fredag 1. april 2022

Guttedaer på Hafslund Del II

Disse barndomsminnene er skrevet på en dialekt som ligger nær opp til hvordan vi snakka da jeg var gutt på Hafslund på 1940- og 1950-tallet.

I dag er Hafslundsdialekta i ferd med å forsvinne. Unge mennesker snakker som man gjør de fleste steder på Østlandet. Særpreget forsvinner. Jeg ønsker å vise hvordan "Hafflundmålet" en gang lød.

Krig
Jæ var en liten og rædd gutt. Kanskje er jæ født sånn. Eller kanskje var det krigen som hadde skyldæ.
 
Da jæ var væl to år gammæl, kom krigen te Norge. Ælt ble skummelt. Og jæ var rædd både når jæ var våken, når jeg gikk og la meg og om nattæ.
 
Vi måtte henge opp blendingsgardiner for vinduæ så lyset innæfra ente skulle hjælpe bombeflyæ å finne målæ sine. Og når luftvernsirenæ satte i gang med å ule, måtte vi gå i kjellærn som var vårt tilfluktsrom. Der satt vi rædde og ventæ og gruæ oss te farenoversignalet endelig fortalte oss at vi kunne gå opp igjen.
 
Noen ganger måtte vi gå i kjellærn midt på nattæ. Da passæ vi på å bruke ventetidæ te å gå på do. Vi hadde vannklosett i kjellærn. 

Tyskræne løp rundt på gårdsplassæne
Tyskræne bodde på Hafflund skole som lå ente så langt fra der vi bodde. Når døm trenæ, så løp døm rundt i området der vi bodde, og der vi var ute og lekte. Døm løp mellom husæ og brukte gårdæne te folk som øvingsområde. Der gjømte døm sæ og ropte pang-pang. Døm hadde orntlige geværer, som nok ente var  ladæ, men det så skummelt ut for små lettskremte ungær. 
 
Hjemme hos oss gjømte en sæ ved sidæ ta trappæ. Da jæ kom ut, jagæ han mæ inn igjen. 
 
Krigen var altså ente noe som var langt borte og som vi baræ hørte om. Vi hadde okkupantæne rett utæfor døræ. For en liten rædd gutt, var det nok te å skape frykt og vonde drømmær.

"Kaput. Kaput"
En gang det ringte på døræ, og faren min og jæ gikk ut for å se hvem det var, sto det en tysker i full uniform der. Han kunne ente norsk, men sa "ski".

Etter mye ærmbruk og om og men, skjønte faren min at tyskern ville ha skia hannes.

Faren min var glad i å gå på ski, og han hadde baræ det ene paret, men han kunne ente nekte. Tyskræne tok det døm ville ha. Faren min hentæ derfor ski og stavær og ga det te tyskern som sa "Danke" og gikk sin vei med både skiæ og stavæne.

"Det var døm skia. Døm ser vi nok ældri igjen," tenkte faren og moræ mi som tross ælt var glae for at det bare var ski og stavær det dreide sæ om.

Dan etter ringte det på døræ igjen. Og der sto tyskern. Han hadde med sæ både ski og stavær, men så lei sæ ut og sa "Kaput. Kaput", mens hans penkte på den ene skiæ. Bindingen hadde gått i støkker. Det var den som var "kaput". Ellers var både skiæ og stavæne i orden.
 
Matmangel og dårlig mave
I butikkæne ble det mindre og mindre med mat å få tak i etter som krigen varæ. Jæ hadde en dårlig "mave" - altså fordøyelse - og trengte etter datiæs legevitenskap "hvitt mel"  som mammæ kunne bake loff eller hvetekake av. Men "hvitt mel" var det strenge restriksjonær på, så det fikk vi ente kjøpt.

Det var forresten streng rasjonering på det meste. Etter hvert fikk vi rasjoneringskort, men det hjalp lite når butikkæne ente hadde døm varene som vi hadde rett te å kjøpe. 

Vi handlæ hos Ranum som hadde kolonialbutikk i 1. etasje i bolighuset rett bortæfor bensinstasjon. Fru Ranum fordelte varene så gøtt ho kunne på kundene sine, men under krigen var det jo ente så mye ho hadde.
 
Importvarer hadde ho nesten ente. Og varer fra norske bønnær og fabrikkær var det lite ta det au. Derfor var det smalhans i mange hjem under hele krigen.
 
Villagris og høner 
Døm som klarte sæ ganske bra, var døm som hadde slektningær eller kjenningær som var bønnær. For hos bønnæne kunne en væræ heldig å få tak i både kjøtt, mel og grønnsaker sånn litt på si.

Men nød lærer nøgen kvinde at spinde, som det heter. Så en del ble bønnær sjøl. Mange skaffæ sæ villægris og dyrkæ grønnsaker i egen have. Mange gressbakkær måtte vike for plau eller spae.
 
Under krigen fikk faren min tak i noen brukte, men brukbare, trematerialer. Av det fikk han en snekker te å sette opp et uthus. Det var ente store greiene, men nok te at vi fikk plass te en gris og noen høner. Grisen bodde te venstre og hønene te høyre og midt imellom var det en smal gang der vi kunne gå inn når vi skulle fore eller hente egg.

Kaniner 
Dettæ gjorde kostholdet litt bere og sunnære. Dessuten hadde vi kaniner. De stod i bur ute - året rundt. Om vintern hengte vi tepper foran nettingdøræne slik at kaninene skulle bli skånæ for den kalde trekken.
 
Buræ var ente låst. Døm var stengt med en krok som lett kunne løftæs opp. En morræ vi kom ut for å gi kaninene mat, var flere ta døm borte. Noen hadde vært og stjælt døm i løpe ta nattæ. I stedet for å holde kaniner sjøl, så stjal døm maten fra andre midt under krigen når ingen hadde mer enn døm trengte. Det er trist å tenke på at sånne kjeltringær fans på Hafflund eller i nærheten.

Kaniner som vi hadde avlæ fram og foræ opp sjøl - og som vi på en måte var blitt godt kjent med -  spiste vi med god samvittighet og appetitt. Men faren min hadde ente hjerte te å slakte. Det var det naboen, han Otto Johansen, som gjorde. "Pillæ, pillæ", sa han for å roe døm ner, og så slo han dem ihjæl med et hardt slag i hodet med øksehammærn. Deretter flådde han dem sånn at vi satt igjen med et pent skinn.
 
Skinnet ble gjort rent og spikra opp sånn at det tørkæ i utstrakt stilling. Deretter ble det garvæ og brukt av mammæ som sydde klesplagg ta det. Alt ble brukt under krigen. Vi hadde ente råd te å la noe gå te spille.
 
Først la døm egg, så ble døm spist
Høner som hadde sluttæ å legge egg,  ble slaktæ og spist. Også den slaktingæ var det Otto som tok sæ ta, men "plukkingæ" var det skiftevis faren og moræ mi som satt med. Å flå hønene var det så vidt jæ kan huske, ældri snakk om. Fjør og dun ble plukkæ av. Det tok tid, men resultatet ble bra. Og hønene ble te stekt høne, kokt høne med fersk suppe eller te hønsefrikase. 
 
Om hønene var gamle eller seige etter et liv i eggleggingæs tjeneste, tenkte vi ældri på. Det var velkomne avvekslingær fra den næringsfattige, triste krigskosten som vi spiste te hverdags.

Gris
Grisene var det Arnt Lande på Rishaugen som kom og slaktæ. Han hadde revefarm og var proff på slakting. Arnt brukte "grisemaske". Grisen skrek stygt mens den ble fløttæ på, men døde momentant og smertefritt.
 
Han Arnt tappæ bloet ta grisen, men parteringæ tok familien min sæ a. Ælt ble brukt. Av bloet lagæ vi klubb med isterklumpær i. Noe ta flesket ble malt opp te kjøttdeig - eller kjøddeig som bestemoræ mi sa. Kjøttdeigen ble stekt opp, og kjøttkaker og innmat ble hermetisert på glass. Og så ble det lagæ sylteflesk. Stekeflesk, ribbe, skinke og sånnt ble sæltæ ner og vannæ ut igjen når det skulle brukæs.

Svineblæræ fikk jæ og lillebroren min, Per. Den tørkæ vi og brukte som ball før den gikk i stykker og havnæ i søplæ. 
 
En gris ga mye, god mat, men den varæ jo ente evig. Og krigen var lang.

Grønnsaker av egen avl
Begge foreldræ mine kom fra familiær som drev havebruk. Og begge likte å jobbe i haven. Ved huset på Hafflund hadde vi under krigen lite plen, men både potetjorde og grønsakbed. Vi dyrkæ kål, salat, aspargesbønner, snittebønner og voksbønner, gulrøtter, reddikær, tomater og flere andre spiselige ting.
 
Bønnene la vi ner på glass. Snittebønnene kuttæ vi opp med en handdrevet "kuttær" som vi lånte ta fru Skjøren. Den fikk jæ ente røre, for hvis jæ var uforsiktig, kunne jæ kutte fingertoppæne ta mæ. For den var skærp.
 
Og så dyrkæ vi portulak som ble syltæ og bl.a. brukt i fiskesuppe. Jæ hadde dårlig appetitt og likte ente så mye. Spesielt ente av "krigsretter" som stekt kålrot, vaflær med fiskemel og sånt noe. Men fiskesuppe med syltæ portulak, var kjempegodt! Det spiste jæ.
 
Mye fisk
Vi spiste mye fisk under krigen. Det var selvfølgelig bra. Fisk er sunt.
 
Noe fisk fikk vi av morfaren min som hadde hytte på Hvaler og var en "sjøens mann". Og noe fikk vi av onkel Hans, broren til mamma. Han var også "båtmann og fiskær".
 
Men mesteparten av den fisken vi brukte, kjøpte vi hos Oskar Hansen - eller "Oskar Fiskærn" som han hette på folkemunn - på Børnhauen rett ved Mobakken. Oskar var e romslig type som det var hyggelig å handle hos. Og fine varer hadde han au. Prøvde han - eller helst konæ hans - en gang i mellom å slenge på en litt dvask fisk som hadde logge e stønn, sa mora mi straks i fra. Frisk, spenstig fisk skulle ho ha.

Denne kritiske holdningæ hadde ho fra mora si. Fra mammæ gikk den i arv te mæ. Jæ er å en kresen kunde.

Omsydd og hjemmelagæ
Det var ente baræ mat det skortæ på under krigen. Kleer var det også dårlig med. Og ente hadde vi mye å kjøpe for heller.

Heldigvis hadde mora mi symaskin. Det var ente en sånn stor trampesymaskin som mange hadde på den tia, men en Singer bordmodell med sveiv. Den stod sjelden ubrukt. 

Mora mi hadde to yngre brødre. Dessuten hadde ho e jente som ho var tante te. 

Disse to guttæne, Bjørge og Arne, og denne jenta, Ingrid, fikk ho brukt tøy av "førkrigsmodell" etter. Dessuten fikk ho tøy som var brukt, av andre slektningær. Noen plagg var godt slitt, men med brukbare delær, og andre var sånn at døm enten kunne brukæs som døm var, eller måtte syæs om.
 
Moræ mi var en "reser" med symaskin. Ho sydde sent og tidlig for at døm to guttæne hennes, etterhvert ho Tove, mannen hennes han Rolf, og ho sjøl skulle se så årntlig ut som mulig. 

Og det oppnådde ho kanskje au, for når noen sa: "Har du fått dæ ny bukse nå igjen, æ Kay?", kunne jæ svare: "Den har mamma sydd om etter e gammæl bukse etter onklæne mine." Ingen skulle tru at vi hadde det no bedre enn andre.

Skole på Fremtidsborg
I 1944 begynte jæ på skolen. Det var ennå krig, og tyskræne bodde fortsatt på Hafflund skole.

Men sjefæne i kommunen visste rå. Skolen fikk lokale på Fremtidsborg.

Fremtidsborg var samlingslokalet te arbeiderbevegelsen. Og arbeiderbevegelsen fikk ente lov te å ha møter eller festær under krigen.
 
Fremtidsborg lå på Børnhauen - ente langt fra Borgen skole. Det ble en lengre vei for små ben fra Hafflund. Vi gikk langs hovedveien, men det var lite biltrafikk og ganske trygt selv for vimsete smårollingær, så etter noen daer med følge gikk vi alene. Jæ gikk som regel sammen med han Bjørn for vi gikk i sammæ klasse og hadde sammæ skoletier.

Jeg likte meg på skolen. Det var spennende og interessant, og jeg følte meg trygg på lærerinnæ vår som hette Marie Olsen. Ho var både moderlig og litt streng og passæ på at ingen plagæ hverandre.

Men på Fremtidsborg gikk vi ente lenge.