"Stram Vaier"-suksess igjen

Foto: Kow d.e. 03092011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Tormod Magelssen vant mopeden, men ser betenkt ut. Han lurer på hvordan kona vil ta det.

SSMKs Pål Heine Torp gratulerer Tormod Magelssen som vinner av det utloddede oppussingsobjektet. 8 år gamle Mathis Manger Winther - som selv kjører knøttemotorsykkel - er oldebarn av den opprinnelige eieren og stod for trekningen.

Jan Steen fra Hærland i Eidsberg studerer utlodningsgjenstanden nøye. Han håpet at den som stakk av med gevinsten, ikke ville restaurere den så mye at den mistet originalpreget og karakteren av å være gammel og brukt.

Startnummer 134 har sine ord i behold. Sarpsborg er utvilsomt Norges mopedhovedstad. Og det kan byen være stolt av.

Ikke farlig med uhell når omsorgsfulle medmopedister viser solidaritet og trer støttende til. Gard Qvam og Jan Henrik Stordal venter tålmodig. Den uhellutsatte mopedisten i midten hadde for travelt til å presentere seg. Det gjaldt å ta igjen det forsømte. Konkurranseånden var det ikke noe å utsette på.

Arild Helle og Knut og Siri Magnussen fulgte løpet fra innkjøringen til Skjeberg kirke. Magnussen har deltatt i tidligere "Stram Vaier"-løp. Han stod over i år, men utelukker ikke at det kan bli ny deltakelse seinere.

Små bilder, øverst fra venstre:
Bilde 1, 2 og 3: Mopeder og mopedister i alle aldre og modeller - mer og mindre restaurerte for anledningen - fylte vegene i Skjeberg i går. Her passerer noen av de mer enn 350 deltakerne Skjeberg kirke til publikums store begeistring. Motorduren var overdøvende og blårøyken tett.
Bilde 4: Mathis og Mia Manger Winther er to av oldebarna til Rolf Winther som var den opprinnelige eieren av mopeden som ble loddet ut ved arrangementet ved Ingedal skole.
Bilde 6: Skinnende blank og fin. Noen mopeder var så grundig restaurert og så velholdte, at de nesten var bedre enn da de var nye.
Bilde 5 og 7: Den som har sans for motorer, mopeder, lette motorsykler eller kultur - eller alt sammen - hadde mye å glede seg over da "Stram Vaier 2011" ble avsluttet i Ingedal.

Noen mener sikkert at moped er "harry".
Da har de ikke opplevd "Stram Vaier".
Mopedløpet som Søndre Skjeberg Motorklubb (SSMK) arrangerer den første lørdagen i september hvert år.
Trass i grått vær ble årets arrangement en folkefest.

Viktig historie
"Stram Vaier" er et kulturarrangement.
Det populariserer og tar vare på viktig historie og bevarer interessen for et unikt, enkelt og billig kjøretøy som har vært til stor glede og nytte for "alminnelig folk".
Kanskje spesielt for arbeidsfolk.
Som regel våkner bevaringsinteressene når det er for seint.
Dette uhøytidelige - og litt fandeivoldske - tiltaket bidrar til at forfall og glemsel ikke uhindret får utføre sitt nedbrytende arbeid i en viktig del av motorhistorien.
De 7 driftige og dristige herrene i SSMK fortjener derfor honør for initiativet, for at de fortsetter det prisverdige arbeidet - og for den lette, uhøytidelige tonen de bruker.
Her føler ingen seg skremt bort.

Dannet galskap
Dannet galskap er både nyttig og sunt.
Moped er kultur, og Sarpsborg er mopedhovedstaden i Norge som det ubeskjedent står på en "sticker" som prydet et av kjøretøyene som deltok i årets løp.
Kanskje skyldes den spesielt store utbredelsen i sarpedistriktet i særlig grad Borregaard.
Da jeg var gutt syklet folk til "Bårrgår'n".
Senere fikk mange seg moped.
Det var en stor lettelse. Og økonomisk overkommelig for de fleste.
At mange mopedister har hatt selvfølelse og stolthet nok til å ta vare på disse langt fra statusgivende doningene, er prisverdig.
Mopedmiljøet i Sarpsborg er mangfoldig.
Det fins mindre mopedmiljøer på Øya, i Varteig, på Yven, i sentrum, på Ise - og flere i og rundt stasjonsbyen i Skjeberg.
Og sikkert mange andre steder i kommunen.
Jo, Sarpsborg er mopedhovedstaden - par excelense.
Det er til å være stolt av - ikke til å skjemmes over.

Moped som gave
Min familie hadde denne gangen anledning til å bidra til bevaringen av gamle klenodier.
En 50 år gammel HMW-moped som min far, Rolf Winther, vant i et lotteri i 1961, ble loddet ut.
Giveren er min bror, Ulf Arne Winther, som bor i Trondheim. Han fikk mopeden av min far.
Gevinsten ble under avslutningen av "Stram Vaier 2011" trukket av min sønnesønn - altså den opprinnelige eierens oldebarn - Mathis Manger Winther.
Mathis er 8 år, kjører knøttemotorsykkel og bivånet årets "Stram Vaier" med vidåpne sanser.

Heldig vinner?
Vinneren av mopeden var Tormod Magelsen fra Hafslundsøya.
- Kan jeg gratulere den lykkelige vinneren?
- Jeg er usikker.
- Å?
- Jeg har tre mopeder og en gammel bil fra før. Det kan bli litt vel mye.
- Men du tok lodd.
- Ja, jo, jeg får se hva det blir til, sier Tormod og stryker seg over den velpleide "trønderbarten".
Han vil ikke love for mye.
Og hva vil kona si når han kommer hjem med et nytt oppussingsprosjekt? Tør han i det hele tatt "koma heim åt ho mor"?
- Ingen fare, sier nevøen, som er åpenlyst misunnelig på onkelens vinnerlykke. Jeg hadde nummeret inntil vinnerloddet - se her rosa lodd D 13 - og skulle gjerne vunnet. Jeg overtar gjerne hvis Tormod ikke orker å pusse opp en moped til.

Utlodningen innbrakte forøvrig vel 7000 kroner som SSMK rundet av til 7500 kroner og gav til et godt formål.

Mopeden

Foto: Kow d.e. 16042011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

50 år gammel - ikke helt uten rust, men absolutt ikke utslitt.

Pål Heine Torp (t.v.) og Ragnar Magnussen - to av de sju medlemmene i den eksklusive klubben Søndre Skjeberg Motorklubb - har møtt opp på Hafslund for å hente mopeden.

Her var det mange interessante detaljer for innbarka mopedentusiaster. Var det krav om innregistrering av mopeder på den tida, mon tru?

Mopeden surres forsvarlig fast. Under "Stram Vaier" 2011 skal den loddes ut til inntekt for et godt formål. Mitt barndomshjem i bakgrunnen.

Min far, Rolf Marius Winther, hadde vinnerlykke.
Han vant en sykkel i en utlodning under en fotballkamp på Sarpsborg stadion, og en moped i et annet lotteri.
Mopeden ble ikke mye brukt.
Min far var "gammel" idrettsmann og likte å holde seg i form.
Han foretrakk derfor å gå - eller å sykle - både til og fra jobben og i fritiden.

51 år siden
Mopeden vant han 1. august 1960.
Alt i alt har den gått litt over 40 mil.
Det er jo så godt som ingen ting.
Og det til tross for at min yngste bror, Ulf Winther, fikk mopeden i gave.
Han fikk den - i følge et høytidelig gavebrev fra min far - på 10-årsdagen sin, men fikk selvfølgelig ikke lov til å bruke den før han var gammel nok.
Men han brukte den ikke mye han heller.

Rusten og medtatt
Mopeden er derfor langtfra utslitt.
Den bærer imidlertid tydelig merke av å ha stått i garasjen på Hafslund i mer enn 50 år.
Rusten er den blitt, gassvaieren er røket, og et deksel er falt av, men dette er ikke verre enn at en entusiast med motorkunnskaper og en viss hendighet utvilsomt vil kunne få mopeden på vegen igjen.

Søndre Skjeberg Motorklubb
For familien har den nok en viss affeksjonsverdi, men ingen har den nødvendige, vedvarende interesse for gamle mopeder.
Barndomshjemmet er solgt, og mopeden må bort.
Hvordan ta vare på det gamle klenodiet?
Jeg kjenner til "Stram Vaier" og tenkte at mopeden kunne være av interesse for Søndre Skjeberg Motorklubb, og mopedens rette eier, min bror Ulf, var enig i at motorklubben kunne få den.
Hvis klubben var interessert.
Og det var den.

Loddes ut på Stram Vaier
Under det store mopedløpet "Stram Vaier" 2011 - som finner sted den første lørdagen i september - vil mopeden bli loddet ut.
Og forhåpentlig vunnet av en person som har den kunnskapen - og den tålmodigheten! - som skal til for å sette den i kjørbar stand.

Kultur
Søndre Skjeberg Motorklubb er en eksklusiv forening.
Den har sju medlemmer.
Foreningen står bak det årlige arrangementet "Stram Vaier" som er et kulturarrangement.
I den forstand at det fremmer interessen for gamle tohjulinger.
"Stram Vaier" er i følge arrangørene et turløp for nostalgiske mopeder og mopedister.
Mopedene skal være "av årgang 1980 eller eldre med unntak for modeller som ikke ble produsert før 1980. "Mao er en 1983 Corvette helt OK", som de uttrykker det.
Skal du delta i "Stram Vaier" nytter det altså ikke å møte med nymotens greier.

Eventyrlig vekst
På det første "Stram Vaier"-løpet i 2003 deltok det 38 mopeder.
I 2010 var tallet på deltakere 409.
Å se 400 mopedister kjøre de forskjelligste alderstegne doninger på rekke og rad langs Skjeberg-veiene er et imponerende skue.
Det er som å se maur på vandring.
Det tar aldri slutt.
Jeg løfter tommelen for årets arrangement, og håper at riktig mange har med seg "vekslepengær" og tar lodd på HMW-mopeden til RMW slik at de sju entusiastene i motorklubben får inn riktig mange kroner som de kan skjenke til et godt formål.
Løkke te!

Desentralisert torghandel

Foto: Kow d.e. 05062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mens torget er ute av drift, har de "handlende" funnet seg andre plasser. Grønnsaker m.m. kan du enn så lenge kjøpe av "oppkjøperen" fra Råde i krysset St. Mariegate - Nils Hønsvalds gate.

Noen meter lenger oppe kan du tilfredsstille ditt behov for blomster i potter og ampler.

Det kan du også ved Kirkeparken, øverst i Sandesundsveien.

Sarpsborg torg er fortsatt under utbygging.
Den virksomheten som naturlig hører hjemme der, har måttet finne seg andre plasser.
Noen har slått seg til i St. Mariegate. Og en ved Kirkeparken. Like ved innkjøringen til Storbyen.

Om det er kommunen eller aktørene selv som har spredd virksomheten, vet jeg ikke.
Men ideelt sett burde alt vært plassert i gågata. For å skape mer handel og trafikk der.
Trengsel er ingen ulempe. Det skaper miljø. Og stemning. Kanskje også kjøpelyst.
En synergieffekt som både kjøpmennene som har fast tilhold i byens hovedgate og sidegatene, og de "torghandlende" vil dra nytte av.
Og i sin tur også publikum. Som får en aktiv handle- og opplevelsesgate å flanere i. Og handle i.

Oppfinnsomhet

Hva med litt ekstra oppfinnsomhet?
De som selger spiselige varer, kunne jo by på noen smaksprøver og på opplysninger om hvor varene kommer fra. Historikk og varekunnskap selger.
Og blomsterhandlerne kan orientere om plantenes egenskaper, herdighet og behovet for pleie og lage gratislotteri med planter for noen hundrelapper, eller en spesielt forseggjort ampel som gevinst, og med trekning klokka 1300. I alle fall ikke tidligere.
Kanskje det - i alle fall i beskjeden grad - kunne bidra til å trekke flere kunder, og til å holde folk i gata litt lenger enn de øyeblikkene selve handleprosessen varer.

Hvor er de lokale produsentene?
Mange av de varene man i dag kan kjøpe på torg og i "gårdsutsalg", kommer fra samme kilder som forretningene - ja, til og med forretningskjedene - henter varer fra.
Når jordbærene er modne, kommer de lokale produsenetene ut av hiet. For en kort stund.

Men man skulle tro at lokale bønder og gartnere produserer mer enn bær.
Må eggprodusentene utelukkende selge en gros?
Produseres det ikke andre matvarer i Skjeberg, Varteig og Tune?
Sopp? Spelt aller annet spesialmel? Bakervarer laget av lokalt mel? Sarpsborgpoteter? I rå eller bearbeidet form? Grønnsaker? Fra drivhus og friland?

Er det ingen i Sarpsborgdistriktet som lager mat av "ugress"? Nesle? Løvetann? Meldestokk? Vassarve? Skvallerkål?

Skjeberg-øl i gågata?

Og hvor er ølprodusentene fra Skjeberg?

Kanskje en demonstrasjon med orientering og smaksprøver i St. Mariegate kunne vekke interesse?
"Kortreiste" lokale råvarer og ferdigvarer burde i det hele tatt frambys på byens marked.

For å skape interesse for og utbre kunnskap om lokalt landbruk. Og om diverse "sære" interesser innenfor matlaging.

Og produksjon av godt drikke. Både uten og med alkohol.

For dyrt?

Lønner det seg ikke?
Hvilken målestokk anvender man da?
En bevisstgjøring av publikum ved stadig markedsføring av lokale produsenter, råvarer og forarbeidede produkter, vil selvfølgelig lønne seg. Trolig på kort sikt. Helt sikkert på lengre sikt.
Derfor ut på torget. Eller altså: Ut i St. Mariegate.
Slå to fluer i et smekk: Markedsfør egen virksomhet og egne varer - og revitaliser byens hovedgate. Og handleliv. Handel er næring. Lokalbasert handel er kultur.
Kort sagt: Bruk fantasien.

Vis initiativ. Og at særpingæne kan!

Sarpingene koste seg

Foto: Kow d.e. 05062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"Torvkafeen" og "PeerGynthagen" er borte, men sarpingene koser seg med mat og drikke i friluft likevel. Midt i St. Marie-gate.

I går lokket sola sarpingene ut i frisk luft.

På "restauranthjørnet" midt i gågata satt folk sommerkledde og koste seg med mat og drikke.

Det er ikke noe galt i at folk har anledning til å sette seg ned, slappe av og nyte livet i St. Mariegate.

Absolutt ikke.

Men matservering må ikke bli det eneste som skjer.

I går ble det rigget høytaleranlegg like ved slik at en av forretningene kunne promotere sine varer og tjenester.

I mellomtiden trippet den lokale kulturen utålmodig og lurte på når den kunne slippe til med sitt anlegg og sitt bidrag til folkelig oppbyggelse og forlystelse.

Foruten dem som nøt sine forfriskninger i sola, var det en del flanerende, lettkledde sarpinger i gata - helt fra Torvet til EPA.

Men fullt var det ikke. Det var god plass til flere.

Det er vel ikke unaturlig at de som har noe å selge - eller "selge" - prøver å by fram sitt budskap der folk allerede er. Men gata er stor.

Skal man trekke flere til sentrum, bør aktiviteten fordeles slik at det skjer noe både her og der.

Konsentrerer man seg for mye om restaurantkundene, ekskluderer man samtidig dem som ikke skal spise eller drikke, men gjerne tar del i folkelivet.

Og er potensielle kunder.

Spredning av aktivitetene vil neppe skade, men vil tvert om kunne bidra til at flere kommer.

M.a.o. til større publikum.

Og større kundegrunnlag.

Lag frimarked m.m. i St. Mariegate

Foto: Kow d.e. 29052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

St. Mariegate klokka halv 12 lørdag 29. mai 2010. Fin gate, åpne butikker - og nesten ikke mennesker. Her er det behov for miljøskapende aktivitet.

Mens sentrumsforeningens medlemmer og administrasjon legger sine hoder i bløt for å klekke ut ideer til tiltak som kan trekke folk til byens sentrum, tillater jeg meg å kaste ut en tanke som kanskje kan være til hjelp.
Lag frimarked i St. Mariegate på lørdager.
Og spe på med kultur.

Det uventede pirrer nysgjerrigheten
Sørg for overraskelser.
Med andre ord: Sats ikke på byråkrati, tungvinte søke- og godkjenningsprosedyrer og faste plasser og aktører som går igjen lørdag etter lørdag.
Åpne for variasjon. Og spenning.
Tillat salg av gammel og nytt. Og dertil egnede matvarer. Som spekevarer. Hjemmelagede "gårdsprodukter" og annet som produsentene gjerne vil markedsføre og publikum kan ønske å bli kjent med.
Kortreiste, lokale produkter. Og eksotiske varer fra fjernere deler av landet. Og fra den store verden.
M.a.o.: Mangfold og uforutsigbarhet. Slik at folk må en tur gjennom gata for å se hva man har funnet på i dag.

Ikke konkurranse, men synergieffekt
Men da stjeler vel frimarkedet, spekematbodene og de fremmedkulturelle varene oppmerksomhet og kunder fra de faste forretningene? Som har det vanskelig nok fra før?
Absolutt ikke.
All erfaring bekrefter at aktivitet skaper aktivitet. Og at det drypper på klokkeren når det regner på presen.
I dag er byens hovedgate og tilstøtende sidegater stort sett tomme. Selv på en solvarm lørdag i mai. I beste handletid.
Situasjonen kaller ikke på jomfrunalsk prippenhet, men på handling. I dobbelt forstand.
Aktivitet. Liv og røre.

Kunst og kultur
M.a.o.: At noe skjer.
Byen har et aktiv kulturliv.
Og trolig en rekke hobbyaktivister. Som gjerne vil vise hva de driver med. Hvis bare noen lokker dem fram.
Enkeltkunstnere, grupper og foreninger som dyrker kunst og kultur av alle slag, bør søke ut på gata og presentere seg for byens befolkning.
Kunstmalerne bør stå ute og male. Danserne bør danse. Teaterfolk i alle aldre bør opptre. Sangerne bør synge. Og de som trakterer et instrument bør spille.
Ikke én lørdag i løpet av sesongen. Men den ene lørdagen etter den andre.
Til folks overraskelse. Og glede.
Og til nytte. For folkelivet i byens hovedgata.

Speakers' corner
Særpingæne stikke sæ ente gjerne fram, men har sikkert noe på hjertet.
Hva med en talerstol for frie ytringer midt i gåta? Blant boder og border med nips og mat, strikkede plagg, hjemmesnekret og hjemmelagd?
Noen modige bør innbys til å gå foran og "brøyte veg".
Politiske partier. Og enkeltpersoner! Religiøse foreninger og andre misjonerende som gjerne vil fortelle at de har funnet sannheten. Og folk som vil ta til gjenmæle.
Gi dem en talerstol. I St. Mariegate. Alle lørdager i den varme årstiden.

En salig miks
Som sagt: Overraskelsesmomentet er viktig.
Folk bør derfor vite at noe skjer. Når. Men ikke altfor mye om hva.
Da vil nysgjerrigheten trekke dem til stedet der overraskelsene venter.
Men vil folk være med noe sånt? I Sarpsborg? Blir det ikke flaut om gata er full av boder og telt, mens publikum uteblir?
Interessen må bygges opp. Over tid.
De som inviteres til å starte opp, bør få vite at oppslutning ikke er garantert. Til å begynne med.
Men den som intet våger, intet vinner.
Og: Ingenting skjer av seg sjøl.
Sentrumsforeningen må innby noen "risikovillige" til å starte.
Tanken er hermed overbrakt.

Brodér videre

Sentrumsforeningen kan brodere videre.
Men må ikke tenke seg om for lenge.
Slå til!
Som sagt: Aktivitet avler aktivitet.
Det er bedre med et par bomskudd og feilslåtte satsinger, enn passivitet og redsel for å ta det første skritt.

Fra den gale enden

Arbeidet med å styrke kollektivtrafikken og redusere biltrafikken i Nedre Glomma-regionen har hatt en tung start, uttaler lederen i fylkets samferdselskomité, Per Inge Bjerknes, i følge sa.no
Avisa mener han kunne tatt enda hardere i, og raljerer over pinlige "politiske krumspring".
Politikerne får pepper for ikke å ha hatt vilje og evne til å iverksette restriktive tiltak.
Nettopp mangelen på restriktive tiltak som skal hindre privatkjøring og parkering i sentrum, har ført til at Nedre Glomma hittil har blitt avspist med relativt få kroner i støtte, mener avisa. Og fnyser underforstått av tafatte politikere.
Men kanskje er det politikerne som har rett her? Og gjør det riktige?
Å innføre restriktive tiltak uten først å ha tilrettelagt for velfungerende alternative løsninger, er ikke å løse problemer. Det er å skape nye.
Det er å gjøre miljøet et bjørnetjeneste. Både naturmiljøet og det sosiale miljøet.
Turister og andre besøkende, som gjerne er bilbrukere, har det vanskelig i Sarpsborg i dag.
Mener SA at man med velberådd hu og åpne øyne skal gjøre det enda vanskelige å besøke Sarpsborg?
Enda mer håpløst å få kjørt til sentrum? Enda vanskeligere og dyrere å få satt fra seg bilen?
Gjør man det, kan man glemme å få gjennopplivet bylivet og etablert et fungerende sentrum med pulserende folkeliv.
Man oppnår ikke å få folk fra Greåker og Ullerøy, Varteig, Øvre Tune og Ingedal til å la bilen stå, ved å lage forhindringer. Da kjører de bare et annet sted.
Men bygger regionen og kommunene ut en kollektivtrafikk som er et reelt tilbud til befolkningen, kan man etter hvert stramme inn på de forholdene som underletter eller fremmer bilismen.
Å demonstrativt slå på stortromma, trekke inn parkeringsplasser, stenge gater for trafikk og parkering, minimalisere parkeringstiden og innføre parkeringsavgifter som får bilistene til å tenke seg om både en og to ganger, er dårlig politikk.
Å avstå fra slike demonstrasjonstiltak, er ikke pinlig slik SA vil ha det til, men klokt.
Først tenke, så handle.
Dette bør være rettesnoren for alle politikere.
Skribenter - som journalistene i SA og undertegnede - står friere til å mene uten at konsekvensene blir plagsomt store - eller uheldige - hvis vi tar feil.
Politikerne må navigere etter rettesnoren "safety first".
Det er har de gjort i dette tilfellet.
Kanskje fører det til at de - når de får områdd seg - begynner i den riktige enden og bedrer kollektivløsningene før de lager restriksjoner og hindringer.
At staten deler ut midler med gavmild hånd, kan ikke være en unnskyldning for å miste hodet.
Men man bør ikke sette seg til å vente - eller la humla suse.
Hold aktivitetstempoet oppe.
Men begynn i den riktige enden!

Torve' settes i stand

Foto: Kow d.e. 190909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Torget ferdigstilles røftevis slik at trafikken - f.eks. til Storbyen - ikke hindres unødig.

Nederst: Det er ikke bare å legge på stein. Uten skikkelig grunnarbeid, kan resultatet bli så som så.

Endelig skjer det noe på torget. Eller torve' som skikkelige sarpinger sier. Hvis de ikke sier tørje'

I mange måneder har vi ventet på at arbeidene skal komme i gang. Et torg som ikke fugerer som trafikkareal, handelsplass og møtested bidrar til å legge sentrum øde.

Men endelig skjer det altså noe.

Skjønt, først om et år, er arbeidene beregnet å være ferdige. Hvis da ikke en ekstra vrangvillig vinter forårsaker forskyvninger i framdriftsplanen.

Så sarpinger og besøkende må smøre seg med tålmodighet. Av en eller annen uforståelig grunn. Torget burde ideelt sett vært ferdig ved disse tider.

Men la nå fortid være fortid, og la oss se framover. Til et torg som er innbydende og funksjonelt. Et sted hvor folk liker å være. Hvor det er er livlig handel og hvor folk kan regne med å treffe kjenninger og kunne preke med likesinnede.

En levende og aktiv bykjerne, og et bankende hjerte som får livet til å strømme friskere i St. Marie gate og i sidegatene i byens sentrum.

Storbyen er kommet for å bli. Tunejordet også.

Men torget er torget, og sentrum er sentrum.

Det er der byen er. Og der byens puls skal tas.

Men da må byens hjerte, torget, fungere.

Det skal firmaet Stensetting AS sørge for.

La oss håpe at det har forberedt seg godt. Slik at vi neste høst kan nyte et funksjonelt og fungerende torv.

Endelig.

Stram Vaier

Foto: Kow d.e. 050909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Som ved et trylleslag var Viksletta full av mopeder. Og den ble enda fullere. Hva var dette for noe?

Nei og nei. Mopedisten Gudmund Seljehammer har punktert under løpet "Stram vaier".

Romero Rynning fra Skjeberg hjelper Gudmund Seljehammer fra Varteig med å reparere punkteringen ved Skjeberg kirke.

Først hørte vi brumming. Deretter kom mopedene. Ikke en eller to - eller noen få, men hundrevis!
Jo. Hundrevis!
Vi har aldri sett maken.
Det nærmeste vi kommer, er maur som svermer.
Mopedister og mopeder i alle aldre og utgaver, svermet på Viksletta gjennom Skjeberg i går.
Det summet og brummet som i en biekube.
En liten klynge hadde stanset utenfor gjerdet ved Skjeberg kirkegård.
- Hva er dette for noe?
- Stram Vaier.
- Stram Vaier?
- Ja, det er et løp for mopedær.
- Som arrangeres av hvem?
- Søndre Skjeberg Motorklubb. Det er et løp som går hvert år.
- Og starter fra?
- Høk.
- Og kjører til?
- Via Asak te Høk igjen.
- Hvorfor har dere stanset her?
- Punktering.
- Kan jeg spørre hva dere heter og hvor dere er fra?
- Gudmund Seljehammer, svarer den uheldige mopedistene med punkteringen. - Jeg er fra Varteig, sier han og peker på skiltet på bensintanken. Der står det. Med store bokstaver. Vartingær legger ikke skjul på hvor de er fra.
- Og han som hjelper til?
- Skjeberg! sier Romero Rynning, og stikker smilende en sprayboks med hurtiglapping tilbake på plass på sin egen moped.
Romero og Gudmund entrer mopedene, og samtalen er over.
De forsvinner i blårøyk bortover den lange Viksletta før de tar av inn Rokkeveien på veg om Asak til Høk.
Det blir en lang tur på ikke akkurat nye og moderne mopeder, men sikkert morsomt.
I alle fall etterpå.

Når stølheten i ryggen og sårheten bak har avtatt.

Skuddet i Edonbakken

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Edonbakken er en fredelig boliggate på Borgenhaugen. Nå er den ufortjent kommet i sentrum av nyhetene. Eiendommen på bildet ligger i Edonbakken, men har ingen ting med skuddramaet å gjøre. Derimot er det uthuset til mitt første barndomshjem. Jeg har altså bodd i Edonbakken.

Edonbakken er i ferd med å bli herostratisk berømt. Natt til i går ble en person skutt der. Trolig etter en belivet fest i en leilighet nede i bakken.
Han ble skutt fra en passerende bil, forteller skuddofferets "venn", men det er sannsynligvis oppspinn. Mye tyder på at det har vært et oppkjør i "miljøet".
Mindre seriøse partier og "politikere" har forsøkt å utnytte saken til sin fordel. De mener - som de som regel gjør - at innvandringen har skylda for det som er negativt i samfunnet. Hvordan innvandringen i det hele tatt er blitt en del av denne diskusjonen, er en gåte. Og synden kom nok ikke inn i verden - eller til Edonløkka - med innvandrerne. Vi ektefødte nordmenn er fullt ut i stand til å lage faenskap på egen hånd. Det har vi lange tradisjoner på.
Edonbakken har imidlertid vært en fredelig plett på jorden. Noe fyll, og en og annen slåsskamp, men ellers fredelig.
Selv tilbrakte jeg mine første leveår i et hus vi i mange år eide lenger oppe i bakken. Selv etter at jeg flyttet, var jeg ofte der og besøkte familie. Jeg føler derfor at det skjer i Edonbakken, på en måte angår meg.
Nå er altså en person skutt der. Heldigvis overlever han, og kan fortelle hva som egentlig skjedde. Og hvorfor.
Da vil dramaet formodentlig koke ned til en personlig uoverensstemmelse.
Men til så skjer, vil ikke helt seriøse, politiske partier og aksjonister bruke saken for alt hva den er verdt for å fremme sin tvilsomme sak.
Vi som ser lenger, og er i stand til å se ting i sammenheng - får holde hodet kaldt, og la fakta tale for seg.
Lar vi fantasien og fordommene ta makten over oss, blir vi like dumme som dem som ruser seg i narkotika, og dem som ruser seg i ekstase over en sak som de mener at de kan bruke i sitt utrettelige arbeid for å nøre opp under fordommer og fremmedfrykt.
Det er kun én som er skyldig i skuddramaet på Edonløkka, og det er han som skjøt.
Det er verken rusmisbrukere, innvandrere eller andre grupper.
Det er i saker som denne at det gjelder å bevare hjertet varmt og hodet kaldt.
Der går skillet mellom skikkelige folk og fusentastene.

Er Sarpsborg nedlagt?

Foto: Kow d.e. 090509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Så å si helt utdødd. St. Mariegate sett fra torget lørdag 9. mai klokka 1730.

Når butikkene stenger, er byen tom. Ja, alle butikkene er ikke stengt en gang før folk forsvinner og bybildet består av tomme gater og tomt torv.

Storbyen var åpen. Tre-fire ungdommer stod utenfor inngangen til kjøpesenteret, en enslig mann gikk raskt over torget i blåsten og støvføyka, ellers var det tomt.

Dvs. noen ungdommer kom etter hvert ned St. Mariegate, og en og annen bil passerte, men ellers var det tomt og stille.

Ingen hadde noe å gjøre i sentrum. Ingen var på veg til noe eller fra noe. Bare tomt og øde.

Inne i kjøpesenteret var det noen kunder - eller potensielle kunder. Hvis da de som var der, ikke bare søkte ly mot den sure vinden. Og mot sandstormen på torget utenfor.

Ekspeditørene i de forretningene vi kikket inn i, hadde det rolig.

Det er naturlig at det store flertallet følger butikkenes rytme, men i en så stor by som Sarpsborg burde det være folkeliv i hovedgata og på torget til en hver tid. Trafikk fra og til.

At sentrum ligger øde, er bekymringsfullt.

Er Sarpsborg nedlagt?

Det heter at man tukter den man elsker.

Ansé dette innlegget som et dask av tuktens ris.

Eller i alle fall som et misbilligende grynt.