Ufullstendig om Oslofjorden

Klikk på bildene for å se større versjon

Leif Ryvarden har skrevet bok om Oslofjorden, men kjenner han det området han skriver om?
Er det ikke noe meget vesentlig som mangler her?

Halden er etter Ryvardens oppfatning en del av Oslofjordområdet, men ikke Sarpsborg.

Leif Ryvarden har skrevet mange lesverdige bøker om natur og geografi.
En av bøkene han har gitt ut, heter "Oslofjorden - Ditt nærmeste paradis".
Men vet Ryvarden nok om Oslofjordområdet til å skrive bok om det?

Skjebergkilen
De fleste vil mene at Skjebergkilen er en del av Oslofjorden.
Akkurat som Hvaler-skjærgården og Iddefjorden.
Ryvarden er øyensynlig av en annen oppfatning.
At Skjeberg med kilen er en del av Sarpsborg har øyensynlig gått Ryvarden forbi.
I boka nevner han et par ganger Sarpsborg i forbifarten.
Mer syns han ikke det historiske land- og sjøområdet, og det nåværende ferie- og friluftsparadiset er verdt.

Historien
Skjeberg og Sarpsborg rommer vesentlig Norges-historie.
Men Ryvarden hopper over geologien, zoologien, botanikken, innvandrings- og bosettingshistorien, steinalderen, bronsealderen, jernalderen, vikingtiden, middelalderen, historien fra de tre-fire siste hundreårene og dagens bruk av Skjebergkilbassenget.

Lang kystlinje
Sarpsborg har i følge Wikipedia 8 mil kystlinje mot Oslofjorden.
På denne kystlinjen - og på flere av øyene i denne delen av fjorden - ligger et meget betydelig antall hytter og feriehus.
I tillegg er kystområdet og sjøen arena for omfattende fritidsaktiviteter.
Både organiserte og uorganiserte.
For svært mange mennesker fra ulike deler av Norge, er Skjebergkilen selve innbegrepet av et ferieparadis i Oslofjorden.
Men ikke for Ryvarden.
Han finner det ikke verdt å nevne.

Kuriositet
Ryvardens bok kom ut i 2006 på J.M. Stenersens forlag.
I dag finnes den på tilbud - bl.a. på Smart Club i Råde.
Man skulle tro at et så seriøst forlag som Stenersen, som utgir så påkostede bøker, ville se seg råd til konsulenter med kjennskap til det temaet som de utgir bøker om.
Men noen spor etter konsulent med kunnskap om Sarpsborg-delen av Oslofjorden, er ikke å finne i Ryvardens bok.
Der glimrer Skjeberg-kilen og hytte og opplevelseskommunen Sarpsborg med sitt fravær.
Det gjør boka mer til en kuriositet enn til en informativ presentasjon av paradiset Oslofjorden.
En gedigen blunder fra forfatterens og forlagets side.
Tenk på det hvis du får lyst til å kjøpe boka.

Snileeldorado på Hafslund

Foto: Kow d.e. 04082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

To feite eksemplarer av mange hundre iberiaskogsniler som lever "herrens glade dager" og formerer seg uhemmet ved helleristningene på Hafslund.

Mange snakker om iberiaskogsnilene som invaderer den norske naturen.

Men altfor få gjør noe med det.

Det vil si: Noen er flinke og går på snilejakt i egen hage. Og tror kanskje at snileplagen er løst med det.

Da tror de skammelig feil.

Tusenvis ved Hafslundparken

I begynnelsen av august besøkte vi Hafslundparken og så på helleristningene mellom selve parkanlegget og jordene mot Haugeveien, Nordberg, Bede og Navestad.

På den klipte stien som skulle gjøre det mulig å komme fram til ristningene, var det mange hundre sniler.

Legger vi til alle dem som holdt til i åkeren, inne i gresset og andre steder hvor vi ikke kunne se dem, var det - uten å overdrive! - tusener.

Grådige og fertile

Store, feite, grådige, fertile sniler som - om de får leve og spise og formere seg i fred - snart blir mange ganger så mange.

Dette er et problem som snart kan bli uhåndterlig.

Foreløpig er snilene en plage. Får de formere seg fritt, kan de bli som gresshoppesvermer og forårsake ubotelig skade på avlingene.

Spiser nesten alt

"Ekspertene" mener å vite hvilke vekster snilene spiser, og hvilke de lar stå i fred.

I min hage spiser de av planter som etter "ekspertenes" utsagn ikke skulle stå på lista over planter som snilene liker.

Det er bare å konstatere at kostholdet endrer seg. At de brune snilene i praksis er altetende. Og at sniler som holder til i åkre, ikke unnser seg for å gå løs på både strå og korn.

Den som stiller seg tvilende til dette, bør ta en tur til helleristningsfeltene ved Hafslundparken og konstatere ved selvsyn hvor snilene oppholder seg, hva de spiser - og hvilke mengder det er snakk om.

Må bekjempes

Bestanden av iberiasniler i Norge er kommet opp i et nesten ufattelig omfang. Skal den ikke ta helt overhånd, må snilene bekjempes.

Med kjemiske midler. Det finnes dessverre ingen veg utenom.

Her må de som bruker jorda, kjenne sitt ansvar.

Bekjempningsmidlene finnes, men er uanstendig dyre.

Derfor må landbruksmyndighetene og universitetet på Ås komme på banen.

Vi trenger billige, effektive bekjempningsmidler som ikke skader vekster, dyr og mennesker.

Og vi trenger dem nå.

Det er allerede i siste liten.

Tviler du fortsatt?

Som sagt: Ta en tur på Hafslund!

Sarpsborg - et friluftseldorado

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Skjebergkilen er et vakkert stykke Norge og et velegnet utgangspunkt for mange friluftsopplevelser. Ikke bare for fastboende og hytteeiere. Men i dag er de organiserte tilbudene få.

Skjebergkilen er ikke bare en sommeridyll, men byr på friluftsopplevelser hele året. Her er potensial for turist- og opplevelsesvirksomhet. Men ingen ting kommer av seg sjøl.

Tunevannet er utenfor Tunefluesesongen en perle. Som stort sett bare "ligger der". Hvordan gi publikum mulighet til å bruke denne naturherligheten? Ser hotellet på Grålum hvilket potensial som ligger her?

Sarpsborg har det meste.
Ikke bare i bykjernen, men rundt omkring i kommunen er det attraksjoner i fleng.
For den som ønsker å reise seg fra TV-stolen og ta seg til noe.
Og ikke på død og liv skal underholdes. Av andre.

Sjøen
Interessene er forskjellige. Smaken like så.
Men la oss begynne med sjøen.
Skjebergkilen er med sitt arkipel av øyer, sine utallige fjordarmer og viker og sjønære idyller et opplevelsested av de helt sjeldne.
Skjebergkilen har alt det Hvaler, Sørlandet og Bohuslän-kysten har. Og dessuten relativt kort veg til disse perlene.
Har man båt er opplevelsesmulighetene legio.
Har man ikke båt, er det noe verre. Sightseeingbåter og rutebåter til øyene med utgangspunkt i f. eks. Høysand, eksisterer merkelig nok ikke. Ikke tilbud om opplevelsesturer på fjorden heller. Badere mangler derimot ingen ting. Sandvika er en utmerket badeplass. Feriehjemmet like så.

Ferskvann
Skulle man foretrekke opplevelser i og ved ferskvann, er det bare å velge.
Glomma, Ågårdselva, Børtevann, Isesjø, Tunevannet - og Visterflo, hvis du bare holder deg på den riktige siden av delet.
Vi vet om folk som reiser fra Buskerud, Follo og andre deler av Østlandet til Sarpsborg for å padle kano og for å fiske i kommunens rike fiskevann. F. eks. laks i Ågårdselva.
Ofte lurer jeg på om sarpingene vet hvilke opplevelsesmuligheter som fins - og hvilket spiskammer de har - innenfor kommunens grenser.
Gjedde, abbor, ørret, røye og laks fra Glomma eller innsjøene og vannene i kommunen, er delikatesser som kommunens innbyggere - og spisestedene! -burde gjør mer ut av, og invitere folk fra andre kanter av landet til å dele med seg.
Mulighetene er mange. Både for privatpersoner og næringsliv. Her er smålåtenhet fullstendig malplassert.

Skog og mark
I Sarpsborg kommune er det dype barskoger, nesten parkmessig løvskog, vindblåst furuskog på lyngheier og bergfylt kystlandskap, kort sagt: mye forskjelligartet utmark hvor turgåere og opplevelsesøkende kan ferdes fritt og uten fare for å ødelegge dyrket mark eller kulturlandskapet - eller komme for nær innpå fastboende eller hytteiere.
Det er bær og sopp og andre naturherligheter i massevis. Og plass nok til alle. I alle fall til langt flere enn dem som til vanlig benytter og nyter disse naturgavene.

Hytter ja, men ...
Når man ser bort fra de mange - sarpinger og andre - som har hytte i Skjebergkilen, er det få som kjenner til og tar for seg av Sarpsborgs naturherligheter.
Dette bør kommunen gjøre noe med.
Men ikke bare kommunen.
Foreninger og sammenslutninger av alle slag - og ikke minst næringslivet, og gryndere med fantasi, tiltakslyst og pågangsmot - bør utnytte disse mulighetene og - sammen med hoteller og reiseliv forøvrig - innby folk fra andre kanter av landet, og utlandet, til å dele opplevelser i Sarpsborgs rikholdige natur.

Ingen som vil komme
Jeg syns jeg hører innvendingene: Det er vel ingen - norske eller utlendinger - som vil komme for å søke opplevelser på flatlandet i Østfold når de kan reise til høye fjell og maleriske fjorder andre steder i landet?
Det kommer an på hva man tilbyr.
Elgsafari, kanoturer, ferskvannfiske og organiserte turer og vandringer i Sarpsborgmarka vil være eksotiske og interessante for mange.
Når tilbudene blir kjent - og innarbeidet! - kommer trolig deltakerne.
Ett er i alle fall sikkert: De færreste kommer av seg sjøl. Når de ikke er klar over potensialet. Og mulighetene.
Har ikke kommunen noen som er ansvarlige for tiltak og næring?
Her har de noen tanker som de bør fange opp og arbeide videre med.
Og alt sammen kan - og bør - finne sted innenfor Sarpsborgs grenser.
I solbyen ved Sarpefossen.
Midt i hjertet av Østfold.

Is så langt øyet rekker

Foto: Kow d.e. 13032010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Det vil ta tid før båten kan settes på vannet i Høisand og på "Walberg-si'æ". Foreløpig er havnebassenget dekket av nærmere trekvartmeter tjukk is.

Nederst: Fast sterk is ligger fra "Sæltæ" til utafor Singleøya. Fiskerne sitter trygt.

Fiskerne på isen mellom Sandvika og Feriehjemmet må bore seg gjennom 60 centimeter is for å komme til åpent vann.

Det forteller lokalkjente som har sjekket forholdene, til SarpsborgNotater.

Du kan trygt kjøre lastebil på isen til utafor Singleøya, fortelles det.

Og våre hjemmelsmenn vet trolig hva de snakker om.

De som går tur på isen, har ingenting å frykte, beroliger de.

Heller ikke inne ved land. Hvor det er litt overvann etter snøsmeltinga de seneste dagene. Men under den fuktige overflaten er isen trygg.

Når fjorden går opp, og folk kan sette båten på vannet denne våren, kan man lure på.

Det blir i alle fall ikke til påske.

Det tror jeg at jeg kan garantere.

Men "isfiske" og late dager på en frossen, snødekt kile er heller ikke å forakte.

Sarpsborg har det meste.

Til alle årstider.

"Torvet": Keiserlind? Eller parklind?

Foto av torget: Kow d.e. 090509 ©

Foto av lindetrær: Sarpsborg kommunes nettside


Klikk på bildene for å se større versjon

Over: "Torvet" skal bli grønt. Men vet kommunen hva den planter?

Nederst: Keiserlind på planteskolen i Tyskland. Men hva slags tre er det egentlig?

"Torvet" skal beplantes med Keiserlind, kan Sarpsborg kommunes nettsted fortelle. Siden viser bilder fra planteskolen i Tyskland hvor de 46 formklipte lindetrærne har vokst opp. De er nå 20 år gamle.

Men hva er Keiserlind? Har vi egentlig et lindetre med dette navnet i Norge?

Tilia pallida?

Norsk Hageleksikon nevner navnet nærmest i en bisetning og sier at "Pallida, keiserlind, har kraftig opprett vekst med rødlige skudd og knopper. Bladundersidene er gulgrønne."

"Tilia pallida", keiserlind, er sjelden i Norge, vet leksikonet å fortelle.

Slår man opp på "keiserlind" på NRKs utmerkete nettsted "Planteguiden", får man ingen treff.

Derimot får man treff på "Tilia pallida" som her heter Parklind med synonymnavnene Tilia x europaea 'Pallida' og Tilia x vulgaris 'Pallida'.

Parklind passer i byen

Dette treet egner seg for bymessig klima og miljøer som allèer, gater, parker, planteplasser og som solitærtrær.

Treet bør stå lunt, ha dyp, humusholdig og næringsrik jord og få godt med vann. Det vokser raskt, fremmer dyre- og fugleliv, har blomster med ubetydelige farger i juli og blir 15 til 20 meter høyt. De norske erfaringene med dette treet er gode, heter det.

Men det gjelder altså parklind. Som både er synonymt med keiserlind - fordi det har samme latinske navn. Men samtidig ikke er det samme som keiserlind - fordi hageleksikonet omtaler parklind og keiserlind som to forskjellige trær.

Så her kan man lure på hva man til sjuende og sist får på "Torvet".

Lus og seige ekskrementer

Om ikke alle bryr seg om disse - som noen kanskje vil si - spissfindige detaljene, er nesten alle lindetrær plaget av bladlus.

Gjerne i store mengder. Lus som produserer honningdugg, dvs. ekskrementer som dekker bladene og gir utmerkede levevilkår for svertesopper som får bladene til å se svarte og stygge ut.

Og som faller ned og griser til mennesker, krakker, gatebelegningen, bygninger og ellers alt som befinner seg i nærheten.

Lindespinnmidd, gallmidd, bladvepslarver og lindegrenskurv er andre ulemper som følger med lindetrærne.

Til glede for sarpingene

Men valget er visst gjort.

La oss derfor håpe at keiserlind-trærne - eller er det parklind? - svarer til forventningene og blir til glede for Sarpsborg og sarpingene.

En ting er i alle fall sikkert: Hvis keiserlind i det hele tatt finnes, så er det en plante Sarpsborg er relativt alene om i Norge.

Dreier det seg derimot om parklind under dekknavnet keiserlind -f.eks. fordi personer med tysk bakgrunn har brukt en betegnelse de kjenner - er kanskje ikke valget av trær så ekslusivt som det i første omgang kunne høres ut til.

Tunevannet stadig forurenset

Foto: Kow d.e. 221108 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Tunevannet er en sjeldent vakker innsjø som burde være til udelt glede, men som dessverre stadig er forurenset.

Tunevannet er en naturperle.
Men det er forurenset. Altfor ofte er det nødvendig å advare folk mot å bade der. Det kan være helsefarlig.
Det er selvfølgelig helt forkastelig.
Fellesskapet har brukt en del penger på å bedre vannkvaliteten. Men uten å oppnå ønskede resultater. Nå frarådes bading igjen, kan Sarpsborg kommunes nettside og sa.no fortelle.
Utfisking og andre tiltak har ikke hjulpet. Algeoppblomstring gjør vannet uappetittlig og uegnet til bading. Ja, direkte helsefarlig.

Dokumentasjon er bra, men …
Tre politikere som sa har snakket med, etterlyser ”mer grundig dokumentasjon om hvilke tiltak som bør satses på i framtiden”.
Dokumentasjon er nødvendig. Enda viktigere enn dokumentasjon av de eksisterende forhold er en ”årsaksanalyse”. Altså en klarlegging av årsak og virkning.
Personlig anser jeg årsaken for uomtvistelig. Man er derfor ikke avhengig av dyr ekspertise for å få satt i gang meningsfulle tiltak.
Forurensningen kommer fra tilsig; fra landbruk og bebyggelse. Og fra luftforurensning; industri og trafikk.
”Vi har forurenset vannet i 50 år. Da blir det vel optimistisk å tro at vi skal klare å snu den biologiske prosessen på bare noen få år”, uttaler Liv Tveter.
Det har hun selvfølgelig rett i, men man må ikke grave så dypt i fortiden at man mister oversikten over nåtidens synder.

Umiddelbare tiltak
Skal man få bukt med problemene, må alt kloakkutslipp stanses. Kloakk må gå i lukkede tanker som tømmes. Overtredelse må forfølges.
Dessuten må høstpløying på bruk med avrenning til vannet, forbys. Umiddelbart. Vennlige oppfordringer er ikke nok.
Jeg har ikke oversikt over bekker og vassdrag som leverer vann til Tunevannet, men alt forurenset tilsig til slike vannkilder må også stanses – om nødvendig med hyppige kontrolltiltak og klekkelige bøter for overtredelse. Det krever regionalt samarbeid.
Jeg har heller ikke oversikt over hva forurensning fra luft betyr for det samlede resultatet, men at det bidrar til den negative utviklingen, kan ikke noe noenlunde orientert menneske være i tvil om. Bedriftsutslipp til luft og vann må reduseres.
Utslipp fra trafikken – som dessverre passerer i anselige mengder i Tunevannets umiddelbare nærhet – er det verre å gjøre noe med på kort sikt. Men hva gjør man andre steder i verden? For eksempel i verdens storbyer?

Fiske for konsum
Utfiskingen som enkelte syntes å ha en kullsviertro på, har så vidt jeg forstår ikke gitt forventede resultater.
Det var ikke å vente heller.
Derimot vil et systematisk storfiske i vannet med sikte på konsum ha mer for seg. Det kunne bidra til å holde bestanden nede, og til å skaffe sarpinger og andre nyfisket ferskvannsfisk til spisebordet og som råstoff til fiskemat.
Slik fiskemat kunne bli en delikatesse og en lokal vare med stort salgspotensial hvis det bare fikk anledning til å vinne innpass på markedet.
Men så lenge oppmerksomheten stort sett rettes mot forurensningen av vannet, vil det kanskje være vanskelig å vinne marked for varer med opprinnelse der.
Det gjelder derfor å få bukt med forurensningen som følger av tilsig og nedfall.
Deretter bør ballansen bevares med jevnlig uttak av matfisk.
Det vil sette Sarpsborg på kartet.

Vakkert i Sandesundsveien

Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kommunens grønne etat har all ære av bedet mellom Sandesundsveien og Kirkeparken.

Arkitekturen på høyre siden av Sandesundsveien fra torget og ned til Korsgata er ikke den vakreste.
Skjønt det nederste bygget - hvor Glassmagasinet og Delikatessen en gang holdt til - er ikke av de verste. Det har karakter og står i stil til biblioteket.
Planløsningen mot gata via a vis Kirkeparken er heller ikke mye å rope hurra for.
Et ikke altfor vakkert gatekjøkken, en død hotellfasade, parkerte biler og innkjøring til parkeringshuset, og et gapende hull etter et revet bygg, er det man møtes av, hvis man ferdes i den delen av byen.
Og det gjør man jo.
Riktignok er det få fotgjengere å se - der som ellers i byens gater. Men biltrafikk er det. Det er der man kjører for å komme inn til og ut fra parkeringsplassene til Storbyen Kjøpesenter.
Også denne "sentrumsnære" delen av bykjernen er blitt en transportetappe.
Kirkeparken og blomsterbedet mellom parken og Sandesundsveien tar seg godt ut. Det er en fryd for øyet. La oss håpe at de som passerer der i sin bil, legger merke til det - og setter pris på det.
Det gjør i alle fall en amatørgartner med sans for blomster og andre vekster.
Riktig vakkert er det.
Slikt trenger byen mer av.

Færre tunefluer?

Illustrasjon fra Bernt Eriks blogg.

Tuneflua er et blodtørstig beist i knottfamilien.

Tuneflua er en pest og en plage både for dyr og mennesker. Opphovnede sarpinger må i den beste sommertiden søke innendørs for å unngå den blodtørstige knotten.
Forsøkene på å redusere bestanden har hittil mislyktes. All ekspertise og optimisme er gjort til skamme.
Men i år har vi berettiget håp om en forbedring, skal vi tro forsker Åge Braband. I fjor sommer opplevde han et gjennombrudd i bekjempelsen av tuneflua, kan sa.no fortelle. Da klarte han å finne ut at flua legger hovedandelen av eggene sine mellom Vestvannet og Sølvstufoss. Om lag 100 milliarder egg til sammen.
For en måned tid siden gjorde representanter fra Laboratorium for ferskvannsøkologi på Universitetet i Oslo ”oppvekstvilkårene til den plagsomme knotten langt tøffere”, opplyser avisa uten å fortelle hvilken metode bekjemperne har brukt, men 50 av de 100 millionene skal være destruert.
Så får vi se når flua svermer i overgangen mellom juni og juli, om fluene blir færre og plagen mindre.
Har forskerne virkelig klart å finne fram til en metode som først kan desimere – og på lengre sikt utrydde – Tuneflua, bør de få Nobelprisen.
Så får heller Tunefluas venner og laksefiskere som tror at laksebestanden forutsetter mange fluelarver, "deppe".
Foreløpig er det ikke grunnlag for mer enn betinget optimisme fra fluehaternes side.
Men det er lov å håpe!

Våren er på veg

Foto: Kow d.e. 210309 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Snøklokkene har ikke tålmodighet til å vente lenger.

Snøen ligger fortsatt her og der, men våren begynner å få tak nå.
Telen sitter imidlertid i, så plantene tar seg god tid, selv om de øverste fire-fem centimeterne av jordsmonnet er tint.
Disse snøklokkene på Klavestadhaugen, synes imidlertid at de har ventet lenge nok.
Nå blomstrer de for fullt, og erklærer overmodig at våren er kommet. Nattefrosten har de ingen respekt for.
Hestehov og blåveis som også pleier å være blant de første som strekker hodene mot vårsola, har vi imidlertid ikke sett ennå, men det varer nok ikke lenge før opprømte unger oppsøker avisredaksjone med nyplukket hestehov.
Der vi plukket hestehov da jeg var barn, er det nå asfalt, så der er det ikke mye å finne, men nye generasjoner har sikkert nye plasser.
Så våren kommer nok i år også, selv om vinteren har gjort det den kan for å bevare overtaket.

Tunevannet: Regionale tiltak nødvendig

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Tunevannet er omgitt av veger, industri, bebyggelse og store landbruksområder. Bare kontinuerlig innsats og regionalt samarbeid kan holde forurensningen i sjakk.

Oppryddingen i Tunevannet har ikke gitt de resultatene det var grunn til å håpe på.
Vannstanden og fiskebestanden er regulert og tilsiget av kloakk og miljøgifter er redusert. Bl.a. har man begrenset fosforavrenningen fra landbruket.
Men vannet holder ennå ikke ønskelig kvalitet.
Hvor kommer egentlig forurensningen og overgjødslingen fra?
Områdene rundt vannet, men trolig også fra forurensningskilder i et mye større nedfalls- og tilsigområde.
F. eks. trafikken og industrien i hele Nedre Glomma-området.
Mangelen på resultater kan derfor skyldes at man bare har grepet inn overfor en del av de forurensningskildene og det tilsiget som forårsaker problemene.
Utfiskingen av karpefisk og utsettingen av gjørs har heller ikke svart til forventningene.
Det kunne enhver alminnelig interessert iakttaker ha sagt på forhånd.
Beskatning av uønsket fisk må skje kontinuerlig.
Oppdrettsnæringene for fisk og pelsdyr må kunne bruke fisk som tas ut for å bedre miljøet og vannkvaliteten. Dette er ressurser og ikke avfall som skal dumpes på bøndenes jorder.
Kontinuerlig fiske, nedfrysing og omsetning som fiske- og dyrefor, bør etableres som en næring – både i Tunevannet, Isesjø, Vansjø, og andre større ferskvann - f. eks. deler av Glomma.
En del ferskvannfisk er til og med menneskemat. God, næringsrik mat.
Så lenge man ser på hvert vann og vassdrag for seg, kommer man til kort fordi fisket ikke blir ”lønnsomt”.
Bare regionale tiltak får en størrelsesorden som gjør et rasjonelt, kontinuerlig arbeid mulig.
Hvis dette ikke kommer i stand, får vi stadig nyhetsoppslag fra folk som sitter på hver sin tue og forteller om problemer, og om at de lokale tiltakene ikke har svart til forventningene.
Løsninger krever store grep.