Guttedaer på "Hafflund" Del I

 

Disse barndomsminnene er skrevet på en dialekt som ligger nær opp til hvordan vi snakka da jeg var gutt på Hafslund på 1940- og 1950-tallet.

I dag er Hafslundsdialektæ i ferd med å forsvinne. Unge mennesker snakker som man gjør de fleste steder på Østlandet. Særpreget forsvinner. Jeg ønsker å vise hvordan "Hafflundmålet" en gang lød.

 

Da jæ var gutt, lekte vi mye i Hafflundparken. 

 

Ja, vi sa det sånn. Å si Hafslund var jålete. Så det gjorde vi ente. 

Ektæ særpegutt

Jæ er født den 29. juli 1937 på et privat fødehjem i Sjarsbår. Det lå i området nedæfor der biblioteket ligger nå, altså i nærhetæ ta huset te Ungdomsforeningen - det som kallæs for Gleng nå; sjøl om Gleng egentlig er et helt aent sted i byn.

 

Da jæ ble født, var det Olsokfest i Kølås. Etter som det var midt på varme sommern, sto vinduene på vid gap på fødestuæ. Moræ mi lå derfor og hørte på musikken mens ho venta på at jæ skulle kommæ te vælæ.

 

Børnhauen og Hafflund

Jæ er altså født i Sjarsbår, men vi bodde ente der.  

Døm første to åræ ta livet mitt, bodde jæ i Edonbakken på Børnhauen. Der hadde bestefaren min, han Karl Winther, et hus, og der bodde faren min, moræ mi og jæ i annen etasje på huset te farfar, Karl og farmor, Bolette.

 

Men mens vi bodde på Børnhauen, så bygde vi  nytt hus på Hafflund, like ved husmannsplassen Grinæ, og temmeli nær Hafflund gamle skole.

 

Te Hafflund fløtta vi i 1939, og etter det, så var jæ Hafflundgutt te jæ fløttæ ut og bynte på lærerskolen i Tønsbær i 1959. 

Etter det har jæ ældri bodd på Hafflund eller i Sjarsbår. Men i hjertet mitt er jæ Hafflund-gutt og særping den da i da. Og kommer ældri te å bli noe aent, sammæ hvor jæ bor.

Hafflund på 40- og 50-tallet
Jæ vokste allså opp på Hafflund - like ved der Shell-stasjonen ligger i dag, og rett over gatæ for "Rich Bar".

Men den gangen var det ente bensinstasjon på den sia ta veien. Kjøpmann Ranum hadde besinstasjon med butikk, to-tre bensinpumper med tak over og e smøregrav på den andre sia ta Skjebærveien. 

Der Shell-stasjon ligger i dag, lå bungalåven til Kverndal. Og der døm andre husæ ligger innte Grinabakken, lå det hvite sveitserhuset te gamle Ottosen. Han hadde stor eplehave med nettinggjerde rundt.

På mi ti hadde ente Rickard Kristiansen bygd "Rich Bar" ennå. Da hadde han baræ e litæ trebu som han solgte is og pølser fra. 

Ved sidæ ta bua var det en lerebakke fra hovedveien ned te det som senære ble kalt Torggata, og som nå heter Rolighetsveien. Der aka vi om vintern. Det var entno plast den gangen. Vi satt på betær ta pappeskær. Det gikk ente så fort, men moro var'e.

 

Donderskauen

Oftæst lekte vi guttæne rundt veggæne eller oppe i Donder-skauen. 

 

Hva jentene drev med, vet jæ ente. Vi lekte ente med jenter. I hvert fall ente så noen så det.

 

Donderskauen var svær, men ente så stor - og spennende - som Hafflundskauen som lå bortæfor Holtet, på andre sidæ ta Østre linje.

 

Men svær nok. Den strakk sæ fra Mobakken helt te Grinæ som var en husmannsplass på toppen ta Grinæbakken, rett ovænfor der vi bodde.

 

I Dondern lekte vi polti og røvær og indianer og hvit. Vi lette etter fuglereder og - uff, uff - vi tok fugleegg som vi  blåste ut innmaten i oppbevarte i små pappeskær med bomull oppi. 

Og så plokka vi bær. Donderskauen var full av blåbær. Vi plokkæ i magæn og i melkespann. Mye ble til blåbærsyltetøy som vi hadde på pannekakene.

Om vintern gikk vi på ski i Donderskauen. Noen løyper gikk inne i skauen, men skulle du væræ riktig tøff, måtte du stå utfor skråningæ fra toppen av skauen og ned på hovedveien som gikk mellom Hafflund og Borgen. Løypene der var bratte og gikk rett ut i veien. 

Heldigvis var det ente så mange bilær den gangen.

Grinæbakken

Grinæbakken gikk rett utæfor tomtæ vår. Den var bratt, og vi fikk god fart når vi sto på ski ner bakken eller når vi akæ. 

Med rattkjælke gikk det gørfort. Og rett ut i bilveien bar det, hvis du ente klarte å bremse eller kjøre ned i diket utæfor gjærdet te gamle Ottosen, da.

Fotball

Det var ente så mange som hadde orntlie ballær da jæ var gutt. Først var det krig, og da freden kom, hadde følk dårlig råd. Ente vare noe å få tak i i butikkæne heller.

Noen hadde ballær fra før krigen, og andre hadde harde gummiballær i etterkrigskvalitet. Vi som verken hadde det ene eller andre, lagæ ballær sjøl. Vi skrukkæ avispappir, pakkæ det inn i tøybetær og surræ papirhyssing rundt. Dettæ spærkæ vi med. Det høldt e stønn hvis det ente ble vått.

Mellom vårt hus og noen nabohus var det skråning. Det skulle egentlig væræ veien te vår tomt. Der spærkæ vi. Det var sjølsagt lettære å skåre når en spelte nedover enn når en spelte i oppoverbakke, men som i ordntlige kampær tok vi pauser og byttæ side. Så det gikk opp i opp.

Oppe mellom huset te Ivar Johansen og hekken te lærerboligen, var det et flatt jorde som Ivar brukte som snarvei. Når vi spilte fotball der, måtte vi stoppe når det kom bilær. Ellers var det en fin fotballplass. Men en gang kjørte Ivars svoger over en fotball som jeg hadde spart til. Det var en stor ulykke i min barndom.

Hafflundparken 

Etter som vi vokste te og ble modiære og mer sjølstendige, utvidæ vi aksjonsområdet vårt. Da var vi oftære og oftære på Hafflund Hovedgård og i Hafflundparken.

 

Der vare mye spennænnes. Der var'e hestær og grisær og kuer og svære, sinnæ oksær.

Jæ var ente a døm modiæste. Døm andre guttæne gikk inn i stællen og fjøset, men jæ var mere feig og stod som regel utæfor. Men noen ganger tok jæ mot te mæ og gikk inn jæ au.

 

I stællen var'e vanlige norske hestær, og noen digre som tyskeræne hadde med sæ. Døm ble kælt før Ardennerær.

 

Da krigen var slutt, ble flere ta Ardennerærene værænnes igjen.

 

En gang så jæ forresten at en ta Ardenneræne kolliderte med en bil da han som kjørte hesten, mistæ kontrollen da hesten løp ner Grinæbakken. Kusken sto oppe i høyvogna og ble ente skadæ. Det så det ente ut te at hesten ble heller. Men bilen  - som var en liten blå Fiat av førkrigsmodell - fikk trøkkæ inn hele sidæ. 

 

Ardenneræne tålte litt av hvert døm!

Reddæ ta stallmestern
Det var skummelt å gå bak hestæne inne i stællen. Jeg var redd før at døm skulle spærke bakut. Døm andre guttæne mente nok at jæ var pysete, men jæ visste hvor farlig et hestespærk kunne væræ.

På en auksjon på husmannsplassen Hesthauen, som lå rett bortæfor Grina - altså rett ovæfor der vi bodde - ble en kæll spærka ta en hest som slo bakut.Og inni Sjarsbår ble en gutt litt yngre enn mæ, skadæ på sammæ måten.

Så jæ visste hvor farlige døm kunne væræ. Jæ var nesten glad når stællmestær'n, han Johan Syversen, kom og jagæ oss ut.

Vi hadde respekt for stallmester Syversen. Han var ille sinnæ.

Johan Syversen - eller Skofterøn som folk sa - var forresten faren te han Arvid Syversen, som drev sykkelværste' sammen med han Erik Holmen i bryggerhuset på Solvang, huset i Edonbakken som faren min og søsknæ hannes arvæ da bestemor og bestefar døde på begynnelsen ta 1940-tallet.

Fristænes kuruker

Jæ hadde respekt for hestæne - og for han Johan Syversen - men mest rædd var jæ for oksæne. Døm var livsfarlige.

 

Oksæne gikk ældri på beite - eller bete, som vi sa - sammen med kuene.

Kuenene betæ blant mange andre steder på gressbakkæne rundt vannverket på Hafflund. Vannverket lå mellom Østre linje - altså jernbanen - og Østhøln.

 

Der kunene gikk, la døm fra seg store ruker med varm kumøk.

 

Når vi var på vei te Østhøln for å bade, gikk vi barbente og tråkkæ i rukene så kumøkkæ tøt opp mellom tærnæ. Det var deilig - og litt guffent. Men vi skulle jo te elvæ for å bade, og da ville vi jo bli rene igjen.

Skulle vi te elvæ og fiske, letæ vi etter mærk i døm litt eldre rukene - eller nere i bakken under døm.

Skumle oksær

Men oksæne var ældri der. Det var døm for farlie te. Når døm skulle ut i frisk luft, gikk døm i e' innhegning eller en garde som var bygd innte uttærveggen på fjøset på Hovedgårdn.

Oksegardn vendte inn mot Hafflundparken og lå helt oppe ved porten som vi gikk gjennom hvis vi gikk inn i parken fra sjølve Hovedgårn, og gikk mellom døm to husæ som døm som jobbæ på Hafflundgodset, bodde i.

Jæ foretrakk derfor å gå en aen vei når jæ skulle i parken.

 

Veien langs gjærde

Mellom parken og Hafflund kappell lå det et jorde.

 

Langs det jorde gikk det en vei. Den kunne du bruke hvis du skulle te Karbitten eller te Norberg, eller hvis du skulle ner og kikke nærmære på helleristningæne som ligger i kanten av jordet helt inntil den neære kanten av parken.

 

Langs den veien var det en hekk ta hasselbusker. Der kunne vi gå inn i parken uten at vi måtte gå borte ved oksæne.

Hasselnøtter
Mange ganger kom vi ældri lenger enn te hasseltreæ.

For om høsten vare massevis ta hasselnøtter der. Døm plokkæ vi og bar hjem i kleæ våres.

Det fantes ente plastikkpåsær den gangen, så vi stappæ lommæne fulle, og rekte ente det, så tok vi a oss skjortæ eller gensern og brukte døm te å bæræ nøttæne hjem i.

Dom nøttæne som ente var helt modne, la vi te "tørk" et eller aent sted i huset. Stekeommen på komfyrn var et fint sted. Når maggasinlåkket var nere, var det varnt både på og i komfyrn.

Noen av nøttæne var modne og hadde kjerne da vi åpnæ døm etter e' tid. Andre var tomme. Det var ente så mye vi fikk ut a det. Men plukkæ og dro hjem, gjorde vi. År etter år.

 

Dyræ i parken

Det er park på begge sier ta Hovedgårn.

 

I parken mellom hovedhuset og veien fra Særpebrua te Gulebruæ, var vi nesten ældri. Godsforvaltærn likte ente at vi lekte der. Det var forbudt område.

Men i den delen av parken som lå sønnæfor stællen og fjøset, var'e fritt fram.

 

Så sant vi ente gjorde ugagn, da. Plagæ dyræ for eksempel. Det fikk vi ente lov te. Da ble vi jagæ.

I mi tid var det ente så mange dyræ der. Det var noen høner, et par påfu'lær og noen ender - eller kanskje var det gjess. Døm snædræ veldig og så aggressive ut. Døm likte ente mæ, og jæ likte ente døm.

 

Kalkunær vare å, men ente så ofte. Heldigvis. For kalkunær hadde jæ respekt for. 

Bestefaren te Bjørn, kameraten min, hadde kalkunær. Han bodde på Enenda i byn. Da Bjørn mistæ faren sin, flytta han, broren hans og moræ deres til farfaren på Enenda. Når jæ skulle besøke døm, ble jæ møtt ta snadrændes kalkunær som gikk fritt innæfor gjerdet.

Mange ganger måtte jæ vente lenge før noen kom å jagæ vekk kalkunæne så jæ kunne kommæ inn.

Rådyr og hjort
Men rådyr var'e i Hafflundparken. Ente mange, men kanskje et par voksne og en unge. Det var i det hele tatt ente så mange rådyr da jæ var gutt.

 

Og e stønn var'e en kronhjort der. Og ente baræ der forresten.

 

Hjorten var mange steer, den. I private hagær åt'n frukt og skamferte frukttrær og prydvekster.

 

Og han gikk på bete sammen med kuene. Han ruslæ rundt i Hafflundskauen, og en gang gikk'n på jorde' rett foran lekeplassen på den gamle Hafflundskolen der jæ gikk. Da gikk jæ vel i 6. eller 7. klasse, kanskje.

Da vi så hjorten på jordet rett ved sidæ ta skolen, klarte ente læreræne å få oss inn te time igjen.

Når vi skulle stille opp til innmarsj, ringte den lærern som hadde inspeksjon, i e bjelle. Men sjøl om døm ringte og ringte i bjella som hang i inngangsdøra, var det nesten ingen som stilte opp.

Vi fløy ute på jordet og så på hjorten, og da hjorten ble lei av maset og trakk over veien og ned te kuene ved Vannverket, følgte vi etter.

 

Det ble ente mye undervisning i den timen.

 

Da jæ sjøl ble lærer, tenkte jeg flere ganger på at lærerne på Hafflund skole den gangen ikke var særlig pedagogiske. Hvorfor slo de ikke følge med oss over jordene og studerte kronhjorten på nært hold? Det hadde jo vært ypperlig anskuelsesundervisning! Ente mange den gangen som hadde en ekte, levændes kronhjort å bruke i undervisningæ.

Hjortedreper
Kronhjorten fikk en trist slutt. En kæll skjøt den.

 

Hvem som eide den, vet jæ ente. Det var'e ingen som visste.

 

Det var mye snakk om at den hørte te i parken, men det trur jæ ente. Hadde den vært Hafflunds eiendom, hadde forvaltærn nok tatt vare på den og sørgæ for at den holdt seg der den hørte hjemme.

 

Og da hadde det nok blitt dyrt for den skyteglade kællen som tok livet av den. Hvem skyttern var, ble fort kjent. Jæ ska ente røpe namnet her, men klengenavnet han fikk etter udåden, er det ingen grunn til å holde hemmelig. Så lenge han levde ble han hetende Hjortedrepær.