle bli Vålerengaseier i søndagens kamp, kommer panikken. Da er løpet trolig kjørt, selv om Sparta skulle klare en seier før finalekampene er over.
Skjerpning må til hvis bøtta skal havne i Hockeytown.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar