Burde ligget i Sarpsborg

Politidirektør Odd Reidar Humlegård har bestemt at politidistrikt Øst skal administreres fra Ski - ikke fra Sarpsborg som først tenkt.

Det var et kupp fra Politidirektøren. Hadde han egentlig fullmakt til å bestemme hvor politiets administrasjonssentre skulle ligge? Burde ikke en så stor og viktig avgjørelse vært tatt av regjeringen - eventuelt Stortinget? Med andre ord på grunnlag av politisk behandling?

Politidirektoratet ønsket opprinnelig å legge hovedsetet i politidistrikt Øst til Sarpsborg.

Det hevdes at politidirektøren har valgt administrasjonssteder ut fra "politifaglige vurderinger".  Hvilke vurderinger er det? Og burde ikke lokaliseringene også vært basert på andre hensyn? F.eks. ressurshensyn som bruk av eksisterende lokaler - samt distriktspolitiske hensyn? Politiet er ikke - og skal ikke være - en stat i staten, men et integrert ledd i det offentlige serviceapparatet og i opprettholdelsen av et desentralisert bosettingsmønster.

Har politidirektøren brukt passer for å finne det geografiske midtpunktet i de nye, store politidistriktene? Er det det han kaller "politifaglige hensyn"?

I politidistrikt Sør-Øst ble Tønsberg foretrukket framfor Skien, Hønefoss og Drammen. Hvilke politifaglige hensyn slo ut til fordel for Tønsberg, og diskvalifiserte f. eks. Drammen som politidirektoratet foretrakk i første omgang?

Og hvilke politifaglige hensyn skiller Tønsberg fra Sarpsborg?

Politidirektøren poengterer at den nye strukturen ikke innebærer at alle fagmiljøer skal samles på ett sted. Da melder kjernespørsmålet seg på ny: Hvilke politifaglige hensyn la politidirektøren vekt på da han la administrasjonssenteret for politidstrikt Øst til Ski, men vil beholde fagmiljøer spredt rundt omring? Geografi? Demografi?

Jeg kan betro politidirektøren at det er nøyaktig like lang reiseveg fra Sarpsborg til Ski som det er fra Ski til Sarpsborg. Skjønt, med dagens teknologi burde ikke geografiske avstander spille noen rolle for internkommunikasjon eller kontakt med publikum.

Med plasseringen av administrasjonssenteret for politidistrikt Øst på Ski, har politidirektøren bidratt unødvendig til ytterligere sentralisering av allerede sentraliserte tjenester. Hvis han har vært seg dette bevisst, viser det manglende forståelse for ønskeligheten av å brukte statlige tjenester og spredning av kompetanse som distriktspolitisk virkemiddel. Har han ment at distriktspolitske hensyn, og spørsmål om utkant og sentrum, ikke var relevante hensyn ved lokaliseringen, har han til evidens vist at saken burde vært overlatt til politisk avgjørelse.

Det er ikke avbyråkratisering å overlate avgjørelser til byråkratiet. Det burde regjeringen og Stortingsflertallet forstått på forhånd. Har de forstått det nå?

Kay Olav Winther d.e.

La en konkurrent overta meieriet!

Foto: Kow d.e. 15112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Meierigiganten TINE vil ikke mer og legger ned på Hafslund. Hva kan lokalene brukes til?

Store produksjons- og distribusjonslokaler og stor oppkjøringsplass som bør interessere konkurrenter.

Lokalene på Hafslund egner seg trolig til litt av hvert, men en konkurrent til TINE ville vært bra.

Stadig flere får opp øynene for betydningen av kortreist mat, dvs. nærhet mellom produsent og forbruker.
Kortreist mat sparer miljøet og er en fordel for både produsenter og forbrukere.
Og for samfunnet.
TINE meierier går den motsatte vegen.
De legger ned sine produksjons- og distribusjonssteder i distriktene for å samle mest mulig i gigantiske sentralanlegg.
Resultatet er lange transportstrekninger, nedlagte arbeidsplasser, utarmede lokalsamfunn - og forbrukere som tilbys mat som er behandlet for å tåle transport og lagring.

Eierstyrt samvirkeorganisasjon
TINE SA er en samvirkebedrift som eies av produsentene - altså bøndene.
Det burde derfor være et foretak som tar distriktspolitiske hensyn.
For produsentenes - dvs. eiernes - skyld.
Og av hensyn til forbrukerne.
Men de siste to-tre 10-årene har meierigiganten med mer enn 5000 ansatte og en årlig omsetning på nærmere 20 milliarder kroner, utviklet seg fra å være en medlemsstyrt samvirkeorganisasjon til å bli en fjern, kapitalistisk maktfaktor i det norske markedet.
Avstanden til produsenter og kunder er økt i takt med sentraliseringen.

Fremmedgjøring
Man skulle kanskje tro at lokal tilhørighet ville skape og opprettholde lojalitet mellom melkeleverandørene, konsumentene og selskapet, og at distriktsforankring og utnyttelse av lokal kompetanse ville være et konkurransefortrinn, men TINE ser tydeligvis annerledes på det.
Der i gården tror man åpenbart mer på sentralisering, stordrift - og lange transportveger.
Kortreist mat er ikke noe TINE bryr seg om.
At mentale og transportmessige avstander virker fremmedgjørende, bekymrer tydeligvis ikke TINE.
Det er en mangel på forutseenhet og markedstilpasning som bedriften - og dermed melkebøndene - kan komme til å betale dyrt for.

Sentralisering
På Dondern på Hafslund har TINE et produksjons- og distribusjonsanlegg som selskapet har vedtatt å legge ned.
Innen september 2013 skal produksjonen være flyttet til hovedstaden, og anlegget på Hafslund stengt, opplyser Sarpsborg Arbeiderblad 28. oktober.
De 200 000 personene som hittil er forsynt med melk fra meieriet på Hafslund, skal i framtiden få melka tilkjørt fra Oslo.
Så lenge det varer.
For i jakten på større "effektivitet", "lønnsomhet" og fortjeneste kan TINE snart komme til den konklusjon at produksjon og distribusjon bør sentraliseres ytterligere, og at anlegget i Oslo er for lite.
Eller gir for lite overskudd.

"Rydding"
Når anlegget på Hafslund legges ned, mister mer enn 60 kompetente fagpersoner jobben.
Da er ringvirkningene for lokalsamfunnet ikke regnet med.
Nedleggelsen har altså alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser - for dem som blir ledige, for lokalsamfunnet og for samfunnet som helhet.
De ansatte og Sarpsborg kommune bør derfor snarest sammen sette i gang arbeidet med å finne alternativ virksomhet som kan flytte inn i de etter hvert ledige lokalene.
Lokaler og inventar som eies av TINE, men som av hensyn til involverte og kommunen bør selges på en slik måte og i en slik tilstand, at ny virksomhet uten unødvendige hindringer, kan komme i gang der.
Når TINE snakker om "rydding", betyr det formodentlig fjerning av produksjonsutstyr.
Slik "rydding" vil gjøre det vanskelig for andre bedrifter i samme bransje i å ta opp produksjon på stedet.

Sarpsborg kommune bør ta initiativ
Sarpsborg kommune bør umiddelbart ta kontakt med TINE for å sondere terrenget og for - om mulig - å sikre at det kan komme ny virksomhet i lokalene på Dondern når TINE flytter ut.
Vil Q-Meieriene være interessert? Eller Synnøve Finden? Andre norske interesser?
Eller kanskje til og med ARLA eller et annet utenlandsk meieri som kunne ønske en fot i dørsprekken til det norske melkemarkedet?
Så blir det de sentrale politiske myndighetenes sak å åpne døra slik at de som er interessert i å drive sin virksomhet i lokalsamfunnet, kan slippe til.

Aktiv leting nødvendig
Lokalene på Dondern kan trolig brukes til mange slags virksomhet.
Ønsker ingen å drive meieridrift der, må kommunen gjøre utholdende rekrutteringsarbeid for å få annen arbeidsintensiv virksomhet til å etablere seg der.
Nye virksomheter kommer ikke flytende på ei fjøl.
Kommunens nye ordfører og den aktuelle kommunale etaten, må derfor straks engasjere seg.
Selv om meirivirksomheten ennå ikke er lagt ned.
Og lokalene ikke er forlatt.
Men eies av TINE som må antas å ville disponere lokalene slik at de ikke får uønsket konkurranse i markedet.
Men her må samfunnets interesser veie tyngre enn interessene til TINE.
I september 2013 bør de som skal bruke lokalene på Dondern, stå klare.
Det bør politikerne - og først og fremst ordføreren - bidra til.
Og TINE avfinne seg med.

Sarpsborg - et friluftseldorado

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Skjebergkilen er et vakkert stykke Norge og et velegnet utgangspunkt for mange friluftsopplevelser. Ikke bare for fastboende og hytteeiere. Men i dag er de organiserte tilbudene få.

Skjebergkilen er ikke bare en sommeridyll, men byr på friluftsopplevelser hele året. Her er potensial for turist- og opplevelsesvirksomhet. Men ingen ting kommer av seg sjøl.

Tunevannet er utenfor Tunefluesesongen en perle. Som stort sett bare "ligger der". Hvordan gi publikum mulighet til å bruke denne naturherligheten? Ser hotellet på Grålum hvilket potensial som ligger her?

Sarpsborg har det meste.
Ikke bare i bykjernen, men rundt omkring i kommunen er det attraksjoner i fleng.
For den som ønsker å reise seg fra TV-stolen og ta seg til noe.
Og ikke på død og liv skal underholdes. Av andre.

Sjøen
Interessene er forskjellige. Smaken like så.
Men la oss begynne med sjøen.
Skjebergkilen er med sitt arkipel av øyer, sine utallige fjordarmer og viker og sjønære idyller et opplevelsested av de helt sjeldne.
Skjebergkilen har alt det Hvaler, Sørlandet og Bohuslän-kysten har. Og dessuten relativt kort veg til disse perlene.
Har man båt er opplevelsesmulighetene legio.
Har man ikke båt, er det noe verre. Sightseeingbåter og rutebåter til øyene med utgangspunkt i f. eks. Høysand, eksisterer merkelig nok ikke. Ikke tilbud om opplevelsesturer på fjorden heller. Badere mangler derimot ingen ting. Sandvika er en utmerket badeplass. Feriehjemmet like så.

Ferskvann
Skulle man foretrekke opplevelser i og ved ferskvann, er det bare å velge.
Glomma, Ågårdselva, Børtevann, Isesjø, Tunevannet - og Visterflo, hvis du bare holder deg på den riktige siden av delet.
Vi vet om folk som reiser fra Buskerud, Follo og andre deler av Østlandet til Sarpsborg for å padle kano og for å fiske i kommunens rike fiskevann. F. eks. laks i Ågårdselva.
Ofte lurer jeg på om sarpingene vet hvilke opplevelsesmuligheter som fins - og hvilket spiskammer de har - innenfor kommunens grenser.
Gjedde, abbor, ørret, røye og laks fra Glomma eller innsjøene og vannene i kommunen, er delikatesser som kommunens innbyggere - og spisestedene! -burde gjør mer ut av, og invitere folk fra andre kanter av landet til å dele med seg.
Mulighetene er mange. Både for privatpersoner og næringsliv. Her er smålåtenhet fullstendig malplassert.

Skog og mark
I Sarpsborg kommune er det dype barskoger, nesten parkmessig løvskog, vindblåst furuskog på lyngheier og bergfylt kystlandskap, kort sagt: mye forskjelligartet utmark hvor turgåere og opplevelsesøkende kan ferdes fritt og uten fare for å ødelegge dyrket mark eller kulturlandskapet - eller komme for nær innpå fastboende eller hytteiere.
Det er bær og sopp og andre naturherligheter i massevis. Og plass nok til alle. I alle fall til langt flere enn dem som til vanlig benytter og nyter disse naturgavene.

Hytter ja, men ...
Når man ser bort fra de mange - sarpinger og andre - som har hytte i Skjebergkilen, er det få som kjenner til og tar for seg av Sarpsborgs naturherligheter.
Dette bør kommunen gjøre noe med.
Men ikke bare kommunen.
Foreninger og sammenslutninger av alle slag - og ikke minst næringslivet, og gryndere med fantasi, tiltakslyst og pågangsmot - bør utnytte disse mulighetene og - sammen med hoteller og reiseliv forøvrig - innby folk fra andre kanter av landet, og utlandet, til å dele opplevelser i Sarpsborgs rikholdige natur.

Ingen som vil komme
Jeg syns jeg hører innvendingene: Det er vel ingen - norske eller utlendinger - som vil komme for å søke opplevelser på flatlandet i Østfold når de kan reise til høye fjell og maleriske fjorder andre steder i landet?
Det kommer an på hva man tilbyr.
Elgsafari, kanoturer, ferskvannfiske og organiserte turer og vandringer i Sarpsborgmarka vil være eksotiske og interessante for mange.
Når tilbudene blir kjent - og innarbeidet! - kommer trolig deltakerne.
Ett er i alle fall sikkert: De færreste kommer av seg sjøl. Når de ikke er klar over potensialet. Og mulighetene.
Har ikke kommunen noen som er ansvarlige for tiltak og næring?
Her har de noen tanker som de bør fange opp og arbeide videre med.
Og alt sammen kan - og bør - finne sted innenfor Sarpsborgs grenser.
I solbyen ved Sarpefossen.
Midt i hjertet av Østfold.

Sykehusdirektøren flytter til Sarpsborg

Fra nyttår skal direktøren for "Sykehuset Østfold" og hans stab, holde til i Sarpsborg, kan SA fortelle.
Det er et ledd i forberedelsene til byggingen av nytt sykehus på Kalnes.
SA ønsker sykehusdirektøren og folkene hans velkomne til Østfold fylkes hovedstad, Sarpsborg.
Å flytte direktøren til Sarpsborg hvor utbyggingen skal skje, synes uomtvistelig riktig.
Her - på "ort och ställe" som man sier på den andre siden av Svinesund - håper vi at direktøren engasjerer seg maksimalt i framdriften og optimalt i planleggingen av nytt sykehus slik at alle mulige og tenkelige hindringer og vanskeligheter som kan føre til utsettelser og fordyrelser, fjernes før byggestart.
Ved så omfattende prosjekter som byggingen av et nytt, stort moderne sykehus vil det alltid være noen som blir skremt av tallene, og gjerne vil knipe på bevilgningene.
F.eks. ved å bygge minst mulig og billigst mulig. I første omgang. Fordi man - om nødvendig - kan komme tilbake og bygge ut videre senere dersom behovet melder seg.
Det er avgjort den dyreste å minst rasjonelle måten å gjøre ting på.
Planlegging og bygging i èn operasjon er samfunnsøkonomisk billigst, og gir det beste tilbudet til pasienter og ansatte.
Og ingen ting blir billigere ved å bli utsatt. Tvert i mot. Klattvis utbygging er dyrt og medfører som oftest praktiske problemer.
En viktig oppgave for direktøren og hans stab vil derfor være å samarbeide med fylkets stortingsrepresentanter og helsepolitikere om å få aksept hos de regionale helsemyndighetene og hos den nye politiske ledelsen i departementet, for en full og fullverdig utbygging - uten malplasserte innsparinger og avkortninger - initielt og under vegs.
Etter hvert som økonomien tar seg opp igjen, og byggevirksomheten innenfor industri- og boligmarkedet kommer i gang, stiger byggekostnadene.
Jo raskere man kommer i gang på Kalnes, desto billigere kan man slippe fra det. Og desto viktigere vil denne betydelige byggevirksomheten være for økonomien og sysselsettingen i regionen.
Jo snarere direktøren får frigjort seg fra de daglige driftsoppgavene i det eksisterende sykehuset, slått seg ned i Sarpsborg og konsentrert seg om å realisere planene om et stort, fullverdig sykehus på Kalnes, desto bedre er det for de sykehussøkende, de ansatte, for næringslivet og de arbeidssøkende.
Kort sagt: For oss alle sammen.

COOP-administrasjonen flytter

Bildene viser utviklingen fra medlemsbedrifter til varehus. Nå fjerner COOP seg enda lenger fra medlemmene. Vi får fortsatt handle, men ledelsen betrakter oss og våre forhold på avstand. For det er mere penger å tjene et annet sted. Kooperasjon?

(Bildet øverst viser OBS på Tunejordet og er tatt av Kow d.e. Bildet nederst er fra gamle Halden Samvirkelag og er hentet fra COOP Østs nettside. Klikk på bildene for å se større versjon.)

Sarpsborg mister omlag 30 arbeidsplasser fordi COOP vil rasjonalisere ved å flytte administrasjonen i Sarpsborg til hovedkontoret for COOP Øst på Kolbotn.

Det er synd for Sarpsborg - og synd for COOP, som en gang var en reell medlemsorganisasjon med et vidt forgrenet kontaktnett ute i distriktene.

Jeg har vært kooperatør i nærmere 50 år, hatt tillitsverv i samvirkebevegelsen, sett sentraliseringen på nært hold - og vet hva jeg snakker om.

Noen gjør så godt de kan for å omdanne kooperasjonen til en ordinær kapitalistisk pengemaskin som binder "medlemmene" til seg ved medlemskortlojalitet fordi den utbetaler "kjøpeutbytte".

Som i realiteten er en ørliten prisreduksjon.

Og som tar sjanser med "medlemmenes penger" ved å overta pengesluket "Smart Club" og lage stormarked på "bondelandet" i Råde.
Ingen mister jobben, bedyrer administrerende direktør Tom Andersen i COOP Øst.

Om det medfører riktighet, er et semantisk spørsmål.

Realiteten er at de som er i jobb får problemer, og at få - om i det hele tatt noen - sarpinger eller andre Østfoldinger vil søke jobb på Kolbotn.

Hvor mye er det å tjene på å øke avstanden til lokalsamfunnene og medlemmene, mon tro?

"Vi blir mer effektive når vi er på ett sted, dessuten er vårt vekstpotensial større nord for Kolbotn," påpeker Andersen.

Det med effektiviteten er jeg usikker på, og satsing på områdene "nord for Kolbotn" viser at flyttingen vil flytte oppmerksomheten fra Østfold til Romerike.

Så nedbemanning er det. I Østfold. Nedprioritering også. Tydeligvis.

Som mangeårig kooperatør - med en idealistisk bestefar i Østfoldkooperasjonen - har jeg vanskelig for å skjule skuffelsen.

Er det helt sikkert at de som leder COOP Øst er kooperatører?

At de ikke bare er vanlige forretningsfolk?