Gamle Alfen av Sarpsborg?

Foto: Kow d.e. 240709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Alfen, Oslo står det på båten ved Aker brygge.

Nederst: Ingen aktivitet å se.

"Ved brygga i Bergen da ligg da ein båt .." heter det i den nostalgiske visa om "Gamle Dampen".

Selv ble vi litt nostalgiske da vi flanerte på Aker brygge forleden - for der ligger det også en båt.

"Alfen, Oslo" står det på den i dag, men tar vi ikke helt feil har "Alfen" tidligere vært en Sarpsborgbåt.

Selv kjente jeg en sarping som var medeier i en gammel båt ved navnet "Alfen" for mange år siden. Da holdt båten til i Sandesund og drev - eller skulle drive - turistfart på Sverige.

Men det gikk visst ikke så godt, og båten havnet ved Aker brygge - så vidt jeg vet.

Der ligger den åpenbart ennå.

Hvorfor vet vi ikke.

Da vi var der, var det ingen virksomhet om bord, og noen å spørre om båtens skjebne og hensikten ved å ligge ved Oslos sterkt beferdede waterfront, så vi ikke.

Men den gamle båten bidrar jo til å gi stedet et anstrøk av maritim historie og miljø. Så da gjør den kanskje nytte for seg. Som miljøskaper.

Gamle, gode Alfen - en gang "Alfen av Sarpsborg". Nå et stykke Sarpsborg i Oslo.

Hvis vi altså ikke tar helt feil.

Fyrtårn eller lånte gevanter?

I SA for 14. juli skriver sarpingen Odd Michaelsen om byens "fyrtårn".
Fyrtårnene har vi, sier Michaelsen, og tenker på personer, hendelser og steder som har betydd noe i Norges- eller lokalhistorien, og som kan brukes i markedsføringen av byen.
Ja, fyrtårn har Sarpsborg, og Michaelsen peker på noen.
Men er Hans Nielsen Hauge et av dem?
Var han sarping?
Hauge var fra Rolvsøy som var en del av Tune og som nå er en del av Sarpsborg.
Hauge var altså fra Tune.
Rolvsøy er imidlertid i dag en del av en annen kommune.
At hele det nedre Glomma-området med en viss rett kan betraktes som del av, eller oppland til, først Alvheimsriket og deretter byen som Olav grunnla ved fossen, er så sin sak.
Men etter at landet ble delt i administrasjonsområder som gav formell og reell hjemstavn, har Rolvsøy ikke tilhørt Sarpsborg.
Hans Nielsen Hauge er derfor ikke sarping.
Akkurat som Tuneskipet ikke kan sies å komme fra Sarpsborg.
Og mens jeg er i ferd med å slukke fyrtårn: Det gjør ikke Roald Amundsen heller.
Det nærmeste vi kommer er, at Amundsenfamilien en kort stund bodde på en av Hornesgårdene i Skjeberg før den flyttet til Borge.
Både Tuneskipet, Hans Nielsen Hauge og Roald Amundsen er i beste fall lånegods.
Noen har sikkert en mindre flatterende betegnelse på slike "lån".
Sarpsborg - og sarpingene - har nok å skryte av og trenger ikke låne storheter fra Rolvsøy eller Borge.
Man burde f.eks. grave dypere i historien - slik Michaelsen vel antyder - og gjøre mer - ja, langt mer - ut av de historiske forholdene. Både de riktig gamle og fra den tiden svenskene stadig avla oss besøk som ikke var fullt så fredelige og hyggelige som dem vi mottar østfra i dag.
På tross av anstrengt økonomi,burde kommunen ansette en gravende historiker.
Det kunne betale seg - både kulturelt og økonomisk.
Det er nok historie å ta av - og være stolt av.
Bare den blir brakt fram i dagen.
Sarpsborg trenger ikke å "låne".

Festiviteten får ansiktsløfting

Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det nye eierskapet lover foreløpig godt.

Se der, ja.

Den nye eieren går i gang og pusser opp.

Det er aldeles utmerket.

Ennå svever allmennheten - så vidt vi forstår - i uvitenhet om hva Festiviteten skal brukes til, men det kan i alle fall ikke være planer om endringer som påvirker fasaden. Da ville den oppussingen som nå foregår, vært bortkastet.

Vi får håpe at den nye eieren selv vet hva som venter. At han ikke bare har løse ideer eller drømmer, men konkrete planer som lar seg realisere innenfor rammen av en bærekraftig økonomi.

Man kan spørre hvorfor en sosialdemokrat som meg er så opptatt av Festiviteten som var borgerskapets storstue i et sterkt klassedelt Sarpsborg.

Til det er å si at Festiviteten er byhistorie. Og kultur.

Sarpingene har de siste 30-40 årene anstrengt seg for å rive og fjerne mest mulig av det genuine, gamle Sarpsborg.

Og de har lykkes. Hus etter hus - med såvel historisk som kulturhistorisk verdi - er jevnet med jorda.

Sarpsborgs egenart er svekket og identiteten utvannet.

Fortsatt er de kultur- og historieløse riverne på alerten.

Derfor må noen med forstand på og interesse for historie og kultur, nå sette foten ned.

Ingen ting mer skal rives. Det har gått altfor langt som det har.

Og Festiviteten må bevares - som den unike manifestasjonen av den prangende - nesten stormannsgale - arkitektturen og borgerlige kulturen som den nå en gang er.

Hva den skal inneholde er noe annet.

Men også den indre strukturen må beholdes. De eventuelle midlertidige endringene som er ønskelige for å kunne tjene penger, må kunne bringes tilbake til originalen uten at arkitektoniske eller historiske verdier går tapt.

Hvor er forresten bevaringsmyndightene?

Og bare så det er sagt: I den andre enden av byen ligger et annet bygningskompleks som også må tas vare på fordi det er en viktig del av - og forutsetning for - arbeiderkulturen i arbeiderbyen Sarpsborg.

Men det skal jeg komme tilbake til.

Vakkert i Sandesundsveien

Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kommunens grønne etat har all ære av bedet mellom Sandesundsveien og Kirkeparken.

Arkitekturen på høyre siden av Sandesundsveien fra torget og ned til Korsgata er ikke den vakreste.
Skjønt det nederste bygget - hvor Glassmagasinet og Delikatessen en gang holdt til - er ikke av de verste. Det har karakter og står i stil til biblioteket.
Planløsningen mot gata via a vis Kirkeparken er heller ikke mye å rope hurra for.
Et ikke altfor vakkert gatekjøkken, en død hotellfasade, parkerte biler og innkjøring til parkeringshuset, og et gapende hull etter et revet bygg, er det man møtes av, hvis man ferdes i den delen av byen.
Og det gjør man jo.
Riktignok er det få fotgjengere å se - der som ellers i byens gater. Men biltrafikk er det. Det er der man kjører for å komme inn til og ut fra parkeringsplassene til Storbyen Kjøpesenter.
Også denne "sentrumsnære" delen av bykjernen er blitt en transportetappe.
Kirkeparken og blomsterbedet mellom parken og Sandesundsveien tar seg godt ut. Det er en fryd for øyet. La oss håpe at de som passerer der i sin bil, legger merke til det - og setter pris på det.
Det gjør i alle fall en amatørgartner med sans for blomster og andre vekster.
Riktig vakkert er det.
Slikt trenger byen mer av.

Smakfull Sarpsborgguide

Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Det finnes et Sarpsborg som ikke så mange vet om. Guiden presenterer også den delen av kommunen.

Nederst: Guiden er smakfull og hendig.

Visit Sarpsborg har laget en fin, liten guide som presenterer kommunen.

Målgruppa er primært potensielle besøkende, men her finner nok også både innfødte og akklimatiserte sarpinger opplysninger om kommunen, som de tidligere ikke har hatt kjennskap til.

Guiden har et hendig format, vakre, appetittvekkende bilder og tekst som både gir opplysninger og vekker nysgjerrigheten.

Den finnes også i sin helhet på http://www.visitsarpsborg.no/

Jeg har bare én innvending, men den er til gjengjeld vesentlig:

Innledningen om at Sarpsborg av mange oppfattes som en trafikkal flaskehals, kan man med fordel spare seg.

Sarpsborg er ikke - og har ikke vært - en flaskehals for dem som besøker byen.

At vegen fra Norge til Sverige - og omvendt - går gjennom kommunen, er ingen ulempe. Verken når trafikken flyter greit, eller når den stanger i saktegående køer.

Det angår ikke Sarpsborg som by og opplevelseskommune.

Derimot kunne mer synbar markedsføring overfor de vegfarende kanskje føre til økt besøk og trafikk i byen.

Når man kjører motorvegen, blir man knapt opplyst om hvilken kommune man kjører i. Avkjøringene er merket og navnet, så den som skal ta av, blir underrettet. Men opplysninger om Sarpsborg som vekker nysgjerrigheten og gir folk lyst til å besøke Olavs by, finnes ikke.

Den mest iøyenfallende opplysningen - og dermed oppfordringen - de reisende får, gjelder Gamlebyen i en helt annen kommune.

Solbergsenteret vil kanskje rette på noen av manglene, men foreløpig blir turistene så å si oppfordret til å kjøre forbi en av Norges eldste byer med en rekke severdigheter og et opplevelsespotensiale som Sarpsborgguiden gir en fin presentasjon av.

Dette er ille nok.

Det er derfor helt unødvendig - og forfeilet - å innlede Sarpsborgguiden med å framstille Sarpsborg som et transittsted hvor gjennomgangstrafikken nå går mer friksjonsfritt enn tidligere.

Sarpsborg er ikke et vegkryss eller en gjennomfartsåre.

Sarpsborg er en by med historie, severdigheter og muligheter til opplevelser som overgår de fleste andre steder.

Helleristning i St. Mariegate

Foto: Kow d.e. 270609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kulturhistorie i St. Mariegate.

Utenfor Brødrene Ramdals forretning i St. Mariegate ligger en unik steinplate.
Den gjengir en helleristning fra Utsikten i Sandesund.
Å bringe historien til folket på denne måten er en utmerket idé.
Originalene av helleristningene er selvfølgelig å foretrekke. De gjengir ikke bare selve ristningene, men viser i tillegg omgivelser og miljø og gir en pekepinn om hvor stein- og bronsealderemenneskene levde og virket.
Men som interessevekker har plata i gata avgjort sin betydning.
Den minner den flanerende turist og stressede fastboende om at byen og omegnen har en fortid.
En historie som det kan være vel verd å dukke ned i for å gjøre seg kjent med.
Så egentlig burde det vært mange flere slike kulturelle smakebiter og påminnelser i byens hovedgate.
I et anselig antall ville de utgjøre en attraksjon.
Og attraksjoner har ikke St. Mariegate for mange av.

"Ellers får dere bare reise hjem."

Dag Solstad. Foto fra Oktober forlags nettside.

I 1977 utgav Dag Solstad romanen ”Svik. Førkrigsår”. I årene der etter fulgte han opp med ”Krig. 1940” og ”Brød og våpen”.
”Svik. Førkrigsår” handler om noen arbeiderfamilier i Oslo. Om arbeid og arbeidsledighet, om ungdomsliv, kjærlighet, fyll, intriger og maktkamp mellom sosialdemokrater og kommunister – og om krigsutbruddet.
Samfunnet går i oppløsning. De alminnelig aksepterte normene og ”sannhetene” gjelder ikke lenger.
Skal arbeiderungdommen slåss mot inntrengerne? Eller er dette borgerskapets kamp? Som arbeiderne bør holde seg langt unna?
Alf Lindgren vil slåss, men blir avvist. Krigen er avblåst.
Men Alf gir seg ikke. Et eller annet sted må det vel være noen som har bruk for ham.
Etter mange viderverdigheter havner han på Hafslund Hovedgård.
Men Hafslund er møtested for infanterister. Alf er kystartillerist.
Ledd ut og avvist igjen.
” … i en hær og særlig en hær i krig, må det råde orden,” sier oberstløytnanten. ”Bataljonen og de enkelte kompaniene må derfor settes opp i henhold til den plan det er meningen at de skal settes opp etter, så langt det lar seg gjøre. Dere er stridende i andre våpengrener … Dere bør gjøre et forsøk på å nå fram til disse våpnene. Jeg vet det er vanskelig på det nuværende tidspunkt, men dere får forsøke. Ellers får dere bare reise hjem. Dere har i alle fall vist deres rette sinnelag.”
Hvordan det videre går med Alf Lindgren og de andre som ble avvist, bl.a. på Hafslund, da de ville forsvare landet, får man lese Dag Solstads bøker for å få greie på.
Og skulle du tro at dette bare er fantasifull litteratur, må du dessverre revidere din oppfatning.
Akkurat slik opplevde urovekkende mange unge menn som møtte opp for å kjempe for Norge, det norske forsvaret.
Defaitisme og rot.