En solvervshilsen

Denne bloggen har vært sørgelig forsømt i to-tre måneders tid.
Årsaken er at jeg har hatt et skriveoppdrag som har tatt all min tid.
Jeg har lest hundrevis av sider med til dels ganske krevende skrift og ortografi i gamle møteprotokoller, og har forsøkt å lage en lesverdig, skriftlig framstilling av det jeg har funnet.
Arbeidet har krevd konsentrasjon og kontinuitet.
Derfor er bloggen forsømt.
Jeg har imidlertid deadline 3. januar. Etter den datoen er det bloggen - eller bloggene, for jeg har fire - som har rangen.
Da kommer jeg sterkere igjen.
Noen mener at det har vært for mye sport og for lite annet "særpestoff" på bloggen etter hvert.
Det er jeg enig i.
Ikke at det har vært for mye sport - for jeg er en sportsentusiast i tillegg til å være særpepatriot - men det har vært for lite om Sarpsborgs historie og aktuelle særpeforhold.
Det håper jeg å kunne rette på, når jeg kommer i gang igjen.
I denne omgangen nøyer jeg meg med å ønske alle særpingær god jol - som høytiden hette på nordisk.
Eller kanskje jeg skal kalle det en solvervshilsen?
En jolehilsen i anledning av at vi har passert årets korteste dag og lengste natt, og at vi igjen er på veg mot lengre dager og lysere tider?
Å hilse solverv er ingen original idé. Jeg fant opplysninger om skikken i gamle A.U.L.-protokoller som jeg nylig har lest.
Våre forfedre har i århundrer feiret sola og lyset, og de unge i arbeiderbevegelsen holdt skikken i hevd så sent som i mellom- og etterkrigstiden.
Det slo meg at dette er en fin skikk som vi gjerne kan ta opp igjen.
Derfor gjør jeg et lite, forsiktig forsøk her.
Jeg ønsker alle særpingær til lykke med vendepunktet den 21. desember.
Måtte dere bli velsignet med all mulig lykke og framgang i den stadig lysere og varmere tiden vi nå går inn i.
God jol.