Olav Haraldsson, Sarpsborg, jubileet og framtiden

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sarpsborgs grunnlegger, Olav Haraldsson "den hellige" på det som en gang hette St. Olavs plass. Når skal han bli flyttet til det nye torget? Til det pulserende sentrum i den byen han la grunnlaget til?

For 93 år siden i dag - 900 år etter at Olav Haraldsson "den hellige" grunnla byen Borg -ble statuen av byens grunnlegger avduket på St. Olavs plass.
Den plassen er det få eller ingen som kjenner i dag. Etter noen år ble plassen ikke så lite umotivert omdøpt til Lilletorvet.
Slik fjerner man historien sin - bit for bit.
Egentlig var det meningen å reise en bautastein til Olavs ære, men en bautastein er noe man reiser på graver, mente flere. Og Olavs grav ligger jo ikke i Sarpsborg.
Derimot grunnla den senere helgenkongen borgen med vollen Borgargjerdi og styrte landet derfra. Sarpsborg var da i praksis hovedstad i et Norge som strakte seg langt ned i Sverige.
Fra å være en kongeborg og et administrasjonssentrum utviklet Borg seg til et handelssentrum inntil svenskene brannskattet byen, og den eneveldige danskekongen Frederik II gikk med på å flytte byen til elvemunningen hvor det ble anlagt en festning som både skulle hindre fiender i å ta seg opp elva og som skulle verne byens innbyggere mot overfall.
Det var altså ikke en ny by Frederik II i første omgang skapte. Han flyttet Sarpsborg.
Men forfengelig og historieløs som han var - han var mest opptatt av kriger og fester - ønsket han selvfølgelig å kalle den "nye" bybebyggelsen og festningen opp etter seg selv.
Om han kom på ideen selv, er slett ikke sikkert.
Det fines alltid smigrere som vet å foreslå det en fyrste liker å høre, og den nye bydannelsen fikk navn etter kongen.
Dermed var knivingen mellom de to byene i gang. Og slik har det fortsatt siden.
Og det at Sarpsborg i 1839 fikk tilbake sine byrettigheter, var en real skvett olje på ilden.
For de begunstigede kjøpmenne i Fredrikstad som hadde tilegnet seg handelsrettighetene for nedre Glommaområdet, ønsket ingen konkurranse. De hadde hindret næringsvirksomhet i Sarpsborg, Skjeberg og Tune og skaffet seg enerett slik at f.eks. tømmer og materialer som tidligere var blitt skipet ut fra Skjebergkilen, nå måtte fraktes til bysamfunnet ved elveutløpet og eksporteres der fra. Og alle handelsrettigheter skulle bero der.
Disse og andre privilegier ville de ikke gi fra seg, og de betraktet den verdifulle energikilden Sarpefossen som sin.
Disse verdiene ville de ikke dele på, men ha for seg selv.
At Olavs by ved fossen skulle få nytt liv og nye rettigheter kjempet de - den gang som nå - i mot med nær sagt alle midler.
Noe en del sarpinger som ikke kjenner byenes og områdets historie, har vanskelig for å se betydningen av.
Når Sarpsborg nå nærmer seg sitt 1000-årsjubileum, må byen benytte anledningen til å vekke interesse for det som har skjedd gjennom tiden og til å fortelle historien slik den var og er. Historien må bidra til å vekke sarpingenes selvbevissthet.
Kunnskapen om fortiden og bevisstheten om byens rolle og skjebne gjennom historien, bør fortelles slik at den kan gi grunnlag for patriotisme, optimisme, framtidstro og tiltak for å fremme kultur, handel og annet næringsliv.
Sarpsborg var en betydelig bidragsyter til landets rikdom i storindustriens tidsalder.
Nå er situasjonen en annen.
Nye utfordringer står i kø.
Ved hjelp av den selvbevisstheten en ærefull historie gir, må sarpingene møte den nye tid. Derfor er historien viktig. Den er kultur og den er inspirasjon.
1000-årsjubileet må brukes som et springbrett mot framtiden.
Gjennom mange år har Trondheim gjort seg selv til Olav Haraldssons by.
Han ble begravd der. Mer i Sarpsborg virket han. Han bygde videre på det gamle samfunnet han fant ved fossen og etablerte borgen og Borgargjerdi.
Vegen, jernbanen og Borregaard - og naturkatastrofer! - har fjernet mange av de historiskse minnesmerkene.
Sarpingene har aldri vært flinke til å ta vare på historien sin. Det er de heller ikke i dag. Men det kan rettes på.
Som ledd i 1000-årsjubileet må kommunen restituere, merke og guide besøkende til det som fortsatt kan sees, og den skrive og presentere historien slik at dagens mennesker kan vite og forstå hvilke historisk epokegjørende hendelser som gjennom tiden har funnet sted i bysamfunnet ved fossen.
Og hvordan menneskene her har levd og virket.

Se forøvrig Erling Bakkens artikkel og brosjyre om Olavsstatuen.

Gamle Alfen av Sarpsborg?

Foto: Kow d.e. 240709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Alfen, Oslo står det på båten ved Aker brygge.

Nederst: Ingen aktivitet å se.

"Ved brygga i Bergen da ligg da ein båt .." heter det i den nostalgiske visa om "Gamle Dampen".

Selv ble vi litt nostalgiske da vi flanerte på Aker brygge forleden - for der ligger det også en båt.

"Alfen, Oslo" står det på den i dag, men tar vi ikke helt feil har "Alfen" tidligere vært en Sarpsborgbåt.

Selv kjente jeg en sarping som var medeier i en gammel båt ved navnet "Alfen" for mange år siden. Da holdt båten til i Sandesund og drev - eller skulle drive - turistfart på Sverige.

Men det gikk visst ikke så godt, og båten havnet ved Aker brygge - så vidt jeg vet.

Der ligger den åpenbart ennå.

Hvorfor vet vi ikke.

Da vi var der, var det ingen virksomhet om bord, og noen å spørre om båtens skjebne og hensikten ved å ligge ved Oslos sterkt beferdede waterfront, så vi ikke.

Men den gamle båten bidrar jo til å gi stedet et anstrøk av maritim historie og miljø. Så da gjør den kanskje nytte for seg. Som miljøskaper.

Gamle, gode Alfen - en gang "Alfen av Sarpsborg". Nå et stykke Sarpsborg i Oslo.

Hvis vi altså ikke tar helt feil.

Fyrtårn eller lånte gevanter?

I SA for 14. juli skriver sarpingen Odd Michaelsen om byens "fyrtårn".
Fyrtårnene har vi, sier Michaelsen, og tenker på personer, hendelser og steder som har betydd noe i Norges- eller lokalhistorien, og som kan brukes i markedsføringen av byen.
Ja, fyrtårn har Sarpsborg, og Michaelsen peker på noen.
Men er Hans Nielsen Hauge et av dem?
Var han sarping?
Hauge var fra Rolvsøy som var en del av Tune og som nå er en del av Sarpsborg.
Hauge var altså fra Tune.
Rolvsøy er imidlertid i dag en del av en annen kommune.
At hele det nedre Glomma-området med en viss rett kan betraktes som del av, eller oppland til, først Alvheimsriket og deretter byen som Olav grunnla ved fossen, er så sin sak.
Men etter at landet ble delt i administrasjonsområder som gav formell og reell hjemstavn, har Rolvsøy ikke tilhørt Sarpsborg.
Hans Nielsen Hauge er derfor ikke sarping.
Akkurat som Tuneskipet ikke kan sies å komme fra Sarpsborg.
Og mens jeg er i ferd med å slukke fyrtårn: Det gjør ikke Roald Amundsen heller.
Det nærmeste vi kommer er, at Amundsenfamilien en kort stund bodde på en av Hornesgårdene i Skjeberg før den flyttet til Borge.
Både Tuneskipet, Hans Nielsen Hauge og Roald Amundsen er i beste fall lånegods.
Noen har sikkert en mindre flatterende betegnelse på slike "lån".
Sarpsborg - og sarpingene - har nok å skryte av og trenger ikke låne storheter fra Rolvsøy eller Borge.
Man burde f.eks. grave dypere i historien - slik Michaelsen vel antyder - og gjøre mer - ja, langt mer - ut av de historiske forholdene. Både de riktig gamle og fra den tiden svenskene stadig avla oss besøk som ikke var fullt så fredelige og hyggelige som dem vi mottar østfra i dag.
På tross av anstrengt økonomi,burde kommunen ansette en gravende historiker.
Det kunne betale seg - både kulturelt og økonomisk.
Det er nok historie å ta av - og være stolt av.
Bare den blir brakt fram i dagen.
Sarpsborg trenger ikke å "låne".

Festiviteten får ansiktsløfting

Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det nye eierskapet lover foreløpig godt.

Se der, ja.

Den nye eieren går i gang og pusser opp.

Det er aldeles utmerket.

Ennå svever allmennheten - så vidt vi forstår - i uvitenhet om hva Festiviteten skal brukes til, men det kan i alle fall ikke være planer om endringer som påvirker fasaden. Da ville den oppussingen som nå foregår, vært bortkastet.

Vi får håpe at den nye eieren selv vet hva som venter. At han ikke bare har løse ideer eller drømmer, men konkrete planer som lar seg realisere innenfor rammen av en bærekraftig økonomi.

Man kan spørre hvorfor en sosialdemokrat som meg er så opptatt av Festiviteten som var borgerskapets storstue i et sterkt klassedelt Sarpsborg.

Til det er å si at Festiviteten er byhistorie. Og kultur.

Sarpingene har de siste 30-40 årene anstrengt seg for å rive og fjerne mest mulig av det genuine, gamle Sarpsborg.

Og de har lykkes. Hus etter hus - med såvel historisk som kulturhistorisk verdi - er jevnet med jorda.

Sarpsborgs egenart er svekket og identiteten utvannet.

Fortsatt er de kultur- og historieløse riverne på alerten.

Derfor må noen med forstand på og interesse for historie og kultur, nå sette foten ned.

Ingen ting mer skal rives. Det har gått altfor langt som det har.

Og Festiviteten må bevares - som den unike manifestasjonen av den prangende - nesten stormannsgale - arkitektturen og borgerlige kulturen som den nå en gang er.

Hva den skal inneholde er noe annet.

Men også den indre strukturen må beholdes. De eventuelle midlertidige endringene som er ønskelige for å kunne tjene penger, må kunne bringes tilbake til originalen uten at arkitektoniske eller historiske verdier går tapt.

Hvor er forresten bevaringsmyndightene?

Og bare så det er sagt: I den andre enden av byen ligger et annet bygningskompleks som også må tas vare på fordi det er en viktig del av - og forutsetning for - arbeiderkulturen i arbeiderbyen Sarpsborg.

Men det skal jeg komme tilbake til.

Vakkert i Sandesundsveien

Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kommunens grønne etat har all ære av bedet mellom Sandesundsveien og Kirkeparken.

Arkitekturen på høyre siden av Sandesundsveien fra torget og ned til Korsgata er ikke den vakreste.
Skjønt det nederste bygget - hvor Glassmagasinet og Delikatessen en gang holdt til - er ikke av de verste. Det har karakter og står i stil til biblioteket.
Planløsningen mot gata via a vis Kirkeparken er heller ikke mye å rope hurra for.
Et ikke altfor vakkert gatekjøkken, en død hotellfasade, parkerte biler og innkjøring til parkeringshuset, og et gapende hull etter et revet bygg, er det man møtes av, hvis man ferdes i den delen av byen.
Og det gjør man jo.
Riktignok er det få fotgjengere å se - der som ellers i byens gater. Men biltrafikk er det. Det er der man kjører for å komme inn til og ut fra parkeringsplassene til Storbyen Kjøpesenter.
Også denne "sentrumsnære" delen av bykjernen er blitt en transportetappe.
Kirkeparken og blomsterbedet mellom parken og Sandesundsveien tar seg godt ut. Det er en fryd for øyet. La oss håpe at de som passerer der i sin bil, legger merke til det - og setter pris på det.
Det gjør i alle fall en amatørgartner med sans for blomster og andre vekster.
Riktig vakkert er det.
Slikt trenger byen mer av.

Smakfull Sarpsborgguide

Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Det finnes et Sarpsborg som ikke så mange vet om. Guiden presenterer også den delen av kommunen.

Nederst: Guiden er smakfull og hendig.

Visit Sarpsborg har laget en fin, liten guide som presenterer kommunen.

Målgruppa er primært potensielle besøkende, men her finner nok også både innfødte og akklimatiserte sarpinger opplysninger om kommunen, som de tidligere ikke har hatt kjennskap til.

Guiden har et hendig format, vakre, appetittvekkende bilder og tekst som både gir opplysninger og vekker nysgjerrigheten.

Den finnes også i sin helhet på http://www.visitsarpsborg.no/

Jeg har bare én innvending, men den er til gjengjeld vesentlig:

Innledningen om at Sarpsborg av mange oppfattes som en trafikkal flaskehals, kan man med fordel spare seg.

Sarpsborg er ikke - og har ikke vært - en flaskehals for dem som besøker byen.

At vegen fra Norge til Sverige - og omvendt - går gjennom kommunen, er ingen ulempe. Verken når trafikken flyter greit, eller når den stanger i saktegående køer.

Det angår ikke Sarpsborg som by og opplevelseskommune.

Derimot kunne mer synbar markedsføring overfor de vegfarende kanskje føre til økt besøk og trafikk i byen.

Når man kjører motorvegen, blir man knapt opplyst om hvilken kommune man kjører i. Avkjøringene er merket og navnet, så den som skal ta av, blir underrettet. Men opplysninger om Sarpsborg som vekker nysgjerrigheten og gir folk lyst til å besøke Olavs by, finnes ikke.

Den mest iøyenfallende opplysningen - og dermed oppfordringen - de reisende får, gjelder Gamlebyen i en helt annen kommune.

Solbergsenteret vil kanskje rette på noen av manglene, men foreløpig blir turistene så å si oppfordret til å kjøre forbi en av Norges eldste byer med en rekke severdigheter og et opplevelsespotensiale som Sarpsborgguiden gir en fin presentasjon av.

Dette er ille nok.

Det er derfor helt unødvendig - og forfeilet - å innlede Sarpsborgguiden med å framstille Sarpsborg som et transittsted hvor gjennomgangstrafikken nå går mer friksjonsfritt enn tidligere.

Sarpsborg er ikke et vegkryss eller en gjennomfartsåre.

Sarpsborg er en by med historie, severdigheter og muligheter til opplevelser som overgår de fleste andre steder.

Helleristning i St. Mariegate

Foto: Kow d.e. 270609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kulturhistorie i St. Mariegate.

Utenfor Brødrene Ramdals forretning i St. Mariegate ligger en unik steinplate.
Den gjengir en helleristning fra Utsikten i Sandesund.
Å bringe historien til folket på denne måten er en utmerket idé.
Originalene av helleristningene er selvfølgelig å foretrekke. De gjengir ikke bare selve ristningene, men viser i tillegg omgivelser og miljø og gir en pekepinn om hvor stein- og bronsealderemenneskene levde og virket.
Men som interessevekker har plata i gata avgjort sin betydning.
Den minner den flanerende turist og stressede fastboende om at byen og omegnen har en fortid.
En historie som det kan være vel verd å dukke ned i for å gjøre seg kjent med.
Så egentlig burde det vært mange flere slike kulturelle smakebiter og påminnelser i byens hovedgate.
I et anselig antall ville de utgjøre en attraksjon.
Og attraksjoner har ikke St. Mariegate for mange av.

"Ellers får dere bare reise hjem."

Dag Solstad. Foto fra Oktober forlags nettside.

I 1977 utgav Dag Solstad romanen ”Svik. Førkrigsår”. I årene der etter fulgte han opp med ”Krig. 1940” og ”Brød og våpen”.
”Svik. Førkrigsår” handler om noen arbeiderfamilier i Oslo. Om arbeid og arbeidsledighet, om ungdomsliv, kjærlighet, fyll, intriger og maktkamp mellom sosialdemokrater og kommunister – og om krigsutbruddet.
Samfunnet går i oppløsning. De alminnelig aksepterte normene og ”sannhetene” gjelder ikke lenger.
Skal arbeiderungdommen slåss mot inntrengerne? Eller er dette borgerskapets kamp? Som arbeiderne bør holde seg langt unna?
Alf Lindgren vil slåss, men blir avvist. Krigen er avblåst.
Men Alf gir seg ikke. Et eller annet sted må det vel være noen som har bruk for ham.
Etter mange viderverdigheter havner han på Hafslund Hovedgård.
Men Hafslund er møtested for infanterister. Alf er kystartillerist.
Ledd ut og avvist igjen.
” … i en hær og særlig en hær i krig, må det råde orden,” sier oberstløytnanten. ”Bataljonen og de enkelte kompaniene må derfor settes opp i henhold til den plan det er meningen at de skal settes opp etter, så langt det lar seg gjøre. Dere er stridende i andre våpengrener … Dere bør gjøre et forsøk på å nå fram til disse våpnene. Jeg vet det er vanskelig på det nuværende tidspunkt, men dere får forsøke. Ellers får dere bare reise hjem. Dere har i alle fall vist deres rette sinnelag.”
Hvordan det videre går med Alf Lindgren og de andre som ble avvist, bl.a. på Hafslund, da de ville forsvare landet, får man lese Dag Solstads bøker for å få greie på.
Og skulle du tro at dette bare er fantasifull litteratur, må du dessverre revidere din oppfatning.
Akkurat slik opplevde urovekkende mange unge menn som møtte opp for å kjempe for Norge, det norske forsvaret.
Defaitisme og rot.