Guttedaer på Hafslund Del II

Disse barndomsminnene er skrevet på en dialekt som ligger nær opp til hvordan vi snakka da jeg var gutt på Hafslund på 1940- og 1950-tallet.

I dag er Hafslundsdialekta i ferd med å forsvinne. Unge mennesker snakker som man gjør de fleste steder på Østlandet. Særpreget forsvinner. Jeg ønsker å vise hvordan "Hafflundmålet" en gang lød.

Krig

Jæ var en liten og rædd gutt. Kanskje er jæ født sånn. Eller kanskje var det krigen som hadde skyldæ.

 

Da jæ var væl to år gammæl, kom krigen te Norge. Ælt ble skummelt. Og jæ var rædd både når jæ var våken, når jeg gikk og la meg og om nattæ.

 

Vi måtte henge opp blendingsgardiner for vinduæ så lyset innæfra ente skulle hjælpe bombeflyæ å finne målæ sine. Og når luftvernsirenæ satte i gang med å ule, måtte vi gå i kjellærn som var vårt tilfluktsrom. Der satt vi rædde og ventæ og gruæ oss te farenoversignalet endelig fortalte oss at vi kunne gå opp igjen.

 

Noen ganger måtte vi gå i kjellærn midt på nattæ. Da passæ vi på å bruke ventetidæ te å gå på do. Vi hadde vannklosett i kjellærn. 

Tyskræne løp rundt på gårdsplassæne

Tyskræne bodde på Hafflund skole som lå ente så langt fra der vi bodde. Når døm trenæ, så løp døm rundt i området der vi bodde, og der vi var ute og lekte. Døm løp mellom husæ og brukte gårdæne te folk som øvingsområde. Der gjømte døm sæ og ropte pang-pang. Døm hadde orntlige geværer, som nok ente var  ladæ, men det så skummelt ut for små lettskremte ungær. 

 

Hjemme hos oss gjømte en sæ ved sidæ ta trappæ. Da jæ kom ut, jagæ han mæ inn igjen. 

 

Krigen var altså ente noe som var langt borte og som vi baræ hørte om. Vi hadde okkupantæne rett utæfor døræ. For en liten rædd gutt, var det nok te å skape frykt og vonde drømmær.

"Kaput. Kaput"

En gang det ringte på døræ, og faren min og jæ gikk ut for å se hvem det var, sto det en tysker i full uniform der. Han kunne ente norsk, men sa "ski".

Etter mye ærmbruk og om og men, skjønte faren min at tyskern ville ha skia hannes.

Faren min var glad i å gå på ski, og han hadde baræ det ene paret, men han kunne ente nekte. Tyskræne tok det døm ville ha. Faren min hentæ derfor ski og stavær og ga det te tyskern som sa "Danke" og gikk sin vei med både skiæ og stavæne.

"Det var døm skia. Døm ser vi nok ældri igjen," tenkte faren og moræ mi som tross ælt var glae for at det bare var ski og stavær det dreide sæ om.

Dan etter ringte det på døræ igjen. Og der sto tyskern. Han hadde med sæ både ski og stavær, men så lei sæ ut og sa "Kaput. Kaput", mens hans penkte på den ene skiæ. Bindingen hadde gått i støkker. Det var den som var "kaput". Ellers var både skiæ og stavæne i orden.

 

Matmangel og dårlig mave

I butikkæne ble det mindre og mindre med mat å få tak i etter som krigen varæ. Jæ hadde en dårlig "mave" - altså fordøyelse - og trengte etter datiæs legevitenskap "hvitt mel"  som mammæ kunne bake loff eller hvetekake av. Men "hvitt mel" var det strenge restriksjonær på, så det fikk vi ente kjøpt.

Det var forresten streng rasjonering på det meste. Etter hvert fikk vi rasjoneringskort, men det hjalp lite når butikkæne ente hadde døm varene som vi hadde rett te å kjøpe. 

Vi handlæ hos Ranum som hadde kolonialbutikk i 1. etasje i bolighuset rett bortæfor bensinstasjon. Fru Ranum fordelte varene så gøtt ho kunne på kundene sine, men under krigen var det jo ente så mye ho hadde.

 

Importvarer hadde ho nesten ente. Og varer fra norske bønnær og fabrikkær var det lite ta det au. Derfor var det smalhans i mange hjem under hele krigen.

 

Villagris og høner 

Døm som klarte sæ ganske bra, var døm som hadde slektningær eller kjenningær som var bønnær. For hos bønnæne kunne en væræ heldig å få tak i både kjøtt, mel og grønnsaker sånn litt på si.

Men nød lærer nøgen kvinde at spinde, som det heter. Så en del ble bønnær sjøl. Mange skaffæ sæ villægris og dyrkæ grønnsaker i egen have. Mange gressbakkær måtte vike for plau eller spae.

 

Under krigen fikk faren min tak i noen brukte, men brukbare, trematerialer. Av det fikk han en snekker te å sette opp et uthus. Det var ente store greiene, men nok te at vi fikk plass te en gris og noen høner. Grisen bodde te venstre og hønene te høyre og midt imellom var det en smal gang der vi kunne gå inn når vi skulle fore eller hente egg.

Kaniner 

Dettæ gjorde kostholdet litt bere og sunnære. Dessuten hadde vi kaniner. De stod i bur ute - året rundt. Om vintern hengte vi tepper foran nettingdøræne slik at kaninene skulle bli skånæ for den kalde trekken.

 

Buræ var ente låst. Døm var stengt med en krok som lett kunne løftæs opp. En morræ vi kom ut for å gi kaninene mat, var flere ta døm borte. Noen hadde vært og stjælt døm i løpe ta nattæ. I stedet for å holde kaniner sjøl, så stjal døm maten fra andre midt under krigen når ingen hadde mer enn døm trengte. Det er trist å tenke på at sånne kjeltringær fans på Hafflund eller i nærheten.

Kaniner som vi hadde avlæ fram og foræ opp sjøl - og som vi på en måte var blitt godt kjent med -  spiste vi med god samvittighet og appetitt. Men faren min hadde ente hjerte te å slakte. Det var det naboen, han Otto Johansen, som gjorde. "Pillæ, pillæ", sa han for å roe døm ner, og så slo han dem ihjæl med et hardt slag i hodet med øksehammærn. Deretter flådde han dem sånn at vi satt igjen med et pent skinn.

 

Skinnet ble gjort rent og spikra opp sånn at det tørkæ i utstrakt stilling. Deretter ble det garvæ og brukt av mammæ som sydde klesplagg ta det. Alt ble brukt under krigen. Vi hadde ente råd te å la noe gå te spille.

 

Først la døm egg, så ble døm spist

Høner som hadde sluttæ å legge egg,  ble slaktæ og spist. Også den slaktingæ var det Otto som tok sæ ta, men "plukkingæ" var det skiftevis faren og moræ mi som satt med. Å flå hønene var det så vidt jæ kan huske, ældri snakk om. Fjør og dun ble plukkæ av. Det tok tid, men resultatet ble bra. Og hønene ble te stekt høne, kokt høne med fersk suppe eller te hønsefrikase. 

 

Om hønene var gamle eller seige etter et liv i eggleggingæs tjeneste, tenkte vi ældri på. Det var velkomne avvekslingær fra den næringsfattige, triste krigskosten som vi spiste te hverdags.

Gris

Grisene var det Arnt Lande på Rishaugen som kom og slaktæ. Han hadde revefarm og var proff på slakting. Arnt brukte "grisemaske". Grisen skrek stygt mens den ble fløttæ på, men døde momentant og smertefritt.

 

Han Arnt tappæ bloet ta grisen, men parteringæ tok familien min sæ a. Ælt ble brukt. Av bloet lagæ vi klubb med isterklumpær i. Noe ta flesket ble malt opp te kjøttdeig - eller kjøddeig som bestemoræ mi sa. Kjøttdeigen ble stekt opp, og kjøttkaker og innmat ble hermetisert på glass. Og så ble det lagæ sylteflesk. Stekeflesk, ribbe, skinke og sånnt ble sæltæ ner og vannæ ut igjen når det skulle brukæs.

Svineblæræ fikk jæ og lillebroren min, Per. Den tørkæ vi og brukte som ball før den gikk i stykker og havnæ i søplæ. 

 

En gris ga mye, god mat, men den varæ jo ente evig. Og krigen var lang.

Grønnsaker av egen avl

Begge foreldræ mine kom fra familiær som drev havebruk. Og begge likte å jobbe i haven. Ved huset på Hafflund hadde vi under krigen lite plen, men både potetjorde og grønsakbed. Vi dyrkæ kål, salat, aspargesbønner, snittebønner og voksbønner, gulrøtter, reddikær, tomater og flere andre spiselige ting.

 

Bønnene la vi ner på glass. Snittebønnene kuttæ vi opp med en handdrevet "kuttær" som vi lånte ta fru Skjøren. Den fikk jæ ente røre, for hvis jæ var uforsiktig, kunne jæ kutte fingertoppæne ta mæ. For den var skærp.

 

Og så dyrkæ vi portulak som ble syltæ og bl.a. brukt i fiskesuppe. Jæ hadde dårlig appetitt og likte ente så mye. Spesielt ente av "krigsretter" som stekt kålrot, vaflær med fiskemel og sånt noe. Men fiskesuppe med syltæ portulak, var kjempegodt! Det spiste jæ.

 

Mye fisk

Vi spiste mye fisk under krigen. Det var selvfølgelig bra. Fisk er sunt.

 

Noe fisk fikk vi av morfaren min som hadde hytte på Hvaler og var en "sjøens mann". Og noe fikk vi av onkel Hans, broren til mamma. Han var også "båtmann og fiskær".

 

Men mesteparten av den fisken vi brukte, kjøpte vi hos Oskar Hansen - eller "Oskar Fiskærn" som han hette på folkemunn - på Børnhauen rett ved Mobakken. Oskar var e romslig type som det var hyggelig å handle hos. Og fine varer hadde han au. Prøvde han - eller helst konæ hans - en gang i mellom å slenge på en litt dvask fisk som hadde logge e stønn, sa mora mi straks i fra. Frisk, spenstig fisk skulle ho ha.

Denne kritiske holdningæ hadde ho fra mora si. Fra mammæ gikk den i arv te mæ. Jæ er å en kresen kunde.

Omsydd og hjemmelagæ

Det var ente baræ mat det skortæ på under krigen. Kleer var det også dårlig med. Og ente hadde vi mye å kjøpe for heller.

Heldigvis hadde mora mi symaskin. Det var ente en sånn stor trampesymaskin som mange hadde på den tia, men en Singer bordmodell med sveiv. Den stod sjelden ubrukt. 

Mora mi hadde to yngre brødre. Dessuten hadde ho e jente som ho var tante te. 

Disse to guttæne, Bjørge og Arne, og denne jenta, Ingrid, fikk ho brukt tøy av "førkrigsmodell" etter. Dessuten fikk ho tøy som var brukt, av andre slektningær. Noen plagg var godt slitt, men med brukbare delær, og andre var sånn at døm enten kunne brukæs som døm var, eller måtte syæs om.

 

Moræ mi var en "reser" med symaskin. Ho sydde sent og tidlig for at døm to guttæne hennes, etterhvert ho Tove, mannen hennes han Rolf, og ho sjøl skulle se så årntlig ut som mulig. 

Og det oppnådde ho kanskje au, for når noen sa: "Har du fått dæ ny bukse nå igjen, æ Kay?", kunne jæ svare: "Den har mamma sydd om etter e gammæl bukse etter onklæne mine." Ingen skulle tru at vi hadde det no bedre enn andre.

Skole på Fremtidsborg

I 1944 begynte jæ på skolen. Det var ennå krig, og tyskræne bodde fortsatt på Hafflund skole.

Men sjefæne i kommunen visste rå. Skolen fikk lokale på Fremtidsborg.

Fremtidsborg var samlingslokalet te arbeiderbevegelsen. Og arbeiderbevegelsen fikk ente lov te å ha møter eller festær under krigen.

 

Fremtidsborg lå på Børnhauen - ente langt fra Borgen skole. Det ble en lengre vei for små ben fra Hafflund. Vi gikk langs hovedveien, men det var lite biltrafikk og ganske trygt selv for vimsete smårollingær, så etter noen daer med følge gikk vi alene. Jæ gikk som regel sammen med han Bjørn for vi gikk i sammæ klasse og hadde sammæ skoletier.

Jeg likte meg på skolen. Det var spennende og interessant, og jeg følte meg trygg på lærerinnæ vår som hette Marie Olsen. Ho var både moderlig og litt streng og passæ på at ingen plagæ hverandre.

Men på Fremtidsborg gikk vi ente lenge.

Guttedaer på "Hafflund" Del I

 

Disse barndomsminnene er skrevet på en dialekt som ligger nær opp til hvordan vi snakka da jeg var gutt på Hafslund på 1940- og 1950-tallet.

I dag er Hafslundsdialektæ i ferd med å forsvinne. Unge mennesker snakker som man gjør de fleste steder på Østlandet. Særpreget forsvinner. Jeg ønsker å vise hvordan "Hafflundmålet" en gang lød.

 

Da jæ var gutt, lekte vi mye i Hafflundparken. 

 

Ja, vi sa det sånn. Å si Hafslund var jålete. Så det gjorde vi ente. 

Ektæ særpegutt

Jæ er født den 29. juli 1937 på et privat fødehjem i Sjarsbår. Det lå i området nedæfor der biblioteket ligger nå, altså i nærhetæ ta huset te Ungdomsforeningen - det som kallæs for Gleng nå; sjøl om Gleng egentlig er et helt aent sted i byn.

 

Da jæ ble født, var det Olsokfest i Kølås. Etter som det var midt på varme sommern, sto vinduene på vid gap på fødestuæ. Moræ mi lå derfor og hørte på musikken mens ho venta på at jæ skulle kommæ te vælæ.

 

Børnhauen og Hafflund

Jæ er altså født i Sjarsbår, men vi bodde ente der.  

Døm første to åræ ta livet mitt, bodde jæ i Edonbakken på Børnhauen. Der hadde bestefaren min, han Karl Winther, et hus, og der bodde faren min, moræ mi og jæ i annen etasje på huset te farfar, Karl og farmor, Bolette.

 

Men mens vi bodde på Børnhauen, så bygde vi  nytt hus på Hafflund, like ved husmannsplassen Grinæ, og temmeli nær Hafflund gamle skole.

 

Te Hafflund fløtta vi i 1939, og etter det, så var jæ Hafflundgutt te jæ fløttæ ut og bynte på lærerskolen i Tønsbær i 1959. 

Etter det har jæ ældri bodd på Hafflund eller i Sjarsbår. Men i hjertet mitt er jæ Hafflund-gutt og særping den da i da. Og kommer ældri te å bli noe aent, sammæ hvor jæ bor.

Hafflund på 40- og 50-tallet
Jæ vokste allså opp på Hafflund - like ved der Shell-stasjonen ligger i dag, og rett over gatæ for "Rich Bar".

Men den gangen var det ente bensinstasjon på den sia ta veien. Kjøpmann Ranum hadde besinstasjon med butikk, to-tre bensinpumper med tak over og e smøregrav på den andre sia ta Skjebærveien. 

Der Shell-stasjon ligger i dag, lå bungalåven til Kverndal. Og der døm andre husæ ligger innte Grinabakken, lå det hvite sveitserhuset te gamle Ottosen. Han hadde stor eplehave med nettinggjerde rundt.

På mi ti hadde ente Rickard Kristiansen bygd "Rich Bar" ennå. Da hadde han baræ e litæ trebu som han solgte is og pølser fra. 

Ved sidæ ta bua var det en lerebakke fra hovedveien ned te det som senære ble kalt Torggata, og som nå heter Rolighetsveien. Der aka vi om vintern. Det var entno plast den gangen. Vi satt på betær ta pappeskær. Det gikk ente så fort, men moro var'e.

 

Donderskauen

Oftæst lekte vi guttæne rundt veggæne eller oppe i Donder-skauen. 

 

Hva jentene drev med, vet jæ ente. Vi lekte ente med jenter. I hvert fall ente så noen så det.

 

Donderskauen var svær, men ente så stor - og spennende - som Hafflundskauen som lå bortæfor Holtet, på andre sidæ ta Østre linje.

 

Men svær nok. Den strakk sæ fra Mobakken helt te Grinæ som var en husmannsplass på toppen ta Grinæbakken, rett ovænfor der vi bodde.

 

I Dondern lekte vi polti og røvær og indianer og hvit. Vi lette etter fuglereder og - uff, uff - vi tok fugleegg som vi  blåste ut innmaten i oppbevarte i små pappeskær med bomull oppi. 

Og så plokka vi bær. Donderskauen var full av blåbær. Vi plokkæ i magæn og i melkespann. Mye ble til blåbærsyltetøy som vi hadde på pannekakene.

Om vintern gikk vi på ski i Donderskauen. Noen løyper gikk inne i skauen, men skulle du væræ riktig tøff, måtte du stå utfor skråningæ fra toppen av skauen og ned på hovedveien som gikk mellom Hafflund og Borgen. Løypene der var bratte og gikk rett ut i veien. 

Heldigvis var det ente så mange bilær den gangen.

Grinæbakken

Grinæbakken gikk rett utæfor tomtæ vår. Den var bratt, og vi fikk god fart når vi sto på ski ner bakken eller når vi akæ. 

Med rattkjælke gikk det gørfort. Og rett ut i bilveien bar det, hvis du ente klarte å bremse eller kjøre ned i diket utæfor gjærdet te gamle Ottosen, da.

Fotball

Det var ente så mange som hadde orntlie ballær da jæ var gutt. Først var det krig, og da freden kom, hadde følk dårlig råd. Ente vare noe å få tak i i butikkæne heller.

Noen hadde ballær fra før krigen, og andre hadde harde gummiballær i etterkrigskvalitet. Vi som verken hadde det ene eller andre, lagæ ballær sjøl. Vi skrukkæ avispappir, pakkæ det inn i tøybetær og surræ papirhyssing rundt. Dettæ spærkæ vi med. Det høldt e stønn hvis det ente ble vått.

Mellom vårt hus og noen nabohus var det skråning. Det skulle egentlig væræ veien te vår tomt. Der spærkæ vi. Det var sjølsagt lettære å skåre når en spelte nedover enn når en spelte i oppoverbakke, men som i ordntlige kampær tok vi pauser og byttæ side. Så det gikk opp i opp.

Oppe mellom huset te Ivar Johansen og hekken te lærerboligen, var det et flatt jorde som Ivar brukte som snarvei. Når vi spilte fotball der, måtte vi stoppe når det kom bilær. Ellers var det en fin fotballplass. Men en gang kjørte Ivars svoger over en fotball som jeg hadde spart til. Det var en stor ulykke i min barndom.

Hafflundparken 

Etter som vi vokste te og ble modiære og mer sjølstendige, utvidæ vi aksjonsområdet vårt. Da var vi oftære og oftære på Hafflund Hovedgård og i Hafflundparken.

 

Der vare mye spennænnes. Der var'e hestær og grisær og kuer og svære, sinnæ oksær.

Jæ var ente a døm modiæste. Døm andre guttæne gikk inn i stællen og fjøset, men jæ var mere feig og stod som regel utæfor. Men noen ganger tok jæ mot te mæ og gikk inn jæ au.

 

I stællen var'e vanlige norske hestær, og noen digre som tyskeræne hadde med sæ. Døm ble kælt før Ardennerær.

 

Da krigen var slutt, ble flere ta Ardennerærene værænnes igjen.

 

En gang så jæ forresten at en ta Ardenneræne kolliderte med en bil da han som kjørte hesten, mistæ kontrollen da hesten løp ner Grinæbakken. Kusken sto oppe i høyvogna og ble ente skadæ. Det så det ente ut te at hesten ble heller. Men bilen  - som var en liten blå Fiat av førkrigsmodell - fikk trøkkæ inn hele sidæ. 

 

Ardenneræne tålte litt av hvert døm!

Reddæ ta stallmestern
Det var skummelt å gå bak hestæne inne i stællen. Jeg var redd før at døm skulle spærke bakut. Døm andre guttæne mente nok at jæ var pysete, men jæ visste hvor farlig et hestespærk kunne væræ.

På en auksjon på husmannsplassen Hesthauen, som lå rett bortæfor Grina - altså rett ovæfor der vi bodde - ble en kæll spærka ta en hest som slo bakut.Og inni Sjarsbår ble en gutt litt yngre enn mæ, skadæ på sammæ måten.

Så jæ visste hvor farlige døm kunne væræ. Jæ var nesten glad når stællmestær'n, han Johan Syversen, kom og jagæ oss ut.

Vi hadde respekt for stallmester Syversen. Han var ille sinnæ.

Johan Syversen - eller Skofterøn som folk sa - var forresten faren te han Arvid Syversen, som drev sykkelværste' sammen med han Erik Holmen i bryggerhuset på Solvang, huset i Edonbakken som faren min og søsknæ hannes arvæ da bestemor og bestefar døde på begynnelsen ta 1940-tallet.

Fristænes kuruker

Jæ hadde respekt for hestæne - og for han Johan Syversen - men mest rædd var jæ for oksæne. Døm var livsfarlige.

 

Oksæne gikk ældri på beite - eller bete, som vi sa - sammen med kuene.

Kuenene betæ blant mange andre steder på gressbakkæne rundt vannverket på Hafflund. Vannverket lå mellom Østre linje - altså jernbanen - og Østhøln.

 

Der kunene gikk, la døm fra seg store ruker med varm kumøk.

 

Når vi var på vei te Østhøln for å bade, gikk vi barbente og tråkkæ i rukene så kumøkkæ tøt opp mellom tærnæ. Det var deilig - og litt guffent. Men vi skulle jo te elvæ for å bade, og da ville vi jo bli rene igjen.

Skulle vi te elvæ og fiske, letæ vi etter mærk i døm litt eldre rukene - eller nere i bakken under døm.

Skumle oksær

Men oksæne var ældri der. Det var døm for farlie te. Når døm skulle ut i frisk luft, gikk døm i e' innhegning eller en garde som var bygd innte uttærveggen på fjøset på Hovedgårdn.

Oksegardn vendte inn mot Hafflundparken og lå helt oppe ved porten som vi gikk gjennom hvis vi gikk inn i parken fra sjølve Hovedgårn, og gikk mellom døm to husæ som døm som jobbæ på Hafflundgodset, bodde i.

Jæ foretrakk derfor å gå en aen vei når jæ skulle i parken.

 

Veien langs gjærde

Mellom parken og Hafflund kappell lå det et jorde.

 

Langs det jorde gikk det en vei. Den kunne du bruke hvis du skulle te Karbitten eller te Norberg, eller hvis du skulle ner og kikke nærmære på helleristningæne som ligger i kanten av jordet helt inntil den neære kanten av parken.

 

Langs den veien var det en hekk ta hasselbusker. Der kunne vi gå inn i parken uten at vi måtte gå borte ved oksæne.

Hasselnøtter
Mange ganger kom vi ældri lenger enn te hasseltreæ.

For om høsten vare massevis ta hasselnøtter der. Døm plokkæ vi og bar hjem i kleæ våres.

Det fantes ente plastikkpåsær den gangen, så vi stappæ lommæne fulle, og rekte ente det, så tok vi a oss skjortæ eller gensern og brukte døm te å bæræ nøttæne hjem i.

Dom nøttæne som ente var helt modne, la vi te "tørk" et eller aent sted i huset. Stekeommen på komfyrn var et fint sted. Når maggasinlåkket var nere, var det varnt både på og i komfyrn.

Noen av nøttæne var modne og hadde kjerne da vi åpnæ døm etter e' tid. Andre var tomme. Det var ente så mye vi fikk ut a det. Men plukkæ og dro hjem, gjorde vi. År etter år.

 

Dyræ i parken

Det er park på begge sier ta Hovedgårn.

 

I parken mellom hovedhuset og veien fra Særpebrua te Gulebruæ, var vi nesten ældri. Godsforvaltærn likte ente at vi lekte der. Det var forbudt område.

Men i den delen av parken som lå sønnæfor stællen og fjøset, var'e fritt fram.

 

Så sant vi ente gjorde ugagn, da. Plagæ dyræ for eksempel. Det fikk vi ente lov te. Da ble vi jagæ.

I mi tid var det ente så mange dyræ der. Det var noen høner, et par påfu'lær og noen ender - eller kanskje var det gjess. Døm snædræ veldig og så aggressive ut. Døm likte ente mæ, og jæ likte ente døm.

 

Kalkunær vare å, men ente så ofte. Heldigvis. For kalkunær hadde jæ respekt for. 

Bestefaren te Bjørn, kameraten min, hadde kalkunær. Han bodde på Enenda i byn. Da Bjørn mistæ faren sin, flytta han, broren hans og moræ deres til farfaren på Enenda. Når jæ skulle besøke døm, ble jæ møtt ta snadrændes kalkunær som gikk fritt innæfor gjerdet.

Mange ganger måtte jæ vente lenge før noen kom å jagæ vekk kalkunæne så jæ kunne kommæ inn.

Rådyr og hjort
Men rådyr var'e i Hafflundparken. Ente mange, men kanskje et par voksne og en unge. Det var i det hele tatt ente så mange rådyr da jæ var gutt.

 

Og e stønn var'e en kronhjort der. Og ente baræ der forresten.

 

Hjorten var mange steer, den. I private hagær åt'n frukt og skamferte frukttrær og prydvekster.

 

Og han gikk på bete sammen med kuene. Han ruslæ rundt i Hafflundskauen, og en gang gikk'n på jorde' rett foran lekeplassen på den gamle Hafflundskolen der jæ gikk. Da gikk jæ vel i 6. eller 7. klasse, kanskje.

Da vi så hjorten på jordet rett ved sidæ ta skolen, klarte ente læreræne å få oss inn te time igjen.

Når vi skulle stille opp til innmarsj, ringte den lærern som hadde inspeksjon, i e bjelle. Men sjøl om døm ringte og ringte i bjella som hang i inngangsdøra, var det nesten ingen som stilte opp.

Vi fløy ute på jordet og så på hjorten, og da hjorten ble lei av maset og trakk over veien og ned te kuene ved Vannverket, følgte vi etter.

 

Det ble ente mye undervisning i den timen.

 

Da jæ sjøl ble lærer, tenkte jeg flere ganger på at lærerne på Hafflund skole den gangen ikke var særlig pedagogiske. Hvorfor slo de ikke følge med oss over jordene og studerte kronhjorten på nært hold? Det hadde jo vært ypperlig anskuelsesundervisning! Ente mange den gangen som hadde en ekte, levændes kronhjort å bruke i undervisningæ.

Hjortedreper
Kronhjorten fikk en trist slutt. En kæll skjøt den.

 

Hvem som eide den, vet jæ ente. Det var'e ingen som visste.

 

Det var mye snakk om at den hørte te i parken, men det trur jæ ente. Hadde den vært Hafflunds eiendom, hadde forvaltærn nok tatt vare på den og sørgæ for at den holdt seg der den hørte hjemme.

 

Og da hadde det nok blitt dyrt for den skyteglade kællen som tok livet av den. Hvem skyttern var, ble fort kjent. Jæ ska ente røpe namnet her, men klengenavnet han fikk etter udåden, er det ingen grunn til å holde hemmelig. Så lenge han levde ble han hetende Hjortedrepær.

 

Nærsynt nærradio

 

 

Når jeg hører på radio, sveiper jeg en tur innom NRK Østfold for å få vite hvordan det står til i mitt gamle fylke. 

 

Men iritasjonen er like stor hver gang. Der snakker de mest om Fredrikstad. Det er kluss med bruforbindelsen til Kråkerøy og trafikkproblemer på Fredrikstadbrua, og det gjentas - om igjen og om igjen.

Jeg tenker: Dette må være veldig relevant og interessant for dem som bor i Indre Østfold. For er det noe folk i Spydeberg, Askim, Eidsberg og Marker er interessert i, så er det hvordan trafikken flyter i tettstedet ved Glommas utløp. Det samme med mossinger og haldensere. De sitter sikkert spent og lurer på hvordan trafikkforholdene er i Fredrikstad. Eller?

Selv har de jo ingen saker av allmenn interesse å bidra med. Skjønt, vent nå litt. Der er det jammen et innslag om unger i Moss som lager pappesker for å bygge tårn sammen med en fransk kunstner.

Men ikke før er Moss nevnt, så understreker programlederen at kunstneren skal til Fredrikstad. Besøket i Moss er nærmeste som en oppvarming eller prolog å regne, fikk jeg inntrykk av.

At Østfoldingene finner seg i dette. Finner seg i at Østfoldradioen misbrukes som en nærradio for Fredrikstad, og at journalistene i all hovedsak fyller sendetiden med stoff som de har hentet rett utenfor studiodøra.

Fins det en mer nærsynt nærradio enn NRK Østfold, mon tro?

NRK vet ikke hvor Solbergtårnet ligger

Jeg hører på radioprogrammet "Museum". Det sendes på P2. Programlederne er fra Østfold.

Sist lørdag handlet programmet om jakt på helleristninger i området ved Solbergtårnet i Skjeberg i Sarpsborg kommune.

Da programleder Jan Henrik Ihlebæk skulle fortelle lytterne om tårnets beliggenhet, opplyste han at det ligger utenfor Fredrikstad.

Ihlebæk bor på Kråkerøy. Han har tidligere jobbet i NRK Østfold. Er det rimelig å tro at han ikke vet at Solbergtårnet ligger i Skjeberg, og at Skjeberg ligger i Sarpsborg?

Hvorfor opplyste han da ikke at Solbergtårnet og området omkring som er rikt på fortidsminner, ligger i Sarpsborg?

Lytterne som hørte Ihlebæk, måtte sitte igjen med inntrykk av at Solbergtårnet ligger i Fredrikstadområdet. Men er det riktig? Er ikke det en direkte feilinformasjon? Ettersom tårnet ligger i Sarpsborg? En av Norges eldste byer?

Jeg tror at Ihlebæk innerlig godt vet at Solbergtårnet ligger i Sarpsborg. Det samme gjør en stor del av helleristningsfeltene som helleristningsjergerne, som var med i programmet, har avdekket. I Sarpsborg finnes det som man i omtalen av radioprogrammet kaller en "kulturhistorisk sensasjon". Men Ihlebæk valgte å knytte Solbergtårnet og de sensasjonelle funnene i området omkring, til Fredrikstad.

Hvorfor gjorde han det? Har han en privat agenda som han fremmer gjennom sitt virke som programleder for NRK-programmet han leder? Eller er an så geografisk skakkjørt etter sin tid i NRK Østfold at han tror at folk ikke vet hvor Sarpsborg ligger, og at han må presisere stedsangivelsen ved å nevne et sted som er allment kjent?

Helleristningsjegerne som det aktuelle programmet handlet om, utfører en prisverdig jobb. Mange av de funnene de har gjort ligger i Skjeberg, dvs. i Sarpsborg.

Solbergtårnet ble reist av Sarpsborg, Østfold fylkeskommune - og Fredrikstad. Men tårnet ligger i Sarpsborg. Byen som ble grunnlagt av Olav Haraldsson, den "Hellige" i 1016. Men Olav  var ikke førstemann på stedet. Rike funn av fortidsminner, bl.a. helleristninger, viser at det har bodd folk i Sarpsborg i uminnelige tider. Byen har en lang og interessant historie.

Men det vet tydeligvis ikke østfoldingen Jan Henrik Ihlebæk som lager historieprogrammet "Museum". Hva syns NRK om det?

For å holde Ihlebæk og NRK oppdatert, må jeg få preisere: Solbergtårnet og helleristningene omkring, ligger i Sarpsborg! Og ikke noe annet sted.

Kay Olav Winther d.e.

Jeg sendte innlegget ovenfor til NRK. Den 28. mai fikk jeg dette svaret:

"Til Kay Olav Winther d.e.

Drøbak

Viser til deres henvendelse til Publikumsservice anng programmet MUSEUM i NRK P2

Jeg har lest blogginnlegget det henvises til, og etter litt fundering på om dette er ment som humor og ironi, har vi i Museumsredaksjonen  kommet til at vi vil svare som om innlegget er ment seriøst. Vennligst se bort fra dette svaret dersom blogposten var ment som humor.

I programmet sies det at Solbergtårnet ved E6 «ligger rett utenfor Fredrikstad». Det er jo i og for seg helt korrekt, men vi er enige i at Sarpsborg kommune skulle ha blitt nevnt. Gjennomgående i programmets stedsangivelser brukes det gamle hedersnavnet Skjeberg. Vi kjenner til at Skjeberg ble slått inn under Sarpsborg i 1992, og at Sarpsborg da firedoblet sitt areal og innbyggertall.

Først og fremst er vi glade for at De lytter på programmet Museum i NRK P2, og vi takker for innspill. I fremtiden vil vi bestrebe oss enda mer på at alt som gjelder nye og gamle kommunegrenser må være helt korrekt. Dette er noe som etter hvert vil gjelde mange steder i Norge, og en påminnelse om dette er vi bare glade for. I dette konkrete tilfelle burde vi ha brukt Sarpsborg som stedsangivelse.

Det er med litt nøling jeg føyer til at jeg ikke kjenner til noen «agenda» eller dype sammensvergelser i NRK om å utelate navnet på den flotte byen Sarpsborg fra noe som helst. MUSEUM har hatt flere programmer om de historiske røttene til både Sarpsborg og Drøbak, og selv om vi er veldig tilbakeholdne med å lage programmer fra våre «hjemtrakter», så kan det godt hende at Museum også i fremtiden vil ha temaer som berører steder i Østfold. Uten at dette er ment som forkleinelse for noe annet sted i Norge.

Hilsen  Øyvind Arntsen

Øyvind Arntsen, prosjektleder/programleder MUSEUM NRK P2"

Min kommentar til svaret er:

Det er på sin plass at NRK innrømmer at Sarpsborg burde vært brukt som stedsangivelse. Men jeg savner en begrunnelse for hvorfor programlederen som er fra Fredrikstad, gav lytterne inntrykk av at "utenfor Fredrikstad" var den riktige lokaliseringen. Jeg etterlyser derfor fortsatt hans agenda.

Den umodne og flåsete innledningen kunne NRKs prosjektleder Arntsen - som også er fra Fredrikstad - spart seg. Jeg tviler sterkt på at han og hans "redaksjon", har lurt på om innlegget var "humor og ironi".

I mangel av gode argumenter, tyr han til latterliggjøring. Det er en kjent hersketeknikk.

Er det slik NRK skal svare når lytterne påpepeker feil og mangler ved programmene? Og er det slik NRK skal reagere og forsvare seg når det er åpenbart at en programleder urettmessig forsøker å markedsføre sin hjemby på bekostning av nabobyen? Hva syns NRK-ledelsen om tonen i svaret fra prosjektlederen? Det er jeg spent på.

Sarpsborg 08 på veg mot nedrykk

Hva er skjedd med Sarpsborg 08? Etter fjorårets internasjonale suksess, tippet de såkalte ekspertene at laget i år ville hevde seg i toppen av Eliteserien. Etter 9 kamper ligger laget faretruende nær bunnen. M.a.o.: Sarpsborg 08 er ett av Eliteseriens dårligste lag. Fortsetter det som det har begynt, rykker det ned.

Den internasjonale suksessen i fjor gav klubben store inntekter. Hvorfor har den ikke skaffet seg spillere som holder mål?

Sarpsborg 08 har hittil klart seg med en "nøktern" økonomi. Hvorfor går alt galt nå når den har fått bedre råd? Har vintertreningen ikke vært god nok? Eller er spillermaterialet ikke godt nok? Eller har trener Geir Bakke mistet grepet? Har han undervurdert motstanderne og overvurdert seg selv og sine spillere?

Hvis det ikke blir "tatt grep" ender årets sesong med to skrekkscenarier:

Skrekkscenario 1:
Sarpsborg 08 taper onsdagens cup-kamp mot FFK. Laget fra tettstedet ved Glommas utløp overtar plassen som Østfolds beste fotballag. Sarpsborg 08 må luske hjem med halen mellom beina og får en psykisk nedtur som svekker lagets moral og øker rådvillheten og panikken i laget.

Skrekkscenario 2:
Sarpsborg 08 rykker ned i 1. divisjon. Der møter det FFK som har rykket opp fra den fornedrende plassen i 2. divisjon. Både Sarpsborg 08 og FFK er da annenrangs lag som konkurrerer på like fot om å komme tilbake til Eliteserien. Har Sarpsborg 08 ryggrad og økonomi til å tåle et slikt tilbakeslag? Hva skjer om medgangssupporterne blir borte? Glisne tribuner kan være en hard psykisk og økonomisk belastning.

Utfallet av onsdagens kamp, vil fortelle mye om hva vi kan vente oss videre i fotballsesongen 2019. Jeg frykter det værste. Men ingen vil bli gladere enn meg, hvis Sarpsborg 08 makter å snu trenden og viser seg i stand til å gjøre min skepsis til skamme.

Men jeg må dessverre si: Jeg er skeptisk, så jeg tror det ikke før jeg får se det. For akkurat nå er det noe fryktelig galt med laget i mitt hjerte.

Kay Olav Winther d.e.

Vartingen som ble mektig konge av Norge

Filmen "Birkebeinerne" med Jacob Oftebro og Kristoffer Hivju i de ledende rollene kommer nå på kino landet over. Historien handler om birkebeinerne Torstein  Skevla og Skjervald Skrukka som skal berge kongssønnen Håkon Håkonsson fra baglerne som vil drepe ham slik de har drept faren hans, Håkon Sverresson - sønn av kong Sverre.

Varteig
På 1200-tallet var Sarpsborg eneste byen i det som nå er Østfold. Resten av området må oppfattes som oppland til byen og altså del av "Stor-Sarpsborg". Rett utenfor byborgen, men på den andre siden av elva, lå Varteig som kong Håkon Sverresson besøkte i året 1203. Året etter fødte Håkons frille, Inga fra Varteig, en sønn som hun hevdet at kongen var faren til. Fødselen fant sted på Folkenborg i Eidsberg.

Tronarving
Birkebeinerne godtok at guttebarnet Håkon var den avdøde kongens sønn, og anerkjente ham som rettmessig arving til tronen. Det gjorde ham til mål for baglerne som ønsket å fjerne alle kong Sverres etterfølgere for at de selv og danskekongen skulle komme til makten i Norge.

Det var denne vesle gutten birkebeinerne Skevla og Skrukka skulle redde unna baglerne.

Født i baglerland
Østlandet og området langs Oslofjorden var dominert av baglerne. Nidaros og Trøndelag var Birkebeinernes område. Da Håkon Håkonsson ble født i det fiendtlig bagler-området, måtte Inga fra Varteig og sønnen hennes reddes unna.

Inga bærer jernbyrd
Inga og sønnen hennes kom seg i sikkerhet til Nidaros. Der vokste Håkon Håkonsson opp.
I 1217 ble han valgt til konge for hele Norge etter at Inga hadde båret jernbyrd - altså båret glødende jern uten å få brannsår - for å bevise at Håkon var kongssønn. Gutten var da 13 år gammel.

Kirken støtter Håkon
Det stod imidlertid stadig fram andre kandidater som mente at de hadde større rett til å være konge enn det Håkon hadde. I 1223 kom det til en slags formell omkamp om kongeverdigheten.
Rikets fremste menn kom sammen for å avgjøre om den nå 19 årige Håkon eller en av de andre som gjorde krav på kongeverdigheten, var Norges rettmessige konge. Nå hadde Håkon Kirken på sin side, og trakk det lengste strået, men først i 1247 - altså 24 år seinere - ble han anerkjent av paven og kronet.

13 år gammel konge
Da Håkon ble valgt til konge 13 år gammel, ble Skule Bårdsson, som var halvbror til den forrige kongen, oppnevnt til å hjelpe ham med å styre. Skule var gjennom flere år den reelle herskeren.
Etterhvert som han ble eldre, tok imidlertid Håkon selv i større grad over riksstyret. Det likte Skule dårlig.

Angrepet av svigerfar
For å dempe konflikten tok Håkon i 1225 hertug Skules datter Margréte som kone. Stridghetene fortsatte imidlertid, ikke minst tilskyndet av at Skules maktområde stadig ble redusert.  I 1239 toppet striden seg. Skule tok kongsnavn på Øretinget, og gikk til krig mot svigersønnen. I 1240 ble Skule Bårdsson drept i Nidaros. Dette var slutten på borgerkrigstiden i Norge.

Kronet av pavens utsending
Fra 1240 var det fred i Norge. Kirken hadde stor makt i det katolske Norge. I 1247 anerkjente paven Håkon som norsk konge, og pavens utsending kronet Håkon i Kristkirken i Bergen.

Island og Grønland norsk
Men Norge og Håkon lå stadig i strid med omverdenen. I 1256 angrep Håkon Danmark. Ett av resultatene var at Island og Grønland kom under det norske kongeveldet. Dessuten omfattet Norge store deler av det som nå er Sverige.


I vesterled
Sudreøyene på vestsiden av Skottland hadde siden 1000-tallet tilhørt Norge. Men skottene var stadig aggressive og prøvde å overta styringen over øyene. I 1263 reiste Håkon til Sudrøyene med en stor leidangsflåte. Den største som noen gang var sett, sier historien. Håkon tok kontroll over øyene, men fikk ikke i stand en formell avtale med den skotske kongen. Da vinteren kom, reiste Håkon til Orknøyene for å overvintre, mens mesteparten av flåten hans reiste hjem til Norge.

Håkon dør
På Orknøyene ble Håkon syk og døde. Kroppen hans ble ført til Norge, og han ble gravlagt i Kristkirken i Bergen. Håkon var 59 år da han døde.

Handel i stedet for plyndring
Alt i alt - og tiden tatt i betraktning - må man si at den vesle sønnen til Inga fra Varteig vokste opp til å bli en god konge for Norge. Han fikk slutt på borgerkrigene og konsoliderte et klarere definert Norgesrike. Han fremmet handel og velstand ved å inngå fredelige handelsavtaler med tyskere og russere. 

Spor i historien
Håkon satte også spor etter seg i kulturhistorien. I løpet av sin regjeringstid sørget han  for at ridderlitteratur fra kontinentet og bibelske fortellinger ble oversatt til norrønt språk. Han satte dessuten spor etter seg i historien ved å føre opp flere større borger og andre byggeprosjekter i stein rundt om i Norge. Bl.a. bygde han Håkonshallen i Bergen og  grunnla Marstrand i Bohuslän.

Forbedret lovverket
Håkon satte i gang større lovarbeider. Han forbød ættedrap, dvs. blodhevn hvor en unskyldig slektning ble drept for å hevne en drept person. Lovarbeidet ble fulgt opp av sønnen Magnus som fikk tilnavnet Lagabøter fordi han ordnet opp i og moderniserte lovverket-


Keiser?
Til å begynne med var pavekirken skeptisk til Håkon Håkonsson fordi han var født utenfor ekteskap. Med tiden endret dette seg radikalt. Seinere ville paven ha ham som keiser over det tysk romerske riket. Slik gikk det imidlertid aldri.

Utvidet Norgesriket
Håkon med morsslekten i Varteig, døde som hersker over et stort internasjonalt akseptert og respektert kongedømme. Trolig har Norges-riket aldri vært større og mer mektig enn under Varteiggutten Håkon Håkonssons regjeringstid.

Hadde ikke birkebeinerne Torstein  Skevla og Skjervald Skrukka berget kongssønnen Håkon Håkonsson ved å redde ham unna baglerne og fått bragt ham trygt fra Lillehammer til Nidaros, ville sønnen til Inga fra Varteig aldri blitt Norges konge. Det norske folket ville da gått glipp av en av de aller beste kongene landet noen gang har hatt.

Kay Olav Winther d.e.

Frederik II's skyld!

Frederik II, en stormannsgal krigerkonge som drømte om å legge hele Norden under seg. Med sine kriger brakte han ulykke over land og folk. Han var skyld i at svenskene angrep Sarpsborg og la store deler av den fredelige handelsbyen i ruiner.

I noen hundre år var Sarpsborg den eneste bymessige bebyggelsen i det som nå er kjent som Østfold. I 1567 ble Sarpsborg imidlertid angrepet og ødelagt av svenskene. Det var helt og holdent danskekongen Frederik II's skyld. Han startet Den Nordiske Syvårskrigen (1563-1570).

Frederik kranglet stadig med svenskene. I 1563 gikk han med hjelp fra tyske leietropper, til krig mot Sverige. Til å begynne med hadde danskekongen en viss framgang, men så snudde lykken. Svenskene kom på offensiven og rykket blant annet inn i det danske lydriket Norge. Der fikk Sarpsborg gjennomgå.

Hadde ikke Frederik II i sin stormannsgalskap gått til krig for å legge Sverige under seg, hadde svenskene med stor sannsynlighet latt Sarpsborg være i fred. De ble provosert av danskekongen som
hadde angrepet landet deres. Norge lå som et dårlig beskyttet underbruk under den danske Kronen, og den fredelige handelsbyen Sarpsborg var et fristende og lett bytte for svenskene som var tvunget ut i krig.

Var ikke Sarpsborg blitt angrepet og herjet, hadde Fredriksstad ikke sett dagens lys. I stedet for å rette opp igjen den skaden han hadde forvoldt, ved å bygge opp igjen byen ved fossen og sette byens befolkning bedre i stand til å forsvare seg mot eventuelle framtidige svenske angrep, besluttet Frederik å flytte deler av befolkningen i Sarpsborg nedover nærmere utløpet av Glomma der han bygde en festningsby.

I praksis prøvde han i sin historieløshet å flytte Sarpsborg fra området ved Sarpsfossen til Glommas utløp. Og stormannsgal som han var, og uten respekt for Norge og norsk historie, gav han den nye festningsbyen sitt eget navn. Fra 1567 vokste Fredrikstad fram i ly av festningsbyen.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mange mennesker som bodde i Sarpsborg da svenskene angrep i 1567. Grensen mellom by og land var flytende, og sikre folketellinger eksisterte ikke. Ikke alle deler av byen ble like ødelagt av svenskenes herjinger. Historiske kilder tyder på at bare omlag halvparten av befolkningen fulgte danskekongens  påbud og flyttet lenger nedover mot Glommas munning. De øvrige ble boende og drev sin geskjeft så godt de kunne ettter hvert som stadig flere privilegier ble gitt til befolkningen i den nye bebyggelsen som dansekongen hadde gitt sitt navn, og som han ønsket skulle bli et nytt bysenter i det som nå er Østfold.

Frederik II som Fredrikstad er oppkalt etter, var ikke bare en ulykke for Danmark, lydriket Norge og for Sarpsborg. Han var en ulykke for hele Norden. Historikere har opp igjennom tiden ment at kong Frederik var dårlig intellektuelt utrustet. Det er all grunn til å tro at historikerne har rett.