Solbyen Sarpsborg

Illustratøren Pia Wall - som opprinnelig er svensk, men holder til i Stavanger - vant konkurransen om logo for "solbyen Sarpsborg". Kommunen, Visit Sarpsborg, Sarpsborg-bedrifter og alle sarpinger bør bruke logoen ved en hver given anledning.

Sarpsborg har i følge meteorologer og statistikere flere soldager enn de øvrige byene i Østfold.
Ja, til og med flere enn alle de andre byene i landet.
En gruppe entusiastiske sarpinger ønsker derfor at byen skal markere seg - og markedsføre seg - som "solbyen Sarpsborg".
Rebekka Magnus er selve sjefsentusiasten.
I følge SA er hun drivkraften bak Leonbergs og SAs logokonkurranse.
Konkurransen ble vunnet av den svenske designeren Pia Wall - fra Stavanger. Om et par uker kommer hun til Sarpsborg for å bli overrakt premien for vinnerutkastet, kan SA fortelle.

Kulturtradisjon
At Sarpsborg er byen med mest sol i landet, bør brukes for alt hva det er verdt, sier Rebekka Magnus til SA. Hun peker på at det er mye solsymbolikk i våre gamle kulturminner.
Og mener vel da at å knytte sola og Sarpsborg sammen slik begrepet "solbyen Sarpsborg" gjør, er å videreføre en kulturtradisjon med dype røtter i Sarpsborg-distriktets historie.

Kritiske som vanlig
Noen stiller seg selvfølgelig kritiske. Og er skeptiske til alt som ikke er gjort før.
De ville ikke vært sarpinger ellers.
Kommunens nyansatte omdømmerådgiver, berømmer imidlertid ideen. Solbyen er, etter hans mening, et godt eksempel på en sak som kan "skape solid engasjement i byen, samtidig som det kan videreforedles til å bli noe langt mer. Han vil gjøre Sarpsborg synlig på kartet, og det kan gjøres på ulike måter." Kan SA fortelle.

Markedsføring
"Solbyen Sarpsborg!» er et fint markedsføringsbegrep.
At det vil skape solid engasjement i byen, tviler jeg på. Selv om Facebook-gruppa ved samme navn, har fått mer enn 3.500 medlemmer.
Sarpinger er, som nevnt, sarpinger.
Men det avgjørende er da heller ikke hvor entusiastiske sarpingene selv er.
Det er ikke sarpingene som skal overtales, omvendes og lokkes ved hjelp av dette slagordet.
Selv om vellykket bruk forhåpentlig vil styrke selvfølelsen, stimulere patriotismen og øke bystoltheten.

"Utvortes bruk"
Begrepet - og logoen - er til "utvortes bruk".
De skal fortelle folk fra andre steder i inn- og ut-land at Sarpsborg er et behagelig sted. Hvor de kan hygge seg. Og oppleve noe.
Et sted som har mer å by på enn fabrikkrøyk og en velfungerende gjennomfartsåre som effektivt bringer deg vekk fra kommunen og til andre steder hvor du kan tilbringe din tid, søke opplevelser og legge igjen dine penger.

Mangfold
Det Rebekka Magnus har fått til er fantastisk, sier turistsjef Pål Antonsen til SA, men logoen og begrepet Solbyen må ikke hindre oss i å jobbe med andre ideer. Det viktigste er å bygge oppunder jobben kommunen gjør og deretter stå samlet om eventuelle nye slagord som måtte komme. Mener han.
Det er en altfor defensiv holdning.
Her gjelder det å la "tusen blomster blomstre".
Som turistsjef bør Antonsen stimulere til mangfold.
Sarpsborg kan være både solbyen, middelalderbyen, framtidsbyen, industribyen, vitenskapsbyen, idretts- og kulturbyen, ferie- og friluftsbyen og mye mer på én gang.

Holde det man lover
Ikke noe av dette kommer i vegen for omdømmeprosjektet.
Gjør det det, er det noe galt med omdømmetenkningen.
Omdømmet avhenger i hovedsak av to forhold: Mye og positiv omtale. Og at Sarpsborg lever opp til det "reklamen" lover.
Fornøyde tilreisende er den beste reklame. De kommer igjen.
Slagord alene er derfor ingen ting verdt.
Byens myndigheter, turistsjef Antonsen og hans kontor, opplevelses-"industrien", overnattings-"industrien" og alle som har noe å by på, bør derfor legge seg i selen, sørge for at turistene får valuta for pengene og "selge" byen - og resten av kommunen - så godt de kan.

Det nøttær
Og ingen må gå til verket i den tro at det "ente nøttær".
For det gjør det. Det nøttær.
Resultatene viser seg kanskje ikke umiddelbart. Men mange bekker små, gjør en stor å.
Før eller siden kommer vårløsningen.
Men først kreves det innsats.
Dristighet, innsats - og tålmodighet.
Brett opp ærmene, gå i gang og få jobben gjort.

Raymond synger for de eldre

Foto: Kow d.e. 01092010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Raymond Larsen synger for og med dem som bor eller er dagpasienter på Kruseløkka sykehjem. Her har han assistanse av Astrid Prang fra Frikirken.

Hver onsdag klokka 1100 er det sang for dem som bor på Kruseløkka sykehjem. Eller er dagpasienter der. Pårørende er også velkomne.

- Vi kaller det sangandakt, forteller Raymond Larsen, og stemmer gitaren. Han er ansatt som hjelpepleier på sykehjemmet, men tar gjerne et ekstra tak for å gjøre hverdagen lysere og lettere for pasienetene og dagpasientene. Han er derfor primus motor, solosanger - og leder for allsangen - eller fellessangen, som Raymond kaller det.

De eldre er med på notene

For de eldre hører ikke bare på, men deltar aktivt. Så å si uansett alder og allmenntilstand.

Permen med sangtekster er innholdsrik. Full av kjente og kjære sanger som beboerne på sykehjemmet gjerne hører og synger med på.

De fleste deltar helhjertet i "Ingen er så trygg i fare ...", den norske utgaven av Lina Sandells "Tryggare kan ingen vara". Den kan alle. Og det mangler ikke på sangglede.

Fra tid til annen vil noen høre eller synge noe ekstra, noe de liker særlig godt eller har knyttet spesielle minner til: Men kanskje husker de ikke hvordan teksten eller melodien er. Da gjør Raymond det han kan for å imøtekomme ønskene.

Raymond har et rikholdig repertoar. Han har sunget lenge og kommer fra en sangglad familie. Faren, Dagfinn Larsen, var aktiv sanger i omlag 50 år. Interessen og sangstemmen har gått i arv.

Noen ganger kommer imidlertid selv Raymond til kort, for ønskemålene kan være spesielle, og vanskelige å identifisere på grunnlag av de beskrivelsene som blir gitt, men stort sett kommer Raymond og den som har spesielle ønsker, fram til riktig sang.

Menighetene skifter på

Til sangandaktene på onsdagene innbys gjerne byens menigheter. På tur og omgang. Når SarpsborgNotater er til stede, er det Frikirken som er med og deltar i sangen og holder andakt.

For en godt besatt sal.

Det skulle tyde på at flertallet av dem som arrangementet tar sikte på, finner glede i å delta.

Selv personer med et annet livssyn enn det menighetene i kommunen har, kan ha avgjort ha glede av sangen og musikken.

Som er et forfriskende - og stimulerende - avbrekk i hverdagen.

Solbergtårnet - informativt landemerke

Foto: Kow d.e. 28082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Når man først har bøyd av for nysgjerrigheten og stanset, angrer man trolig ikke. Solbergtårnet og rasteplassen har mye å by på. Mange vil like det umalte, rustne uttrykket som kler det historiske tilbakeblikket. Og noen vil la seg provosere. Det er som det skal være.

Info- og rasteplassen foran tårnet er stilfull og innbydende. Så mange sitteplassene er det ikke, og hva de rektangulære "trekassene" til høyre i bildet skal brukes til, skal bli spennende å se. "Balustraden" til venstre gir illustrert informasjon om den historiske utviklingen.

Fra toppen av tårnet kan man se ut over den frodige Skjebergbygda og deler av vegnettet mellom Sarpsborg og Sverige.







T.v.: Vegen vestover mot Sarpsborg by. I vinduskarmen får de besøkende informasjon om det historiske landskapet. T.h.: Detalj fra vinduskarmen.











Balustraden med informasjoner om historien kan nås fra bakkenivå ved parkeringsplassen, eller fra 2. etasje i tårnet. Går man oppover fra bakkeplanet går man kronologisk, dvs. fra de eldste tider til våre egne dager. Bildene viser eksempler på hvordan historiske høydepunkter er framstilt som utskjæringer i jernveggen. De vil derfor tåle så vel påkjenninger fra vær og vind som fra klåfingrede besøkende.

Plakatene på informasjons- og rasteplassen gir interessante opplysninger om tårnet og om ulike severdigheter i området - f. eks. om herregårdene og kirkene. Det er å håpe at dette gir turistene lyst til å besøke f. eks. Skjeberg kirke og Hafslund Hovedgård. To sentrale, historiske steder i Sarpsborg som for altfor mange er to godt bevarte hemmeligheter.

Solbergtårnet er åpnet for allmennheten.

Ennå er ikke stedet helt ferdig, men det er mulig å bestige tårnet. Enten ved å ta den omdiskuterte heisen, eller ved å gå trappene.

Jeg har gått. Opp og ned.

Det gir sunn mosjon og god utsikt over Skjeberglandskapet.

I flere av etasjene er det store ubenyttede rom. Jeg forutsetter at disse - ved siden av å gi rom til besøkende som vil nyte utsikten - skal inneholde informasjon om fylket og om de to byene som har vært med på å betale gildet.

Historiens gang

Fra parkeringsplassen - som kan virke noe beskjeden! - kan man gå til tårnet via info- og rasteplassen eller via den slakt skrånende gangvegen som serverer historien i relieffer og stikkord.
En løsning som er bra uttenkt og utmerket realisert.

Under gangvegen er det bl.a. toaletter.

Som til en hver tid bør være rene og presentable med nødvendig papir og annet utstyr på plass.

Da jeg besøkte stedet, bar herretoalettet tydelige spor av å ha vært brukt, og toalettpapir var det heller lite av.

Rust og umalt tre

Jeg liker tårnet.

Konseptet, materialvalget - og utformingen.

Men jeg er ikke overrasket over at de rustne jernplatene og den umalte sedertreveggen møtes med skepsis, hoderisting og mumling om bortkastede skattepenger fra enkelte.

Mangler et blikkfang

Som jeg til det kjedsommelig har gjentatt: E6 fra Svinesund til Oslo blir lett en transportetappe som turistene forsøker å forsere så raskt de kan, hvis Sarpsborg - og Østfold forøvrig - ikke klarer å fange deres oppmerksomhet.

Skal man oppnå resultater, må man yte noe. Det har Sarpsborg, naboen i sør og Østfold fylke gjort med Solbergtårnet.

Og det skal de ha ros for.

Men - som tidligere sagt og skrevet: Tårnet burde hatt en replikk av Bjørnstadskipet - eller en helleristning fra Solberg - på toppen!

Da hadde høyst sannsynlig enda flere stanset, fått med seg informasjonen, blitt interessert i å se områdets severdigheter, lagt igjen penger som distriktet sårt trenger - og lagt grunnlag for en levedyktig turistnæring.

Turistopplevelser på Østre linje?

Foto: Kow d.e. 04072008 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Østre linje er ikke akkurat blankslitt av hyppig bruk der sporet krysser Holtet på veg nord-østover mot Ise og Indre Østfold.

Foto: Dampflok-Klaus ©

Kilde: http://www.dampflokfoto.de.

Her tøffer et "historisk" damplokomotiv med tidsriktige vogner fram gjennom et vinterlig landskap. Skal vi noen gang få se et slikt tog igjen på Østre linje?

Jeg liker tog. Spesielt tog som er er konstruert slik at man kan sitte godt tilbakelent i kjøreretningen og nyte landskapet som passerer forbi.

Mitt forhold til tog, er imidlertid noe mer enn bare begeistring for et effektivt og komfortabelt framkomstmiddel.

Jeg har et nostalgisk - og nok litt romantisk - forhold til gamle tog.

Østre linje

Det skriver seg fra min oppvekst på Hafslund i Skjeberg - som nå er en del av Sarpsborg kommune.

Fra stuevinduene hjemme kunne jeg i min barndom for 60-70 år siden se togene som kom og gikk på Østre linje. Dvs.: Strekningen fra Sarpsborg via Rakkestad, Mysen, Askim og Ski til Oslo.

Først så jeg røyken - eller dampen - som steg tjukk og hvit opp over skogen og bebyggelsen som dekket for jernbanelinjen mot vest og øst.

Ventet jeg inne, kom østgående tog til syne litt vest for husmannsplassen og vokterboligen Holtet, og jeg kunne følge det med øynene til det forsvant inn i skogen igjen i nærheten av Rønningen, mens røyken fortsatt lå over tretoppene.

Den gode lukten av brent kull

Gikk jeg ut, ble opplevelsen enda større.

Da kunne jeg høre den prustende lyden fra damplokomotivet, og etter hvert kom lukta av brent kull sigende som kjølvannsbølgende etter en båt.

Forurensning! Godt vi er kvitt det, vil noen rasjonalister si.

Men jeg elsket den lukta. Og trakk den inn i fulle drag. Enten jeg fikk den servert i rikelige doser når vi sparket fotball på løkka like ved jernbanesporet, eller jeg måtte nøye meg med en mer "utluftet" variant hjemme i hagen.

Spennende for en liten gutt

I min familie reiste vi ikke ofte med toget på Østre linje. Verken da det var damptog eller seinere når det ble modernisert. Det gikk ikke til våre steder.

Men et par turer kan jeg huske. Den ene gikk til Ise eller Rakkestad. Hva vi nå skulle der å gjøre. Kanskje tok vi en tur for hyggens skyld.

Den andre gikk til Mysen.

Det var spennende opplevelser for en liten gutt.

Vi satt i avlukkede kupeer. Jeg ville gjerne åpne vinduet som med en kraftanstrengelse lot seg åpne halvveis så voksne kunne trosse advarselen på emaljeskiltet i vinduskarmen og lene seg ut, men moren min ville nødig slippe ekstra kullstøv inn i kupeen. Der var det skittent nok som det var. Spesielt i vinduskarmen. Derfor så hun helst at jeg satt pent på benken. Og ikke skitnet til de pene, lyse klærne mine.

Men der var det ikke lett for en liten pjokk å se ut på det spennende landskapet som vi kjørte igjennom.

Fristelsen til å ta noen turer bort til vinduet ble derfor for stor, noe hendene og klærne etter hvert bar merke av.

En livsnerve

Det var mange stoppesteder under vegs. Folk kom og gikk i gangen utenfor kupéen, og konduktøren dukket stadig opp i vinduet i kupédøra.

Når han skulle klippe våre billetter, fikk jeg levere dem. Og motta dem når han var ferdig. Det var små rektangulære, brunrosa billetter av kartong. Fine å spare på for en liten gutt med samlemani.

Og synlige bevis på spennende opplevelser. Med dampdrevet tog. På Østre linje.

Fra livsnerve til rusten reminisens

Østre linje var - sammen med vestre linje som gikk i retning Skjeberg stasjon, Døle, Halden og det store utland et stykke sydvest for oss - en livsnerve i lokalsamfunnet. Stoppestedene lå tett.

Nå ligger Østre linje nærmest ubrukt.

Jernbaneskinneneene som tidligere var blankslitte av utallige hjul på persontog og tunge godstog, ligger nå rustne og forteller om en viktiktig ressurs som ikke er i bruk.

Opplevelsestog

Som jeg har skrevet tidligere, bør det bli trafikk på Østre linje igjen.

Både nyttetrafikk - og trafikk til lyst og hygge.

F. eks. bør togintresserte sarpinger med stor entusiasme og rikelig med pågangsmot og krefter, sørge for at det kjøres togturer for opplevelsessøkende på strekningen.

Utflyttet sarping leder Museumstog

Jeg har vært i kontakt med Norsk Museumstog om saken. Der sitter det en utflyttet sarping.

Christian Berg leder organisasjonen som på frivillig basis kjører historiske tog på det nasjonale jernbanenettet.

NMT er en del av Norsk Jernbaneklubb og disponerer det meste av det historiske materiellet som kan benyttes på normal-spor i Norge, opplyser Berg.

Organisasjonen har 2 damplokomotiver og ca 10 driftsklare trevogner. Og flere kan det bli. Ytterligere 5-10 vogner er tatt vare på for å kunne bli satt i drift senere.

Arrangementer på Østre linje

Enkelte arrangementer på Østre linje bør det absolutt være muligheter for, mener den utflyttede sarpingenn.

Å bygge opp et eget turisttog eller museumstog for drift på Østre linje vil imidlertid koste mye og kreve mange frivillige. Å basere seg på fast ansatte vil neppe svare seg økonomisk. En slik løsning har Berg derfor liten tro på.

Men, som sagt: Å få til et årlig arrangement vil sikkert la seg kunne gjøre.

Men det er heller ikke noe som gjør seg sjøl.

Entusiaster er nødvendig. Og garanti for et beløp i størrelsesorden 60000 for dampdrift.

Noen sarpinger som kan ta tak i saken?

Og det sier seg selv: Gratis og uten innsats oppnår man ingen ting.

Men kanskje fins det togentusiaster i Sarpsborg? Som kan gå i bresjen?

Yngre mennesker med energi og pågangsmot.

Og kanskje personer med bakgrunn i NSB? Som det hette den gangen det var trafikk på Østre linje.

Den gang Sarpsborg var et kommunikasjonsmessig knutepunkt. Med trafikk vestfra og østfra.

Og man kunne reise til og fra Sarpsborg gjennom Indre Østfold med damplokomotiv og staselige trevogner med avlukkede kupeer med emaljerte "Læn dem ikke ud!"-skilt i vunduskarmen.

Hansken er kastet!

Hvem tar den opp?

Les også: Østre linje: Ta i bruk strekningen Sarpsborg - Mysen, Nytt liv i Østre linje? og SarpsborgNotater: Sarpebrua - byens navlestreng

Olavsdagene bør det hete

Foto: Kow d.e. 24022008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Olav Haraldsson grunnla byen Borg. Det var ikke en kirkelig, men en høyst verdslig gjerning. Det er bydannelsen som knytter Olav og hans navn til byen. Ikke den såkalte "kristningen" av Norge. Et forhold som nok ikke holder for en nærmere kritisk vurdering.

Sjefen for Olavsdagene, Caroline Rolstad, åpner for å skifte navn på festivalen.
Det er ingen god idé. Den bør hun begrave. Snarest.
Olavsdagene i Sarpsborg forveksles stadig med Olavsfestdagene i Trondheim, sier hun. Dessuten har vi Olavsdagene på Greåker. Dette bidrar til at folk blir forvirret. Mener hun.

Olavs by Borg
Det finnes ingen by i Norge som med større rett enn Sarpsborg bruker Olav-navnet i markedsføringen.

Olav grunnla byen Borg. I Trøndelag tok de livet av ham.

Han ble drept og begravd på Stiklestad. Som ikke en gang ligger i samme fylke som Trondheim.
Senere ble liket i følge mytene flyttet til Nidaros. Hvor han etter hvert ble helliggjort og fikk sitt navn og sin myteomspundne historie knyttet til Nidarosdomen.
At Trondheim skulle ha større ”rett på” å markerede seg som Olav Haraldssons by enn Sarpsborg har, er en misforståelse som må være basert på manglende historiekunnskaper.

Olavsfestdagene mer synlige
Men Trondheim har vært flinkere til å markedsføre sine Olavsdager enn Sarpsborg har vært, og er derfor mer kjent, kan man innvende.
Det er utvilsomt riktig.
Sarpingene har på dette området – som på så mange andre områder – vært for smålåtne.
Mens Festspillene i Bergen og Olavsfestdagene i Trondheim oppvartes av mediene og blir betraktet som nasjonale begivenheter, appellerer Olavsdagene i Sarpsborg til sarpinger og andre østfoldinger. Festivalen lever sitt stille, beskjedne liv og synes omtrent ikke i mediene utenfor nærmiljøet.

Synes og høres ikke
Problemet for Olavsdagene i Sarpsborg er ikke at de kommer i skyggen av, eller blir forvekslet med, andre Olavs-arrangementer lokalt – eller langt borte. Problemet er at de ikke synes. Og høres. Ut over ”menigheten”. Og den aller nærmeste krets. Altså lokalmiljøet.
Jeg bor i Drøbak. Det er ikke så forferdelig langt unna Sarpsborg. Men hadde jeg ikke vært sarping i hjertet og lest sarpeaviser på papir og nett, hadde jeg knapt fått vite om Olavsdagene i Olavs egen by.
Hvor er paukene og trompetene? Hvor er den selvbevisste presentasjonen i riksmedia som gir det kulturinteresserte publikum følelsen av at det i Sarpsborg foregår noe de må ha med seg?

Rammen for trang?
Jeg vet ikke sikkert hvorfor Rolstad vil ha debatt om navnet.
Kanskje føler hun at rammen er for trang. Kanskje vil hun ha mer armslag.
Eller hun vil gjøre seg av med innvendingene fra dem som mener at sirkus er for verdslig, og vil ha mer Hans Nielsen Hauge. Ønskene fra dem som vil gjøre Olavsdagene til en religiøs tilstelning.
At den protestantiske statskirken er blitt mer katolsk og ikke bare aksepterer, men feirer helgenkongen Olav, bør man ta til etterretning. Men kirken kan ikke få enerett på ham. I alle fall ikke i Sarpsborg. Som han grunnla og brukte som residensby. Og utgangspunkt for kampen om den verdslige makten i riket.

Sarpsborg bør tvert i mot bruke Olav langt mer - og langt mer bevisst - i sin markedsføring. Ikke mindre.

Hev ambisjonene
Behold derfor navnet Olavsdagene. Men hev ambisjonene. Og utvid programmet. Og tidsperspektivet. Det er 1000 år å ta av.
Lag mer underholdning og løyer for ”folk flest” under festivalen. Marker historiske høydepunkter fra byens historie. Og: Tilby høykulturelle opplevelser som ikke appellerer til alle og enhver, men som vil trekke kulturinteresserte personer fra et større oppland.
Og skulle noen ha problemer med å skjelne et slikt program fra Olavsfestdagene i Trondheim, gjør det ingen ting.
Den geografiske avstanden er for stor til at det blir en reell konkurranse.
Og skulle noen høre om begge, vil både arrangører og publikum nyte godt av synergieffekten.
La derfor navnet Olavsdagene leve!

Og bruk Olav i markedsføringen av byen for alt hva han er verdt.

Snileeldorado på Hafslund

Foto: Kow d.e. 04082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

To feite eksemplarer av mange hundre iberiaskogsniler som lever "herrens glade dager" og formerer seg uhemmet ved helleristningene på Hafslund.

Mange snakker om iberiaskogsnilene som invaderer den norske naturen.

Men altfor få gjør noe med det.

Det vil si: Noen er flinke og går på snilejakt i egen hage. Og tror kanskje at snileplagen er løst med det.

Da tror de skammelig feil.

Tusenvis ved Hafslundparken

I begynnelsen av august besøkte vi Hafslundparken og så på helleristningene mellom selve parkanlegget og jordene mot Haugeveien, Nordberg, Bede og Navestad.

På den klipte stien som skulle gjøre det mulig å komme fram til ristningene, var det mange hundre sniler.

Legger vi til alle dem som holdt til i åkeren, inne i gresset og andre steder hvor vi ikke kunne se dem, var det - uten å overdrive! - tusener.

Grådige og fertile

Store, feite, grådige, fertile sniler som - om de får leve og spise og formere seg i fred - snart blir mange ganger så mange.

Dette er et problem som snart kan bli uhåndterlig.

Foreløpig er snilene en plage. Får de formere seg fritt, kan de bli som gresshoppesvermer og forårsake ubotelig skade på avlingene.

Spiser nesten alt

"Ekspertene" mener å vite hvilke vekster snilene spiser, og hvilke de lar stå i fred.

I min hage spiser de av planter som etter "ekspertenes" utsagn ikke skulle stå på lista over planter som snilene liker.

Det er bare å konstatere at kostholdet endrer seg. At de brune snilene i praksis er altetende. Og at sniler som holder til i åkre, ikke unnser seg for å gå løs på både strå og korn.

Den som stiller seg tvilende til dette, bør ta en tur til helleristningsfeltene ved Hafslundparken og konstatere ved selvsyn hvor snilene oppholder seg, hva de spiser - og hvilke mengder det er snakk om.

Må bekjempes

Bestanden av iberiasniler i Norge er kommet opp i et nesten ufattelig omfang. Skal den ikke ta helt overhånd, må snilene bekjempes.

Med kjemiske midler. Det finnes dessverre ingen veg utenom.

Her må de som bruker jorda, kjenne sitt ansvar.

Bekjempningsmidlene finnes, men er uanstendig dyre.

Derfor må landbruksmyndighetene og universitetet på Ås komme på banen.

Vi trenger billige, effektive bekjempningsmidler som ikke skader vekster, dyr og mennesker.

Og vi trenger dem nå.

Det er allerede i siste liten.

Tviler du fortsatt?

Som sagt: Ta en tur på Hafslund!

Særpingen: Sjarsbår er best!

Dægærn. Det var nesten, get.
Hadde ente dommær’n glømt å se på klokkæ - og hadde’n blåst ta da han skulle - hadde særpingæne slått døm rød-hvite kællæne for tredje gang. På rad. Og to ganger i lekegrinna te FFK.
Det er ydmykelse det!
Dø, jæ har vært inne på nettsidæ te Fre’ikstad Blad for å se på reaksjonæne fra skuffæ Fre’ikstadpattriotær.
Det er intressant lesing, skæ jæ si dæ.
Nå ær’nte jæ sykkolog, men hadde jeg vært det, hadde jæ fonne mye intressant studiemateriale der. Om menneskets mørkære sier.
Er døm som sender inn kommentarær helt blåst i hue eller?
Så mye frusstrasjon, hat og hevnløst trur jæ ente at jæ noen gang her sett siæ Sjarsbår jekkæ døm ner fra eliteserien.
Skjønt, døm sure reaksjonæne er kanskje ente så unaturlige – eller uventæ – når det kommer te støkke. Trur du at du er no’ mer og bedre enn andre, blir du sjølsagt skuffa, irritert og forbannæ, når døm du menær at du er bedre enn, bankær dæ og latterliggjør dæ, tre ganger på rad. Og dommær’n må gjøræ e tæbbe for at du skæ bærje ett poeng.
Da er det lett å gripe te unnskyldningær, bortforklaringær og skjellsord for å dempe skuffelsen, og forklære det som etter Fre’ikstadfølks sjøloppfatning egentlig ente skulle kunne skje.
Fordi atte det er i mot naturens orden, så å si.
Jæ legger inn et par lenker her. Så kan du klikke dæ inn der Fredrikstadfølk står på som verst, og se med egne øyer: Sarpinger på røvertokt og Pereira berget poenget
Men jæ advarær dæ. Det er ente noe vakkert syn du får se, men det er intressant, for det sier litt om hva slags følk som bur der nere.
Og det kan det jo væræ sunt å bli minnæ om.
Som en opptakt te kampen pøntæ særpepatriotæne i supportergruppæ Fossefallet den rødhvite byen med blåhvite greier nattæ før slaget skulle stå. Blant aent dekkorerte dom porten te det gamle huset te han Terje Høili. Det han nå har fløttæ fra for å ta i bruk et som enda tydeligære viser hvor mye pengær han har.
Høili’n ble ente sur for det. Han menær at særpingæne må få lov tel å leke seg litt før kampen, for etterpå vil døm få sæ en skikkelig nedtur. I likhet med sjornalisten menær Høili’n at særpingæne er ”lite orientert”, og at døm har dekkorert "feil" hus. For kremmær’n bor æltså ente der lenger, men i et palass på Kråkerøy.
Og når sjornalisten spør om salgsverdien på huset vil bli reddusert med et Sarpsborg 08 flagg på inngangsporten, blåser Høili’n sæ opp og svarær at ”det er vel ingen sarpinger som har råd til det uansett”. He-he-he.
Det er tre ting å si om dettæ her:
Åffer skulle særpingæne veræ orientert om hvor han Terje Høili bor hen? Trur’n at han er no’, eller? Kanskje er’n en stor kæll i Fre’ikstad hvor han pompær pengær inn i FFK, men i Sjarsbår er’n en nobody. Terje Høili, jæ menær: Herregud!
Og for det andre: Pengær gjør’æ rik, men ente viktig.
Og for det tredje: Jæ håpær at Høili’n har mere greie på det andre han driver med, enn på fottball. For ne’tur var’e noen andre som fikk. Akkurat som etter forrige kamp. Og kampen før der igjen.
6-1 ledær Sjarsbår etter tre kampær! Jaggu sa jæ ne’tur.
Baræ så sønn at dommærn ente kunne klokkæ.
Hadde’n blåst ta da’n skulle, hadde som sagt Sjarsbår hatt tre seierær på rad. Den moralske vinner'n er døm, uansett.
Så det er ente noen tvil om hvem som er storebror og beste fottballaget i Østfold.
Heiæ, Særp!
Beste hilsen
Særpingen