Dinosaurenes bedrøvelige hevn

Det finnes et par generasjoner fotballinteresserte i Sarpsborg som ikke fikk til noe.
Da de selv la fotballstøvlene på hylla, stilte de seg i døråpningen for å hindre at andre skulle slippe til.
For fotballen var deres område. Det var de som kunne det!
Det sportslige nivået sank, og Sarpsborg – som hadde en mer enn alminnelig ærerik fortid i norsk fotball – forfalt til å bli noe som ”hadde vært”. Men ikke lenger var.
Og som aldri kunne komme igjen, mente noen. Den tida var forbi. Man fikk trøste seg med fortidas bragder.
Og dinosaurene nikket megetsigende på hodet. Mens de voktet sine revirer. Og snerret advarende når noen nærmet seg.
For dinosaurer er dinosaurer. De har begrenset evne til å innrette seg på endrede eksistensvilkår. Og til å tenke nytt.
Tingene skulle være som de var. Dvs. som de hadde vært.
For når dinosaurene selv ikke maktet å finne en veg ut av uføret, skulle ingen andre få lov heller. Så - mens de satt surmulende, misfornøyde og prustende i sine revirer og passet på at alt skulle fortsette å være som det en gang hadde vært - dukket det opp nye arter med større tilpasningsdyktighet.
De lot dinosaurene vokte sine stadig mer sørgelige enemerker, og sa:
- Kanskje burde vi samarbeide? Om nye løsninger. Slik at fotballen i vår by får større bredde og høyere kvalitet? Kanskje kan vi da arbeide oss ut av den bedrøvelige tilstanden som dinosaurene har skapt, og konkurrere med de beste? Slik vi gjorde før i tiden?
Men den slags snakk likte ikke dinosaurene.
De prustet og peste og prøvde å skremme de frekke nykommerne ved å lage et svare leven.
Og mange lettskremte erklærte seg enige med dinosaurene og sa:
- Det nøttær ente. Det er ente vi som kan spærke fottball. Nei, la oss holde oss te hokkeyen, og overlate fottballen te døm neri her.
Men denne gangen nyttet det ikke. De samarbeidsinnstilte entusiastene lot seg ikke skremme. De hadde innsett at dinosaurene ikke var så farlige. Og ikke hadde makt over dem. Og helt sikkert ikke kunne og visste så mye om fotball som de sjøl trodde.
Derfor gjorde de som de hadde tenkt. De skapte et stort samarbeidsprosjekt - og etablerte et nytt, felles lag som skulle bringe toppfotballen tilbake til Sarpsborg.
- Tull! Det er umulig. Vi har prøvd. Dere tror vel ikke at dere kan klare det vi ikke klarte? spurte dinosaurene og laget så mye rabalder og vanskeligheter de bare kunne. Men denne gangen var det ingen som hørte på dem. Eller brydde seg om dem.
Det nye laget ble en suksess. Det slo naboene som liksom skulle være så gode, og det blå sarpelaget lå an til å ta steget helt opp i elitedivisjonen.
Og alle gode sarpinger var glade.
Men ikke dinosaurene. De så rødt!
- Dette må vi hindre, tenkte de. Hvis samarbeidslaget rykker opp, vil det bevise at vi har tatt feil. Det kan vi ikke leve med.
Derfor tenkte dinosaurene ut en sleip plan med de små hjernene sine.
De slo seg sammen med dinosaurene fra nabobyen – der det røde laget holder til – og uttalte selvtilfredse til mediene at de håpet at det røde laget skulle rykke opp, og at det skulle gå dårlig med laget fra deres egen by.
- Det nye laget er egentlig ente et Sarpsborglag, sa de og prøvde å få det til å se ut som om de synes at det var trist, og så lot de som om samarbeidslaget – som nå gjorde det så godt - hadde ødelagt for de ordentlige sarpelaga som nå befant seg i 5. divisjon og der omkring.
- Vi holder med det røde laget, vi, sa noen av de mest breiæle av dinosaurene og prøvde å se kloke ut.
Mens de inne i seg tenkte: - Ah, endelig. Det var deilig å få sagt det. Deilig å få revansj – og hevn ved å stikke en kjepp i hjulet for det derre 08-laget som har breie blå striper - ente smale sånn som vi hadde.
Så omfavnet de blå og de røde dinosaurene hverandre før de dro hver til sitt.
Nå sitter dinosaurene igjen i hvert sitt revir.
Og håper på at de har bidratt til å gi det nye samarbeidslaget et skudd for baugen. At det skal tape sine to siste kamper og overlate opprykksplassen til de røde. Som riktignok er fra en annen by, men likevel er bedre enn det nye særpelaget. I dinosaurenes øyne.
Da må 08-laget med de brede blå stripene spille kvalifiseringskamper.
Og de kampene vil det forhåpentlig tape, tenker dinosaurene. For det gjorde det i fjor. Og da gjør det nok det i år også.
Slik at dinosaurene kan gå ut på by’n, breie seg og si:
- Det var jo det vi sa. Det nøttær ente. Når vi ente klarte det, er det ingen andre som klarer det heller.
Men der kan det hende at de tar feil.
For eventyret er ikke slutt ennå.
Og dinosaurer er dinosaurer. De er ikke kjent for tankekapasiteten sin. Og har meget begrenset evne til å innrette seg på nye forhold. De makter ikke å tenke nytt og handle der etter.
Derfor tar de ofte skjebnesvangert feil. Og er og blir en forhistorisk rase.
Så kanskje tar de feil og blir skuffet nok en gang.
For hittil har de tatt feil i alt!