Tore Stubberud sier at dette er en roman, men for en som er kjent med Borgenhaugen og Sarpsborg er det er vanskelig å se hvor erindringene slutter og romanen begynner.
Et flertall av de personene og stedene som forfatteren benytter i fortellingen, er autentiske. Både mine besteforeldres hus, Solvang, og min oldefars hus, Stenhaug, er nevnt, samt en rekke personer som jeg har kjent. Dette preger min lesning og min opplevelse av boka.
På Borregaard, fabrikken som skaper den råtne sola, har jeg aldri vært, men jeg kjenner mange som har arbeidet der, også personer som står meg nær, men jeg har aldri gjennom et langt liv hørt at noen har opplevd fabrikken som et slikt korrumpert helvete som Tore Stubberud beskriver.
”Karbitten” kjente jeg som min egen lomme. Det samme gjelder Borgenhaugen på 50-tallet. Året 1957 som er et slags dreiepunkt i fortellingen, var jeg 20 år.
Tore Stubberuds minner og fantasier, er ikke mine. Jeg antar dessuten at han skriver metaforisk. At bekkene, den ødelagte og den ubesudlede, er bilder på hvordan fabrikken har ødelagt elva, og på hvordan elva fortsatt kunne vært, om den hadde fått løpe fritt, og at fjerningen av vannhammeren er en billedlig oppfyllelse av ønsket om å fjerne fabrikken og gi elva – og menneskene - tilbake til naturen, til idyllen.
Og revene - som sliter potene til blods på nettingbunnen der de vandrer hvileløst i sine trange bur – oppfatter jeg som bilde på arbeiderne som er sperret inne i et fabrikkslaveri som de fleste av dem ikke slipper ut av. Noen flykter inn i fyll, sykdom, lediggang og sosialt forfall. Noen søker tilflukt på bedehuset, andre på Fremtidsborg. Bare noen få, som hun med nattfiolene, har krefter og uavhengighet nok til å bryte opp og reise fra det hele.
Jeg synes det er interessant å lese hvordan Tore Stubberud bruker det han mener å huske og vite for å skape en litterær virkelighet, men jeg spør meg hele tiden hva han vil, og hvor han vil med det han forteller?
Vil han si meg noe om den sosiale virkeligheten han vokste opp i? Hva er hans alternativ til den fordømte fabrikken?
Som sosialkritikk står boka ikke til troende. Den voldsomme fiendtligheten til ”Fabrikken” er ikke forklart eller rettferdiggjort, verken reelt eller litterært, men framstår som en ubegrunnet påstand. En knyttet neve i et uopplyst rom.
Hatet mot "Partiet" virker enda mindre forløst og plausibelt. Partipamper med privatsjåfør er det neppe noen som har opplevd, knapt nok i drømme.
Hatet ser ikke ut til å være basert på erfaringer eller innsikt, men virker som et nedarvet, følelsesmessig betinget standpunkt - eller kanskje mer som en irrasjonell følelse - noe ufordøyd som forfatteren bringer videre av respekt for sine aner.
Borregaardsledelsen ville ikke møte Tore Stubberud til diskusjon om boka. Det er da heller ikke dagens ledelse boka primært angår. Det er de ansatte, fagforeningen og ”Partiet” som burde vært innbudt. Det er de som får de fleste lyskesparkene.
Det sies at definisjonen på en leseverdig bok er at den etterlater flere ubesvarte spørsmål enn den gir svar. Slik sett er Tore Stubberuds hjemstavslitterære tilbakeblikk og oppgjør, vel verd å bli lest.
Jeg anbefaler den til folk på Borgenhaugen og i Sarpsborg for øvrig. Så får hver enkelt for sin egen del avgjøre hvor nær Tore Stubberud er kommet deres virkelighet, og i hvilken grad hans historieoppfatning, beskrivelse og litterære oppgjør har relevans for dem selv.
Tore Stubberud:
Råtten sol
Aschehoug 2008
Et flertall av de personene og stedene som forfatteren benytter i fortellingen, er autentiske. Både mine besteforeldres hus, Solvang, og min oldefars hus, Stenhaug, er nevnt, samt en rekke personer som jeg har kjent. Dette preger min lesning og min opplevelse av boka.
På Borregaard, fabrikken som skaper den råtne sola, har jeg aldri vært, men jeg kjenner mange som har arbeidet der, også personer som står meg nær, men jeg har aldri gjennom et langt liv hørt at noen har opplevd fabrikken som et slikt korrumpert helvete som Tore Stubberud beskriver.
”Karbitten” kjente jeg som min egen lomme. Det samme gjelder Borgenhaugen på 50-tallet. Året 1957 som er et slags dreiepunkt i fortellingen, var jeg 20 år.
Tore Stubberuds minner og fantasier, er ikke mine. Jeg antar dessuten at han skriver metaforisk. At bekkene, den ødelagte og den ubesudlede, er bilder på hvordan fabrikken har ødelagt elva, og på hvordan elva fortsatt kunne vært, om den hadde fått løpe fritt, og at fjerningen av vannhammeren er en billedlig oppfyllelse av ønsket om å fjerne fabrikken og gi elva – og menneskene - tilbake til naturen, til idyllen.
Og revene - som sliter potene til blods på nettingbunnen der de vandrer hvileløst i sine trange bur – oppfatter jeg som bilde på arbeiderne som er sperret inne i et fabrikkslaveri som de fleste av dem ikke slipper ut av. Noen flykter inn i fyll, sykdom, lediggang og sosialt forfall. Noen søker tilflukt på bedehuset, andre på Fremtidsborg. Bare noen få, som hun med nattfiolene, har krefter og uavhengighet nok til å bryte opp og reise fra det hele.
Jeg synes det er interessant å lese hvordan Tore Stubberud bruker det han mener å huske og vite for å skape en litterær virkelighet, men jeg spør meg hele tiden hva han vil, og hvor han vil med det han forteller?
Vil han si meg noe om den sosiale virkeligheten han vokste opp i? Hva er hans alternativ til den fordømte fabrikken?
Som sosialkritikk står boka ikke til troende. Den voldsomme fiendtligheten til ”Fabrikken” er ikke forklart eller rettferdiggjort, verken reelt eller litterært, men framstår som en ubegrunnet påstand. En knyttet neve i et uopplyst rom.
Hatet mot "Partiet" virker enda mindre forløst og plausibelt. Partipamper med privatsjåfør er det neppe noen som har opplevd, knapt nok i drømme.
Hatet ser ikke ut til å være basert på erfaringer eller innsikt, men virker som et nedarvet, følelsesmessig betinget standpunkt - eller kanskje mer som en irrasjonell følelse - noe ufordøyd som forfatteren bringer videre av respekt for sine aner.
Borregaardsledelsen ville ikke møte Tore Stubberud til diskusjon om boka. Det er da heller ikke dagens ledelse boka primært angår. Det er de ansatte, fagforeningen og ”Partiet” som burde vært innbudt. Det er de som får de fleste lyskesparkene.
Det sies at definisjonen på en leseverdig bok er at den etterlater flere ubesvarte spørsmål enn den gir svar. Slik sett er Tore Stubberuds hjemstavslitterære tilbakeblikk og oppgjør, vel verd å bli lest.
Jeg anbefaler den til folk på Borgenhaugen og i Sarpsborg for øvrig. Så får hver enkelt for sin egen del avgjøre hvor nær Tore Stubberud er kommet deres virkelighet, og i hvilken grad hans historieoppfatning, beskrivelse og litterære oppgjør har relevans for dem selv.
Tore Stubberud:
Råtten sol
Aschehoug 2008
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar