mandag 12. januar 2009

Idrettsbyen Sarpsborg

Sarpingen Torgeir Bjercke ble ikke kåret til årets ildsjel på idrettsgallaen. Men en ildsjel er han i alle fall, og han fortjener all mulig takk og ære for den innsatsen han gjør for idretten i Sarpsborg.

Overskrifter som ”Ble ikke årets ildsjel” gir inntrykk av at Bjercke har tapt. Men han er ingen taper. Han er en vinner – både formelt og reelt. Jeg er enig med innsenderen Geir-Tommy H. som kommenterer saken på sa.no og mener at det å bli nominert som en av fem blant 1000 kandidater ”er en hederspris i seg selv”.

Friidretten har dype røtter og en ærerik fortid i Sarpsborg, men de senere årene har den hatt magre kår – både sportslig og økonomisk. I følge ”sa” har vi Bjercke – som fikk sitt første styreverv i SIL som 12-åring - å takke for at idrettslaget ble reddet fra konkurs 1991. Han skal også ha vært ”hovedansvarlig” for utvidelsen av klubbhytta.

Sarpsborg Idrettslag var i mange år en av landets fremste foreninger for friidrett. Laget fostret fremragende idrettsmenn og -kvinner innenfor flere øvelser, og arrangerte store, nasjonale og internasjonale friidrettsstevner som ikke bare var en kraftig stimulans lokalt, men som var et viktig incitament for utviklingen av norsk friidrett nasjonalt.

Selv i ”storhetstiden” var ikke friidretten anerkjent i alle kretser. Flere av oss som holdt til på Stadion, fikk høre at friidrett var for ”pyser” og stort sett ble drevet av folk fra ”høyere sosiale lag” som trodde at de var ”finere” enn andre. Fotball og bandy, boksing og bryting var idretter for ”arbeidsfolk” selv om Ørnulf var et bevis på det motsatte. Siden er ishockey blitt anerkjent som stueren arbeidersport.

Friidretten har slik sett alltid arbeidet i motvind i Sarpsborg. Den har derfor trengt – og trenger – ildsjeler som Torgeir Bjercke og mange andre, som ser ut over de sosiale og kulturelle barrierene og skaper grunnlag for at alle som ønsker det, kan drive med løp og hopp og kast innenfor de rammene som den organiserte friidretten setter.

Selv er jeg ”vokst opp” på Sarpsborg stadion sammen med unger og ungdom fra National, Ørnulf og SIL, og har mange gleder å takke friidretten for. Likevel er jeg entusiastisk interessert i fotball, ishockey, bandy og innebandy. Det finnes ikke jålete eller arbeidervennlige idretter. Bare interesse og idrettsglede. Derfor er jeg glad for at både friidretten og fotballen fortsatt skal ha plass på Sarpsborg stadion.

Men fotballbyen Sarpsborg, med sin lange og ærerike historie, bør – når økonomien i samfunnet kommer på fote igjen - bygge et nytt, moderne, intimt fotballstadion som byr både spillere og publikum bedre forhold. Idretten trenger ildsjeler som Torgeir Bjercke. Forhåpentlig dukker det opp nye personer som kan ta over, når han finner å måtte gi fra seg stafettpinnen. Men også fotballen i Sarpsborg trenger ildsjeler – i tillegg til alle de ildsjelene som allerede bærer dagens tunge byrder. Ildsjeler som kan gi byen et nytt fotballstadion. Det vil både fotballen og friidretten tjene på.

Ingen kommentarer: