Foto: Kow d.e. ©Klikk på bildene for å se større versjon
Borregaardsveien 5 må bevares. Riving vil være ren vandalisme!
Industribyen Sarpsborg må ta vare på arbeiderkulturen og "funksjonærkulturen". Det dreier seg ikke om enten St. Olavs Voll eller Borregaardsveien 5.
St. Olavs Voll er stengt av verne-ombudet forteller denne skjødes-løst opp-tapede plakaten.
Styret ved Borgarsyssel Museum har med knappest mulig flertall vedtatt å rive to bevaringsverdige bygninger for å redde en tredje.
Surrealistisk
Situasjonen er surrealistisk. Og grotesk.
Et museum skal dokumentere historien ved å bevare miljøer, bygninger og gjenstander.
Å snakke om å rive en i høyeste grad bevaringsverdig ingeniørbolig og et annet tidstypisk hus som museet har fått ansvaret for, kan kanskje være egnet til å vekke slumrende kulturpolitikere og næringslivsledere av dvalen.
Å hente inn gravemaskinen og sette tanken ut i livet, vil derimot være ren vandalisme.
Å vedta og iverksette riving er ikke ansvarsfull kulturpolitikk.
Det er det stikk motsatte.
I stedet for å gi et slags skinn av legitimitet til tanken om riving, burde styret samlet gått ut og laget brudulje og formant politikere, næringsliv og allmennhet om de forpliktelsene som et velutviklet, kulturbevisst samfunn har.
Borregaards forpliktelse
Museet har i følge Sarpsborg Arbeiderblad, fått 2,5 millioner kroner av Sarpsborg kommune til restaurering av St. Olavs Voll.
Men det er langt fra nok til å stanse forfallet, kan avisa fortelle.
Hvordan har det kunnet gå så langt at St. Olavs Voll er i ferd med å forfalle?
Er ikke Borregaard "fadder" for dette bygget?
Sarpsborg har mye å takke Borregaard for.
Men Borregaard har ikke mindre å takke Sarpsborg, Skjeberg, Tune og Varteig for.
Fra andre halvdel av 1800-tallet - da Sarpsborg utviklet seg fra å være en sagbruksby til å bli en industriby - har lokalsamfunnets og Borregaards skjebner vært uløselig knyttet sammen. På godt og vondt.
Borregaard bør så avgjort ikke prøve på å distansere seg fra denne delen av historien og fri seg fra de moralske, kulturelle - og økonomiske! - forpliktelsene som denne symbiosen fører med seg.
Borregaard bør bære hoveddelen av de økonomiske byrdene ved å sette St. Olavs Voll, Borregaardsveien 5, Bispegata 11 og hele det unike "Borregaardsmiljøet i "England" og "Frankrike" - og andre steder i det nye Sarpsborg, i en slik stand at de hver for seg og sammen viser byens historie på en presentabel og kulturelt fullverdig måte.
I dag og i framtiden.
Ta saken opp på ny
Museumsstyret bør snarest mulig ta saken opp på ny og omgjøre sitt famøse vedtak.
Vi må velge. Dessverre må noe saneres, sier direktør Gunn Mona Ekornes.
Sanere betyr å gjøre sunn. Her er det ikke snakk om sanering - selv om hussoppen herjer - men om å fjerne utgiftskilder uten tanke på den kulturhistorien som forsvinner samtidig.
Det gamle Sarpsborg er fjernet hus for hus. Fordi ingen ser ut til å ha vært opptatt av helheten. Av miljøet. Og bygningskulturen.
Museet skulle være en motkraft til denne sanseløse rivingen.
Nå foreslår de museumsansvarlige stikk i strid med hva vi burde hatt lov til å vente, i stedet å følge opp den sørgelige vandaliseringen ved å ville rive museale, bevaringsverdige bygninger på museets egen grunn.
NB:Ikke slekt eller familie
Heldigvis er det kulturbevisste krefter i museumsstyret som ikke har gitt opp kampen. En av de dem som vil kjempe mot riving, heter Thomas Winther.
For ordens skyld: Han er ikke i slekt eller familie med meg.
Det foreligger m.a.o. ord ingen skjult agenda fra min side.
Jeg har bare én interesse: Å bevare mest mulig av Sarpsborgs historie og kultur for framtiden på en best mulig måte.
Derfor håper jeg at Thomas Winther og de som er enige med ham, fortsetter arbeidet for å beholde og restaurere Borregaardsveien 5 og Bispegata 11 - og bevare St. Olavs Voll som et fullverdig eksempel på den arbeiderkulturen som er en viktig del av fundamentet for Sarpsborg by.
Alt annet vil være skammelig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar