Sarpsborg-elevene gjør det dårlig

Flertallet av Sarpsborg-barna er tilsynelatende ingen skolelys.
På de nasjonale prøvene for 5.-klassinger har de et alarmerende lavt gjennomsnitt.
Av de 14 største kommunene i Norge, er Sarpsborg-elevene dårligst både i lesing, regning og engelsk.
I lesing har Sarpsborg en score på 46,9 - godt under landsgjennomsnittet som er 49,6.
Når det gjelder regning, er resultatet enda mer nedslående.
Sarpsborg-elevene har en score på 46,3, mens landsgjennomsnittet er 49,7.
Også i engelsk henger Sarpsborg-elevene etter.
Landsgjennomsnittet er 49,7.
Gjennomsnittet for femteklassingene i Sarpsborg 47,8.
Det er hardt å si det, men gjennomsnittet for Fredrikstad-elevene ligger over gjennomsnittet i alle fag.
Mens altså gjennomsnittet for Sarpsborg-elevene for samtlige fag ligger under.
Kristia Svendsen, som er konstituert driftssjef for grunnskole i Sarpsborg kommune,  sier til Sarpsborg Arbeiderblad, at hun "isolert sett ikke er bekymret for resultatene".
Det burde hun være.
Både isolert sett og i en enhver tenkelig sammenheng er disse resultatene tydelige tegn på at noe ikke er som det skal være.
Driftssjefen forklarer at gjennomsnittstallene kan ha flere forklaringer.
F. eks. kan halvparten av elevene ligge i toppskiktet, mens den andre halvparten ligger på bunnen.  Eller alle kan ligge på midten, sier hun.
Det er ikke riktig.
Da ville prestasjonene ligget på gjennomsnittsnivå.
Andelen dårlige prestasjoner er større enn andelen gode.
Det viser resultatene.
Og det er det som gir grunn til bekymring.
Lavt gjennomsnitt, forteller ikke at Sarpsborg ikke har flinke elever.
Men det forteller med all tydelighet at altfor mange elever gjør det dårlig på de nasjonale prøvene, og altså ikke har de kunnskapene man skal kunne forvente av barn på 5. klassetrinn!
Det er det som er problemet.
Elevene skal ut i et samfunn som krever kunnskap og kompetanse.
Før kunne elever uten særlige skolekunnskaper få seg ufaglært jobb på Borregaard eller andre industriarbeidsplasser i området.
Og dem var det mange av.
Nå er slike arbeidsplasser nesten ikke å oppdrive.
Og enda færre vil det bli.
Personer uten skolekunnskaper og formell kompetanse vil få det stadig vanskeligere på arbeidsmarkedet.
Skolesjefen i Sarpsborg er, etter det hun selv sier, ikke bekymret for dårlige prestasjoner på nasjonale prøver.
Men jeg er bekymret for at elevene ikke skal klare hele skoleløpet, sier hun.
Det er samme sak.
Dårlige prestasjoner, gir liten motivasjon for å gå på skole og lære.
Den som ikke lykkes, kan lett bli fristet til å slå brettet over ende, i stedet for å fortsette spillet.
Det er ikke de vellykkede elevene som dropper ut.
At nasjonale prøver måler gjennomsnitt og ikke individuelle prestasjoner, er dårlig trøst.
Lavt gjennomsnitt forteller at det er mange dårlige enkeltresultater.
Noen topprestasjoner veier ikke opp for dette bedrøvelige faktum.
Alle elevene skal som voksne, leve og fungere i et samfunn som blir stadig mer teknologisk.
Å oppnå høyt gjennomsnitt på nasjonale prøver, handler ikke om kommunal prestisje.
Selv om det ryktes at enkelte i overkant ambisiøse skoler, oppfordrer de dårligste elevene til å utebli fra prøvene for å få et bedre gjennomsnitt.
Det er ingen motsetning mellom høyt gjennomsnitt, og det å være opptatt av individuelle resultater, m.a.o. av hvordan den enkelte elev presterer.
At skolen i Sarpsborg bruker nasjonale prøver som diagnostiseringsverktøy for å avdekke hva den enkelte elev sliter med, er utmerket.
Men faktum står fast:
Femteklassingene i Sarpsborg presterer i gjennomsnitt dårligere enn flertallet av andre femteklassinger her i landet.
Det kan en industriby på veg inn i kunnskapsalderen ikke være fornøyd med.
Sarpingene skal som voksne leve i det samme samfunnet som femteklassingene i andre norske kommuner skal vokse inn i.
De skal alle konkurrere om de samme jobbene, og bidra til at samfunnet utvikler ny kunnskap og nye ferdigheter - både på vitenskapens og kulturens område.
Det er utmerket at Sarpsborg-skolen ikke har et overdrevet testregime, men konsentrer seg om å formidle kunnskap framfor å måle kunnskap som skulle vært formidlet.
Og jeg er enig med skolesjefen og Svein Larsen i at det kun er "en liten del av det som er skolens mandat, som kan testes".
Men det er ikke dette det dreier seg om denne gangen.
Her dreier det seg om dårlige prestasjoner på områder hvor kunnskapene kan måles.
Ingen er tjent med at realitetene defineres bort, eller at det snakkes om "noe annet".
Sarpsborg kommune har bare en ting å gjøre: Å forsterke innsatsen for å høyne nivået.
Mange foresatte som selv ikke har lang skolegang og formell kompetanse, står fremmede over for dagens skole.
Ja, personer med høyere utdanning også.
Mange er ikke "smartere enn en 5.klassing", og kan vanskelig hjelpe til på områder hvor de selv ikke har innsikt eller erfaring.
Nødvendig hjelp og veiledning må derfor elevene få på skolen.
I skoletimene bør elevene få undervisning som er tilpasset deres læreevne og faglige nivå.
Og etter skoletid bør de få leksehjelp av kyndige lærere og hjelpelærere.
Altfor mye såkalt leksehjelp gis landet over av ukvalifiserte som mer er ordensvakter enn leksehjelpere.
Hvis Sarpsborg kommune virkelig vil endre den bedrøvelige tilstanden som de nasjonale prøvene forteller om, så satser den på skolen.
Ikke en gang i framtiden.
Men nå!
Alternativet er en skole som ikke gir elevene den kunnskapen som de trenger for å leve og fungere i dagens og i framtidens samfunn.
Hvem er tjent med det?
I alle fall ikke Sarpsborg-elevene.
Og ikke Sarpsborg kommune som forsømmer å legge grunnlag for framtidig utvikling og velferd.
Kommunen må derfor styrke skolen og bedre undervisningen.
Hvis noen skulle komme på å svare at det skulle kommunen gjerne gjøre, men dessverre har den ikke råd, er mitt gjensvar:
Kommunen har ikke råd til å la være!

Fargerikt og nært

Foto: Kow d.e. 140509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sandesundsveien skole slår et slag for aktiv integrering.

Nesten halvparten av elevene ved Sandesundsveien skole har et annet ”morsmål” enn norsk. Totalt er det 16 språk ved skolen, kan Sarpsborg Tidende fortelle.
Ulike språk betyr også ulike kulturer. Og ulike holdninger til fritid. Det representerer en stor utfordring for skolen som ikke bare skal gi boklige kunnskaper, men også hjelpe alle til å finne sin plass med sin egenart i det norske samfunnet.

”Fargerikt og nært”
Som et ledd i aktiviseringen, sosialiseringen og integreringen av barna har skolen satt i gang nærmiljøprosjektet ”Fargerikt og Nært” som tilbyr aktiviteter som elevene kan benytte seg av utenom skoletiden. Og på andre møtesteder og arenaer enn skolen.
Prosjektet ledes av skolens miljøarbeider, men foregår i samarbeid med eksterne aktører som kulturskolen, Sparta og Sarpsborg 08.
Men prosjektlederen, Ann-Kristin Paulsen, har også flere andre ideer på blokka.
Som sanggruppe, basketballtrening, hobbykvelder og leksegrupper.
Og svømming for mødre og døtre med bakgrunn i kulturer hvor kvinner ikke uten videre kan gå i svømmehallen slik norske kvinner kan.

Utstyr
Noen aktiviteter krever utstyr. Som de som skal delta for første gang, ikke har. Skolen forsøker derfor å opparbeide et utstyrslager som passer til de aktivitetene nærmiljøprosjektet driver.
- Vi håper at utstyrslageret skal bidra til at alle blir med, sier Paulsen til Sarpsborg Tidende.
Dette er et utmerket miljø- og integreringstiltak som skolen fortjener ros for.
Integrering fremmes ikke av paroler og store ord, men av handling.
For eksempel slik handling som Sandesundsveien skole har satt i gang.

Utfordring til sarpesamfunnet
Som prosjektlederen sier, må aktivitetene drives slik at de kan stå på egne bein og bli drevet videre etter at prosjektet er over.
Det er en utfordring til kommunen, men også til alle gode, frivillige krefter i lokalsamfunnet.
Prosjektet ”Fargerikt og Nært” har tråkket opp løypa.
Nå gjelder det at sarpesamfunnet går den.
Det vil alle tjene på.

Paviljongen ved "Sarpsborg Høiere Almenskole"

Foto: Kow d.e. 290508 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Paviljongen som ble tatt i bruk i 1953.
Nederst: Skolen som ble for liten i årene etter krigen.

Tyskerne brukte Sarpsborg Høiere Almenskole som innkvarteringssted under krigen.

Vi som begynte der like etter frigjøringen og på begynnelsen av 1950-tallet, ble derfor møtt av en litt nedslitt skole som dessuten ganske snart fikk problemer med å huse oss alle sammen.

Det var en del snakk om tilbygg, men det ble ikke noe av. I en overgangsperiode brukte vi derfor i tillegg et rom i 2. etasje i Sarpsborg Bibliotek og det store rommet i Ungdomsforeningen, det nåværende Glenghuset, hvor vi hadde sang.

Det var upraktisk. Mye tid gikk bort til å gå fra sted til sted.

Lærerne var mer misfornøyde enn elevene, for de siste gikk på "sjølstyr" som Trygve Vik skriver i "Sarpsborg Høyere Almenskoles historie". Noen inspeksjon var det ikke mulig å få til unntatt i de tilfellene hvor læreren hadde dobbelttime.

Men så i 1953 var "Paviljongen" i utkanten av skolegården på plass. Det hjalp. Den gav plass til både klasserom og sangrom, og i paviljongen holdt gynasiastsamfunnet "Fraternitas Borgiensis" sine møter.

At Paviljongen fortsatt står, er et under, så glade som sarpingene er i å rive og kvitte seg med historien sin.

Byens første skolehus - den gamle gymnastikksalen så lå i bakkant av skolepassen er f. eks. jevnet med jorda.

Heldigvis har en annen gammel skolebygning, "sløydsalen", fått stå.
Foreløpig.