Foto: Kow d.e. 120708 ©Her gikk det skremmende, store okser bak et relativt beskjedent plankegjerde, og en liten, lettskremt gutt følte seg aldri helt trygg.
Hafslund hovedgård spilte en ikke uvesentlig rolle for min barndom.
Både under og etter krigen vanket vi der.
Både for å leke med unger som bodde i paviljongene - dvs. arbeiderboligene tvers over gårdsplassen for hovedbygningen - og får å vandre rundt i stallene, grisehuset og fjøset.
Eller for å rappe kokte poteter som skulle ensileres til dyrefor, men smakte himmelsk for små gutter.
Det var tre uthus. Kornlageret med gårdsklokka som lå ytterst på gårdsplassen ved innkjøringene østfra, og så stallene som lå til venstre for gårdsplassen og nedgangen til parken, og fjøset til høyre.
Inne i fjøset var det kuer, kalver, kviger og noen skikkelige rugger av noen okser.
Kuene og kvigene ble sluppet på beite. Dit fikk ikke oksene være med, men de fikk komme ut i frisk luft de også.
På baksiden av fjøsbygningen, mot parken - ja, egentlig i parken - var det bygd en oksebinge, eller oksehage, hvor disse kolossene fikk røre på seg. Bingen lå i et hjørne og hadde fjøset som vegger på to sider og et plankegjerde på de to andre.
Noen gutter var veldig modige og gikk nesten helt bort til oksene inne i fjøset og helt inntil oksebingen ute. Noen ganger ble de snakket til rette av sveiserne.
Jeg holdt litt mer avstand, men opplevde oksenes nærvær som skummelt og truende likevel. Det kriblet i magen.
Opplevelsene med oksene fant sted for mellom 65 og 55 år siden, men da jeg i sommer gikk en tur i parken og så igjen stedet hvor oksene gikk, var jeg straks tilbake i barndommen og kjente spenningen i magen.
Minnene og den pirrende uroen er nok lagret i underbevisstheten for alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar