Foto: Kow d.e. ©Klikk på bildet for å se større versjon
Tunevannet er omgitt av veger, industri, bebyggelse og store landbruksområder. Bare kontinuerlig innsats og regionalt samarbeid kan holde forurensningen i sjakk.
Oppryddingen i Tunevannet har ikke gitt de resultatene det var grunn til å håpe på.
Vannstanden og fiskebestanden er regulert og tilsiget av kloakk og miljøgifter er redusert. Bl.a. har man begrenset fosforavrenningen fra landbruket.
Men vannet holder ennå ikke ønskelig kvalitet.
Hvor kommer egentlig forurensningen og overgjødslingen fra?
Områdene rundt vannet, men trolig også fra forurensningskilder i et mye større nedfalls- og tilsigområde.
F. eks. trafikken og industrien i hele Nedre Glomma-området.
Mangelen på resultater kan derfor skyldes at man bare har grepet inn overfor en del av de forurensningskildene og det tilsiget som forårsaker problemene.
Utfiskingen av karpefisk og utsettingen av gjørs har heller ikke svart til forventningene.
Det kunne enhver alminnelig interessert iakttaker ha sagt på forhånd.
Beskatning av uønsket fisk må skje kontinuerlig.
Oppdrettsnæringene for fisk og pelsdyr må kunne bruke fisk som tas ut for å bedre miljøet og vannkvaliteten. Dette er ressurser og ikke avfall som skal dumpes på bøndenes jorder.
Kontinuerlig fiske, nedfrysing og omsetning som fiske- og dyrefor, bør etableres som en næring – både i Tunevannet, Isesjø, Vansjø, og andre større ferskvann - f. eks. deler av Glomma.
En del ferskvannfisk er til og med menneskemat. God, næringsrik mat.
Så lenge man ser på hvert vann og vassdrag for seg, kommer man til kort fordi fisket ikke blir ”lønnsomt”.
Bare regionale tiltak får en størrelsesorden som gjør et rasjonelt, kontinuerlig arbeid mulig.
Hvis dette ikke kommer i stand, får vi stadig nyhetsoppslag fra folk som sitter på hver sin tue og forteller om problemer, og om at de lokale tiltakene ikke har svart til forventningene.
Løsninger krever store grep.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar