Vond lukt i Solberg-tårnet

Foto: Kow d.e. 16062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Når man går inn i Solberg-tårnet blir man møtt av uutholdelig stank. Den vonde lukta er overveldende i de fire nederste etasjene og innbyr ikke de besøkende til å nyte et måltid i anlegget utenfor etter å ha vært oppe i tårnet.

På veg til Sverige kjører vi gjerne innom Solberg-tårnet.
Spesielt hvis vi har barnebarn med, må vi avlegge tårnet et besøk.
Lørdag 16. juni var vi der med vårt barnebarn Mina Amanda.
Det var ikke en udelt behagelig opplevelse.

Lukt av do
Etter å ha gått langs historieveggen, og snakket om den historiske utviklingen den forteller om, gikk vi inn i tårnets 2. etasje.
Der ble vi møtt av lukt som vi ikke ville vente å oppleve på et slikt sted.
Det luktet rett og slett møkk - eller nærmere bestemt, utedo.
Ikke en svak odør, men ram, sterk lukt som fulgte oss oppover i etasjene, og avtok jo høyere vi kom i trappehuset
Kilden var avgjort et sted i de lavere etasjene.

Ikke fra WC-ene
Det slo oss at lukta kunne komme fra overfylte eller nedgrisete WC-er.
Det viste seg ikke å stemme.
Ikke i noen av de tre WC-rommene luktet det vondt.
Så hva var dette?
Hadde noen "gjort fra seg" inne i tårnet?
I utsiktsrommene, heisen eller trappehuset?
Vi så ikke noe uvanlig, men lukta var intens - og motbydelig.
Lå forklaringen i overfylt kloak-/septik-tank?
Eller i brudd på avløpsrør?

Krever raskt inngrep
Dette må de ansvarlige gjøre noe med - umiddelbart.
Om det er kommunen(e) eller fylkeskommunen som sitter med det formelle ansvaret er likegyldig.
Solberg-tårnet kan ikke få sitt rykte og ry ødelagt av at besøkende blir møtt av kvalmende møkkalukt.
Feilen må rettes, årsaken fjernes, og det må luftes ut - grundig over tid.
Neste gang vi kommer på besøk med et entusiastisk barnebarn, regner vi med å bli møtt av frisk, ren luft, ikke vond lukt som gjør både voksne og barn kvalme, og gjør besøket i Solberg-tårnet til en dårlig opplevelse og et dårlig minne.
Opplevelsen av den kvalmende møkkalukta sitter i.
Vi regner med at de ansvarlige gjør noe med saken - raskt!
Og vi er - når sant skal sies - overrasket over at årsaken og lukta ikke ble fjernet straks problemet oppstod.

Tunevannet stadig forurenset

Foto: Kow d.e. 221108 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Tunevannet er en sjeldent vakker innsjø som burde være til udelt glede, men som dessverre stadig er forurenset.

Tunevannet er en naturperle.
Men det er forurenset. Altfor ofte er det nødvendig å advare folk mot å bade der. Det kan være helsefarlig.
Det er selvfølgelig helt forkastelig.
Fellesskapet har brukt en del penger på å bedre vannkvaliteten. Men uten å oppnå ønskede resultater. Nå frarådes bading igjen, kan Sarpsborg kommunes nettside og sa.no fortelle.
Utfisking og andre tiltak har ikke hjulpet. Algeoppblomstring gjør vannet uappetittlig og uegnet til bading. Ja, direkte helsefarlig.

Dokumentasjon er bra, men …
Tre politikere som sa har snakket med, etterlyser ”mer grundig dokumentasjon om hvilke tiltak som bør satses på i framtiden”.
Dokumentasjon er nødvendig. Enda viktigere enn dokumentasjon av de eksisterende forhold er en ”årsaksanalyse”. Altså en klarlegging av årsak og virkning.
Personlig anser jeg årsaken for uomtvistelig. Man er derfor ikke avhengig av dyr ekspertise for å få satt i gang meningsfulle tiltak.
Forurensningen kommer fra tilsig; fra landbruk og bebyggelse. Og fra luftforurensning; industri og trafikk.
”Vi har forurenset vannet i 50 år. Da blir det vel optimistisk å tro at vi skal klare å snu den biologiske prosessen på bare noen få år”, uttaler Liv Tveter.
Det har hun selvfølgelig rett i, men man må ikke grave så dypt i fortiden at man mister oversikten over nåtidens synder.

Umiddelbare tiltak
Skal man få bukt med problemene, må alt kloakkutslipp stanses. Kloakk må gå i lukkede tanker som tømmes. Overtredelse må forfølges.
Dessuten må høstpløying på bruk med avrenning til vannet, forbys. Umiddelbart. Vennlige oppfordringer er ikke nok.
Jeg har ikke oversikt over bekker og vassdrag som leverer vann til Tunevannet, men alt forurenset tilsig til slike vannkilder må også stanses – om nødvendig med hyppige kontrolltiltak og klekkelige bøter for overtredelse. Det krever regionalt samarbeid.
Jeg har heller ikke oversikt over hva forurensning fra luft betyr for det samlede resultatet, men at det bidrar til den negative utviklingen, kan ikke noe noenlunde orientert menneske være i tvil om. Bedriftsutslipp til luft og vann må reduseres.
Utslipp fra trafikken – som dessverre passerer i anselige mengder i Tunevannets umiddelbare nærhet – er det verre å gjøre noe med på kort sikt. Men hva gjør man andre steder i verden? For eksempel i verdens storbyer?

Fiske for konsum
Utfiskingen som enkelte syntes å ha en kullsviertro på, har så vidt jeg forstår ikke gitt forventede resultater.
Det var ikke å vente heller.
Derimot vil et systematisk storfiske i vannet med sikte på konsum ha mer for seg. Det kunne bidra til å holde bestanden nede, og til å skaffe sarpinger og andre nyfisket ferskvannsfisk til spisebordet og som råstoff til fiskemat.
Slik fiskemat kunne bli en delikatesse og en lokal vare med stort salgspotensial hvis det bare fikk anledning til å vinne innpass på markedet.
Men så lenge oppmerksomheten stort sett rettes mot forurensningen av vannet, vil det kanskje være vanskelig å vinne marked for varer med opprinnelse der.
Det gjelder derfor å få bukt med forurensningen som følger av tilsig og nedfall.
Deretter bør ballansen bevares med jevnlig uttak av matfisk.
Det vil sette Sarpsborg på kartet.

Tagging er forsøpling

Foto: Kow d.e. 300509 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Tagging er visuell forurensning, og taggeren "Kell" som operer i Alvimområdet, er en kludrer som til og med ødelegger det andre taggere har laget.

Nederst:
"Kell" klusser og søpler til over alt. Hvor mye spaning og innsats skal det til for å stanse en sånn hjelpeløs person?

Noen vil ha det til at tagging er kunst.
Det kan det kanskje være noe i hvis taggingen holder et visst nivå og finnes på steder hvor den er tillatt - og hvor folk selv kan velge om de vil se på taggingen eller ikke.
Tagging på andres eiendom og i det offentlige rom, er visuell forsøpling . Verken mer eller mindre.
Det er hærverk, og bør behandles der etter.
Ikke ved hoderisting og taus forargelse, men ved effektiv inngripen, og ved å stille taggerne til ansvar for ødeleggelsene.
Taggere bør betale for fjerning av taggingen, og straffes for å ha forgrepet seg på og klusset ned andres eiendom - enten eiendommen tilhører private eller det offentlige.
Er taggerne mindreårige, er det foreldrene som har ansvaret.
Toleranse og lemfeldighet over for taggere, fører til mer tagging og uhemmet rekruttering.
Og: Det stanser ikke av seg selv. Når en generasjon vokser fra dumhetene, kommer nye til.
Tagging som ikke fjernes, gir det offentlige rommet og utemiljøet karakter av slum. Av likegyldighet og forfall.
Politiet vil kanskje mene at det har viktigere ting å ta seg av.
Da tar de feil.
Visuell forsøpling virker normoppløsende og demoraliserende .
Derfor bør myndighetene gripe effektivt inn og stille forurenserne til ansvar - juridisk og økonomisk.