NRK vet ikke hvor Solbergtårnet ligger

Jeg hører på radioprogrammet "Museum". Det sendes på P2. Programlederne er fra Østfold.

Sist lørdag handlet programmet om jakt på helleristninger i området ved Solbergtårnet i Skjeberg i Sarpsborg kommune.

Da programleder Jan Henrik Ihlebæk skulle fortelle lytterne om tårnets beliggenhet, opplyste han at det ligger utenfor Fredrikstad.

Ihlebæk bor på Kråkerøy. Han har tidligere jobbet i NRK Østfold. Er det rimelig å tro at han ikke vet at Solbergtårnet ligger i Skjeberg, og at Skjeberg ligger i Sarpsborg?

Hvorfor opplyste han da ikke at Solbergtårnet og området omkring som er rikt på fortidsminner, ligger i Sarpsborg?

Lytterne som hørte Ihlebæk, måtte sitte igjen med inntrykk av at Solbergtårnet ligger i Fredrikstadområdet. Men er det riktig? Er ikke det en direkte feilinformasjon? Ettersom tårnet ligger i Sarpsborg? En av Norges eldste byer?

Jeg tror at Ihlebæk innerlig godt vet at Solbergtårnet ligger i Sarpsborg. Det samme gjør en stor del av helleristningsfeltene som helleristningsjergerne, som var med i programmet, har avdekket. I Sarpsborg finnes det som man i omtalen av radioprogrammet kaller en "kulturhistorisk sensasjon". Men Ihlebæk valgte å knytte Solbergtårnet og de sensasjonelle funnene i området omkring, til Fredrikstad.

Hvorfor gjorde han det? Har han en privat agenda som han fremmer gjennom sitt virke som programleder for NRK-programmet han leder? Eller er an så geografisk skakkjørt etter sin tid i NRK Østfold at han tror at folk ikke vet hvor Sarpsborg ligger, og at han må presisere stedsangivelsen ved å nevne et sted som er allment kjent?

Helleristningsjegerne som det aktuelle programmet handlet om, utfører en prisverdig jobb. Mange av de funnene de har gjort ligger i Skjeberg, dvs. i Sarpsborg.

Solbergtårnet ble reist av Sarpsborg, Østfold fylkeskommune - og Fredrikstad. Men tårnet ligger i Sarpsborg. Byen som ble grunnlagt av Olav Haraldsson, den "Hellige" i 1016. Men Olav  var ikke førstemann på stedet. Rike funn av fortidsminner, bl.a. helleristninger, viser at det har bodd folk i Sarpsborg i uminnelige tider. Byen har en lang og interessant historie.

Men det vet tydeligvis ikke østfoldingen Jan Henrik Ihlebæk som lager historieprogrammet "Museum". Hva syns NRK om det?

For å holde Ihlebæk og NRK oppdatert, må jeg få preisere: Solbergtårnet og helleristningene omkring, ligger i Sarpsborg! Og ikke noe annet sted.

Kay Olav Winther d.e.

Jeg sendte innlegget ovenfor til NRK. Den 28. mai fikk jeg dette svaret:

"Til Kay Olav Winther d.e.

Drøbak

Viser til deres henvendelse til Publikumsservice anng programmet MUSEUM i NRK P2

Jeg har lest blogginnlegget det henvises til, og etter litt fundering på om dette er ment som humor og ironi, har vi i Museumsredaksjonen  kommet til at vi vil svare som om innlegget er ment seriøst. Vennligst se bort fra dette svaret dersom blogposten var ment som humor.

I programmet sies det at Solbergtårnet ved E6 «ligger rett utenfor Fredrikstad». Det er jo i og for seg helt korrekt, men vi er enige i at Sarpsborg kommune skulle ha blitt nevnt. Gjennomgående i programmets stedsangivelser brukes det gamle hedersnavnet Skjeberg. Vi kjenner til at Skjeberg ble slått inn under Sarpsborg i 1992, og at Sarpsborg da firedoblet sitt areal og innbyggertall.

Først og fremst er vi glade for at De lytter på programmet Museum i NRK P2, og vi takker for innspill. I fremtiden vil vi bestrebe oss enda mer på at alt som gjelder nye og gamle kommunegrenser må være helt korrekt. Dette er noe som etter hvert vil gjelde mange steder i Norge, og en påminnelse om dette er vi bare glade for. I dette konkrete tilfelle burde vi ha brukt Sarpsborg som stedsangivelse.

Det er med litt nøling jeg føyer til at jeg ikke kjenner til noen «agenda» eller dype sammensvergelser i NRK om å utelate navnet på den flotte byen Sarpsborg fra noe som helst. MUSEUM har hatt flere programmer om de historiske røttene til både Sarpsborg og Drøbak, og selv om vi er veldig tilbakeholdne med å lage programmer fra våre «hjemtrakter», så kan det godt hende at Museum også i fremtiden vil ha temaer som berører steder i Østfold. Uten at dette er ment som forkleinelse for noe annet sted i Norge.

Hilsen  Øyvind Arntsen

Øyvind Arntsen, prosjektleder/programleder MUSEUM NRK P2"

Min kommentar til svaret er:

Det er på sin plass at NRK innrømmer at Sarpsborg burde vært brukt som stedsangivelse. Men jeg savner en begrunnelse for hvorfor programlederen som er fra Fredrikstad, gav lytterne inntrykk av at "utenfor Fredrikstad" var den riktige lokaliseringen. Jeg etterlyser derfor fortsatt hans agenda.

Den umodne og flåsete innledningen kunne NRKs prosjektleder Arntsen - som også er fra Fredrikstad - spart seg. Jeg tviler sterkt på at han og hans "redaksjon", har lurt på om innlegget var "humor og ironi".

I mangel av gode argumenter, tyr han til latterliggjøring. Det er en kjent hersketeknikk.

Er det slik NRK skal svare når lytterne påpepeker feil og mangler ved programmene? Og er det slik NRK skal reagere og forsvare seg når det er åpenbart at en programleder urettmessig forsøker å markedsføre sin hjemby på bekostning av nabobyen? Hva syns NRK-ledelsen om tonen i svaret fra prosjektlederen? Det er jeg spent på.

Vartingen som ble mektig konge av Norge

Filmen "Birkebeinerne" med Jacob Oftebro og Kristoffer Hivju i de ledende rollene kommer nå på kino landet over. Historien handler om birkebeinerne Torstein  Skevla og Skjervald Skrukka som skal berge kongssønnen Håkon Håkonsson fra baglerne som vil drepe ham slik de har drept faren hans, Håkon Sverresson - sønn av kong Sverre.

Varteig
På 1200-tallet var Sarpsborg eneste byen i det som nå er Østfold. Resten av området må oppfattes som oppland til byen og altså del av "Stor-Sarpsborg". Rett utenfor byborgen, men på den andre siden av elva, lå Varteig som kong Håkon Sverresson besøkte i året 1203. Året etter fødte Håkons frille, Inga fra Varteig, en sønn som hun hevdet at kongen var faren til. Fødselen fant sted på Folkenborg i Eidsberg.

Tronarving
Birkebeinerne godtok at guttebarnet Håkon var den avdøde kongens sønn, og anerkjente ham som rettmessig arving til tronen. Det gjorde ham til mål for baglerne som ønsket å fjerne alle kong Sverres etterfølgere for at de selv og danskekongen skulle komme til makten i Norge.

Det var denne vesle gutten birkebeinerne Skevla og Skrukka skulle redde unna baglerne.

Født i baglerland
Østlandet og området langs Oslofjorden var dominert av baglerne. Nidaros og Trøndelag var Birkebeinernes område. Da Håkon Håkonsson ble født i det fiendtlig bagler-området, måtte Inga fra Varteig og sønnen hennes reddes unna.

Inga bærer jernbyrd
Inga og sønnen hennes kom seg i sikkerhet til Nidaros. Der vokste Håkon Håkonsson opp.
I 1217 ble han valgt til konge for hele Norge etter at Inga hadde båret jernbyrd - altså båret glødende jern uten å få brannsår - for å bevise at Håkon var kongssønn. Gutten var da 13 år gammel.

Kirken støtter Håkon
Det stod imidlertid stadig fram andre kandidater som mente at de hadde større rett til å være konge enn det Håkon hadde. I 1223 kom det til en slags formell omkamp om kongeverdigheten.
Rikets fremste menn kom sammen for å avgjøre om den nå 19 årige Håkon eller en av de andre som gjorde krav på kongeverdigheten, var Norges rettmessige konge. Nå hadde Håkon Kirken på sin side, og trakk det lengste strået, men først i 1247 - altså 24 år seinere - ble han anerkjent av paven og kronet.

13 år gammel konge
Da Håkon ble valgt til konge 13 år gammel, ble Skule Bårdsson, som var halvbror til den forrige kongen, oppnevnt til å hjelpe ham med å styre. Skule var gjennom flere år den reelle herskeren.
Etterhvert som han ble eldre, tok imidlertid Håkon selv i større grad over riksstyret. Det likte Skule dårlig.

Angrepet av svigerfar
For å dempe konflikten tok Håkon i 1225 hertug Skules datter Margréte som kone. Stridghetene fortsatte imidlertid, ikke minst tilskyndet av at Skules maktområde stadig ble redusert.  I 1239 toppet striden seg. Skule tok kongsnavn på Øretinget, og gikk til krig mot svigersønnen. I 1240 ble Skule Bårdsson drept i Nidaros. Dette var slutten på borgerkrigstiden i Norge.

Kronet av pavens utsending
Fra 1240 var det fred i Norge. Kirken hadde stor makt i det katolske Norge. I 1247 anerkjente paven Håkon som norsk konge, og pavens utsending kronet Håkon i Kristkirken i Bergen.

Island og Grønland norsk
Men Norge og Håkon lå stadig i strid med omverdenen. I 1256 angrep Håkon Danmark. Ett av resultatene var at Island og Grønland kom under det norske kongeveldet. Dessuten omfattet Norge store deler av det som nå er Sverige.


I vesterled
Sudreøyene på vestsiden av Skottland hadde siden 1000-tallet tilhørt Norge. Men skottene var stadig aggressive og prøvde å overta styringen over øyene. I 1263 reiste Håkon til Sudrøyene med en stor leidangsflåte. Den største som noen gang var sett, sier historien. Håkon tok kontroll over øyene, men fikk ikke i stand en formell avtale med den skotske kongen. Da vinteren kom, reiste Håkon til Orknøyene for å overvintre, mens mesteparten av flåten hans reiste hjem til Norge.

Håkon dør
På Orknøyene ble Håkon syk og døde. Kroppen hans ble ført til Norge, og han ble gravlagt i Kristkirken i Bergen. Håkon var 59 år da han døde.

Handel i stedet for plyndring
Alt i alt - og tiden tatt i betraktning - må man si at den vesle sønnen til Inga fra Varteig vokste opp til å bli en god konge for Norge. Han fikk slutt på borgerkrigene og konsoliderte et klarere definert Norgesrike. Han fremmet handel og velstand ved å inngå fredelige handelsavtaler med tyskere og russere. 

Spor i historien
Håkon satte også spor etter seg i kulturhistorien. I løpet av sin regjeringstid sørget han  for at ridderlitteratur fra kontinentet og bibelske fortellinger ble oversatt til norrønt språk. Han satte dessuten spor etter seg i historien ved å føre opp flere større borger og andre byggeprosjekter i stein rundt om i Norge. Bl.a. bygde han Håkonshallen i Bergen og  grunnla Marstrand i Bohuslän.

Forbedret lovverket
Håkon satte i gang større lovarbeider. Han forbød ættedrap, dvs. blodhevn hvor en unskyldig slektning ble drept for å hevne en drept person. Lovarbeidet ble fulgt opp av sønnen Magnus som fikk tilnavnet Lagabøter fordi han ordnet opp i og moderniserte lovverket-


Keiser?
Til å begynne med var pavekirken skeptisk til Håkon Håkonsson fordi han var født utenfor ekteskap. Med tiden endret dette seg radikalt. Seinere ville paven ha ham som keiser over det tysk romerske riket. Slik gikk det imidlertid aldri.

Utvidet Norgesriket
Håkon med morsslekten i Varteig, døde som hersker over et stort internasjonalt akseptert og respektert kongedømme. Trolig har Norges-riket aldri vært større og mer mektig enn under Varteiggutten Håkon Håkonssons regjeringstid.

Hadde ikke birkebeinerne Torstein  Skevla og Skjervald Skrukka berget kongssønnen Håkon Håkonsson ved å redde ham unna baglerne og fått bragt ham trygt fra Lillehammer til Nidaros, ville sønnen til Inga fra Varteig aldri blitt Norges konge. Det norske folket ville da gått glipp av en av de aller beste kongene landet noen gang har hatt.

Kay Olav Winther d.e.

Frederik II's skyld!

Frederik II, en stormannsgal krigerkonge som drømte om å legge hele Norden under seg. Med sine kriger brakte han ulykke over land og folk. Han var skyld i at svenskene angrep Sarpsborg og la store deler av den fredelige handelsbyen i ruiner.

I noen hundre år var Sarpsborg den eneste bymessige bebyggelsen i det som nå er kjent som Østfold. I 1567 ble Sarpsborg imidlertid angrepet og ødelagt av svenskene. Det var helt og holdent danskekongen Frederik II's skyld. Han startet Den Nordiske Syvårskrigen (1563-1570).

Frederik kranglet stadig med svenskene. I 1563 gikk han med hjelp fra tyske leietropper, til krig mot Sverige. Til å begynne med hadde danskekongen en viss framgang, men så snudde lykken. Svenskene kom på offensiven og rykket blant annet inn i det danske lydriket Norge. Der fikk Sarpsborg gjennomgå.

Hadde ikke Frederik II i sin stormannsgalskap gått til krig for å legge Sverige under seg, hadde svenskene med stor sannsynlighet latt Sarpsborg være i fred. De ble provosert av danskekongen som
hadde angrepet landet deres. Norge lå som et dårlig beskyttet underbruk under den danske Kronen, og den fredelige handelsbyen Sarpsborg var et fristende og lett bytte for svenskene som var tvunget ut i krig.

Var ikke Sarpsborg blitt angrepet og herjet, hadde Fredriksstad ikke sett dagens lys. I stedet for å rette opp igjen den skaden han hadde forvoldt, ved å bygge opp igjen byen ved fossen og sette byens befolkning bedre i stand til å forsvare seg mot eventuelle framtidige svenske angrep, besluttet Frederik å flytte deler av befolkningen i Sarpsborg nedover nærmere utløpet av Glomma der han bygde en festningsby.

I praksis prøvde han i sin historieløshet å flytte Sarpsborg fra området ved Sarpsfossen til Glommas utløp. Og stormannsgal som han var, og uten respekt for Norge og norsk historie, gav han den nye festningsbyen sitt eget navn. Fra 1567 vokste Fredrikstad fram i ly av festningsbyen.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mange mennesker som bodde i Sarpsborg da svenskene angrep i 1567. Grensen mellom by og land var flytende, og sikre folketellinger eksisterte ikke. Ikke alle deler av byen ble like ødelagt av svenskenes herjinger. Historiske kilder tyder på at bare omlag halvparten av befolkningen fulgte danskekongens  påbud og flyttet lenger nedover mot Glommas munning. De øvrige ble boende og drev sin geskjeft så godt de kunne ettter hvert som stadig flere privilegier ble gitt til befolkningen i den nye bebyggelsen som dansekongen hadde gitt sitt navn, og som han ønsket skulle bli et nytt bysenter i det som nå er Østfold.

Frederik II som Fredrikstad er oppkalt etter, var ikke bare en ulykke for Danmark, lydriket Norge og for Sarpsborg. Han var en ulykke for hele Norden. Historikere har opp igjennom tiden ment at kong Frederik var dårlig intellektuelt utrustet. Det er all grunn til å tro at historikerne har rett.

"Sarpsborg er ødelagt"

En av Sarpsborgs mer markante og kjente innbyggere, advokaten Harald Otterstad,  har gjort haldenser av seg.
Hva er det som får en særping til å flytte til Halden? spør Halden Arbeiderblad som har hatt en prat med den tidligere særpingen i anledning av at han fylte 60 år tidligere denne måneden.
At det ble Halden var litt tilfeldig, hevder Otterstad, som imidlertid røper at han alltid har vært begeistret for grensebyen.
Otterstad er glad for at Halden ikke "hadde råd til å bli med på saneringsbølgen, da alt det gamle skulle bort".
Han blir glad av å gå nede i byen og se på alle de praktfulle bygningene.
Halden er en vakker by, sier han med ettertrykk.
Når jeg har venner på besøk tar jeg dem med ned til Torget for å vise dem den gamle politistasjonen og fengslet og alle de andre flotte bygningene, Sørhalden, Pistolstredet ...
Sånn er det ikke i Sarpsborg, mener advokaten.
Der har de ødelagt byen bit for bit.
Det fikk begeret til å renne over for meg da en kamerat ringte opphisset til meg: – Vet du hva de har gjort nå? De har revet det gamle gymnaset vårt!
Jeg er i utgangspunktet enig med den utflyttede advokaten og kameraten hans.
Det gamle Sarpsborg er i praksis borte.
Et og annet hus er tatt vare på og har fått stå, men miljøet er borte.
Når man går - eller kjører - gjennom Sarpsborg i dag, er det som å treffe en gammel kjenning som har gjennomgått en plastisk operasjon.
Men vet hvem man står over for, men særtrekkene er forandret.
Personligheten er radert ut i et forsøk på å være "fresh" og moderne.
Før kommunesammenslåingen manglet Sarpsborg plass.
Byens grenser var trange.
Skulle man bygge noe, måtte man først rive.
Etter at Sarpsborg slo seg sammen med Skjeberg, Varteig og Tune har kommunen hatt plass nok.
Men man har fortsatt å rive.
Som om ingen utvidelse hadde funnet sted.
Sarpsborg var en vakker hageby.
Med mange fine bolighus og bygninger som var tilpasset byens størrelse og hadde røtter i byens historie.
Etter hvert er Sarpsborg blitt en "historieløs" by.
En by med en "moderne", karakterløs bygningsmasse akkurat lik den man finner alle andre steder.
En by uten "personlighet" og sjarm.
Er det slik at jeg ønsker at Sarpsborg for all framtid skal se ut slik den så ut da jeg flyttet for 56 år siden?
Aldeles ikke.
Men Sarpsborgs egenart burde vært bevart.
Karakteristiske bygninger som f. eks. domhuset burde vært bevart.
Miljøet i Gamle Gleng og på Fritzner-bakken burde vært bevart.
Bebyggelsen på begge sider av Sandesundsveien  burde vært bevart.
For bare å nevne noe.
Sarpsborg er ødelagt, sier den utflyttede advokaten som nå har gjort haldenser av seg.
Store ord.
Men han har vel rett.
Dessverre.

Jarlen av Sarpsborg

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.

 

På slutten av 1200-tallet er Erling Alvsson og Alv Erlingsson sysselmenn i Borgarsyssel. De har sete på kongsgården i Sarpsborg som er eneste by i sysselet. I 1286 blir Alv Erlingsson utnevnt til jarl av Sarpsborg.

At Sarpsborg  har røtter tilbake til byen, kongsgården og festningen Borg som kong Olav Haraldsson lot bygge i 1016 er kjent av de fleste. At Borg/Sarpsborg også har spilt en sentral rolle i Norgeshistorien etter  Olavs tid, er ikke like godt kjent.

På 1200-tallet ble Borgarsyssel - som har navn etter byen - styrt av Erling Alvsson og hans sønn, Alv Erlingsson.

Borgarsyssel -  Norgesrikets grensevakt
Borgarsyssel dannet grensen mot Sverige og var viktig for den norske kongemakten, som derfor plasserte sine meste betrodde menn i byen ved fossen.
Sarpsborg var på 1200-tallet den eneste byen og således maktsenteret i det området som senere skulle bli Smaalenene og deretter Østfold.
I praksis var byen og byens omland og sysselet ett og det samme.
Oppe i Glomma lå borgen Valdisholm og ved elvas utløp flåtehavna Isegran, to viktige elementer i maktapparatet til lendmannen i Borg.

Radbrukket og drept
Jarl Alv Erlingsson avsluttet ikke sitt liv på kongsgården i Sarpsborg.
I året 1290 ble han lagt på steile, radbrukket  og drept i Helsingborg.
To år seinere blir liket fraktet til Norge.
Alv Erlingsson, jarl av Sarpsborg, gravlegges i Tønsberg i 1292.

Bror mot bror
Før det kom så langt hadde jarlen av Sarpsborg drevet både kaperfart, altså sjørøveri, og krig, plyndring og herjing i  fremmede land.
1200-tallet var en urolig tid.
Både i Norge, Sverige og Danmark var det flere som kjempet om kongemakten.
Bror stod mot bror - og mot slektninger av begge kjønn som mente at de hadde rett på kongetronen eller på gods og eiendommer i Norge og i nabolandene.
Intrigene florerte.
Allierte man seg med den tapende part, var man ille ute.
Var man heldig og holdt med den som gikk seirende ut av stridighetene, hadde man alt å vinne.

Eneveldig i Borgarsyssel
Alv hadde lenge lykken med seg.
Som jarl var han kongens mest betrodde mann, og på sett og vis den mektigste i Norgesriket etter kongen.
Noen historikere mener at han, før lykken vendte, var mektigere enn kongen - i alle fall i Sarpsborg-området.
Da Alv ble jarl, ble Borgarsyssel med byen Sarpsborg som midtpunkt, løsrevet fra det kongelige riksstyret.
Innenfor de rammene som lovene satte, ble Alv eneveldig herre i eget syssel.
Han hadde egen hird, og alle inntekter fra skatt og bøter tilfalt ham.
Han hadde også stor innflytelse i riket for øvrig.

Sjørøveren Alv
Kongen likte ikke at tyske kjøpmenn overtok stadig større deler av handelen i Bergen.
Tyske kjøpmenn som brøt de restriksjonene som gjaldt, ble puttet i fengsel og eiendommen deres ble konfiskert.
Resultatet var at tyskerne gikk til mottiltak og forbød handel med Norge.
Nordmennene var avhengig av eksport og ikke minst import, og måtte etter hvert søke en forhandlingsløsning.
Alv stilte seg fremst i kampen mot tyskerne.
Han kapret fremmede handelsskip, og herjet i andre land.

Radbrukket og drept
Lenge gikk det bra.
Men så snudde lykken.
Alv ble nedkjempet og tatt til fange.
I år 1290 blir han henrettet i Helsingborg.
Jarlen av Sarpsborg endte sitt liv radbrukket på en steile i det da danske Skåne.

Sarpsborg-historie
Den som vil vite mer om jarl Alv Erlingsson av Sarpsborg bør lese boka "Alv Erlingsson - Fortellingen om en adelsmanns undergang".
Boka - som er skrevet av historikeren Tore Skeie, og gir et interessant bilde av Sarpsborgs politiske betydning på 1200-tallet - gikk til topps i Spartacus forlags historiekonkurranse i 2008.
Forfatteren Dag Solstad har kalt boka en "fortellermessig prestasjon".
Det er det ikke vanskelig å være enig i.
Den bør interessere enhver sarping som vil bli kjent med byens historie.



Sindre vil bruke Olav for å markedsføre Sarpsborg

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Når Sarpsborgs 1000-årsjubileum feires i 2016 bør byens grunnlegger, kong Olav Haraldsson, ha kommet på plass på torget.

Det har vært bosettinger ved Sarpefossen i uminnelige tider.

Men Olav Haraldsson - som etter sin død ble kalt den hellige - var den som i 1016 formelt grunnla byen Borg - dagens Sarpsborg.

Dette enestående historiske faktum har sarpingene aldri gjort noe særlig ut av.

De har overlatt til Trondheim å profilere seg ved hjelp av kong Olav.

Nå har ordfører Sindre vært ute og reist.

Og som det heter: Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen. 

Sindre har vært i Betlehem og fått opp øynene for hvor "stor" Olav er ute i verden, og for hva han kan bety for Sarpsborg.

Bedre seint enn aldri, sier jeg, og er litt overrasket over at ordføreren måtte til Betlehem for å lære om norsk historie - og lokalhistorie.

Så meget mer som det kun mangler tre år på at det er 1000 år siden Olav grunnla byen som Sindre er ordfører i.

Og at kommunen - forhåpentlig! - er inne i sluttfasen av planleggingen av en storstilt jubileumsfeiring med omfattende PR-effekt.

Men som sagt: Bedre seint enn aldri!

I Fødselskirken i Betlehem fikk Sindre vite at det der fins en søyle hvor man kan skimte Olav den hellige.

Nå vil Sindre få laget en kopi som i forbindelse med Sarpsborgs tusenårsjubileum i 2016 skal settes opp i Olavs by.

Jeg kjøper ideen - usett.

Slik Sindre for så vidt har gjort, for han har heller ikke sett søylen, som er under restaurering.

En kopi med referanse til Betlehem kan vekke interesse, bidra til å øke sarpingenes selvfølelse - noe som trengs! - og til å trekke turister.

Jeg støtter derfor ordfører Sindres idé.

Og hilser hans nye erkjennelse med begeistring.
 - Vi har ikke vært flinke nok til å se og ta vare på vår historiske arv. Olav er ikke bare Trondheim sin. Sarpingenes eierforhold til hellige Olav må styrkes, sier ordføreren til Sarpsborg Arbeiderblad.

Det vil han gjøre noe med.

Ja, gjør det.

Og gjør det raskt.

For det burde vært gjort for lenge siden.

Olav Haraldsson - "den digre" som noen av oss respektløst kaller ham - er "litt tatt fra oss", sier ordføreren. 

Egentlig ikke.
Det er Sarpsborg som har skuslet ham bort.

Til og med Olavsdagene hadde noen tenkt å skifte navn på, tulle bort og lage noe annet ut av.
Sarpingene er ikke - og har aldri vært - flinke til å ivareta den historiske arven sin.

Mens Tømmerfløteren la beslag på byens torg, har statuen av Olav i alle år stått bortgjemt på Lilletorget.

Det skyldes formodentlig at Borregaard eide torget, skjenket Tømmerfløteren til byen og ønsket at han skulle stå på torget.

Dermed var plassen opptatt.

Nå er stavnsbåndet løsnet, og Sarpsborg herre over eget torg.

Nå bør Olav få sin rettmessige plass i sentrum av byen han grunnla.

Der hører han hjemme.

Og der, midt i begivenhetene, bør han stå når byen om tre år feirer sitt 1000-årsjubileum.

Men hva da med Sindres søyle?

Hvor skal den stå hvis den tradisjonelle Olavsstatuen som har prydet byens øl og vært dens varemerke så langt tilbake som noen kan huske, tar plassen der?

Helst i østre bydel.

Det er der det opprinnelige Borg lå.

Mesteparten av Borgargjerdi er ødelagt.

Noe av Sarpsborg gamleby forsvant i Sarpefossen, noe ble ryddet av veien da Borregaard-konsernet trengte "Lebensraum",  og noe har måttet vike for jernbane, veg - og for utviklingen forøvrig.

Det er derfor lite av det historiske Sarpsborg som taler for seg selv ved sin blotte eksistens. 

En Olavssøyle kan bidra til å henlede oppmerksomheten på byens stolte historie.

- Olav den hellige er vår konge. Han grunnla sin hovedstad her. Det bør vi være stolte av, sier ordfører Sindre.

Det har han rett i.
Det bør vi være stolte av.
Så "Lat det merkjast i meir enn i ordi at me halda den arven i stand." 

La oss håpe at ordførerens ønske om søyle og "en stor utstilling til tusenårsjubileet, som skal speile hele Olavs liv", blir til virkelighet.

Men da må han ikke gjøre virkeliggjøringen av ideen avhengig av at et nytt formidlingsbygg på Borgarsyssel står ferdig til jubileet.
For det er det slett ikke sikkert at det gjør.

Nei, se bort fra "Kraka" og lag søylen uansett.
En slik søyle vil være en æresbevisning til byens grunnlegger og - som ordføreren sier -  et fint symbol på vennskapet med Betlehem.
Og skulle "Kraka" bli bygd i tide, blir det som en ekstra bonus.
Lykke til!

Tune gamle prestegård en perle

Foto: Kow d.e. 01082013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Tune gamle prestegård har store rom som danner en stilfull og hyggelig ramme om arrangementer av forskjellig art.

Moderne, enkle, stilfulle møbler er en kledelig kontrast til tømmerveggene og bordgulvene i de historiske rommene.

Her er rom for mindre og større forsamlinger og selskaper. Rommene kan brukes hver for seg eller sammen.

 God plass ...

... og smakfull innredning med lette stålrørsmøbler som kler det gamle rommet. Døra til høyre er ikke pusset opp, men bevart i sin "opprinnelige", alderstegne tilstand.

Ikke stort, men stort nok. Den gamle praktboligen rommer etter omgjøringen et effektivt, praktisk moderne kjøkken som ivaretar ethvert krav til hygiene og rasjonell matlaging.

Jeg har skrevet flere innlegg på denne bloggen om gamle Tune prestegård.
Jeg var - kanskje ikke helt uten grunn - redd for at den skulle bli solgt til høystbydende, husene revet og eiendommen bebygd med moderne hus som ville gi utbyggeren solid fortjeneste.
Sarpingene er ikke spesielt kjent for å ivareta sin bygningsmessige historie.

Bedre enn fryktet
Men heldigvis gikk det ikke så galt som man kunne frykte.
Kommunen sikret seg riktignok ikke denne perlen av en historisk bygning på det historiske stedet Valaskjold.
Men heldigvis dukket det opp en kulturinteressert og kulturbevisst person som så den historiske verdien og det aktuelle brukspotensialet i den gamle prestegården.
Kenneth Jensen heter han.
Han var riktignok ikke fra det opprinnelige Sarpsborg, men fra det utvidede Sarpsborg - kalt Fredrikstad - som ble befolket etter at svenskene hadde herjet og brent den gamle byen ved fossen.

Smakfull stilblanding
Uten å gi avkall på bygningens arkitektoniske og historiske kvaliteter, har Kenneth Jensen - for en stor del med egne hender - omskapt den ærverdige prestegården fra et bygg i tiltakende forfall, til et stilfullt og funksjonelt møte- og selskapslokale.
I den grad det har vært praktisk mulig, har han tatt vare på hovedbygningens arkitektoniske og bygningstekniske kvaliteter og kombinert disse på en funksjonell og smakfull måte med møbler og utstyr i moderne design.
En avdempet og smakfull stilblanding som lar begge stilelementer komme til sin rett.
Og som gjør det mulig å drifte lokalene på en rasjonell måte - til glede både for utleier, brukere og gjester.

Trevirke fra Agnalt
Den nye eieren har lagt ned betydelig egeninnsats og investert store midler for å at restaureringen skal bli så tidsriktig som mulig.
- Bøndene i Agnalt hadde plikt på seg til å levere nødvendige materialer til prestegården, forteller Jensen.
For å holde tradisjonen ved like, har vi hentet trevirke til tak, belistning og gulv i Agnaltskogene. Listverket er profilskåret lokalt slik at det er likt det som var brukt opprinnelig.
Vinduene har Jensen egenhendig restaurert.

Nok å gjøre
Etter restaureringen står hovedbygningen ved Tune gamle prestegård fram som et praktbygg hvor fortidens materialvalg og byggeteknikk kommer klart til syne i nakne tømmervegger, samtidig som moderne inventar gjør lokalene optimalt egnet som ramme om selskapelighet og sammenkomster av ulikt slag.
- Har folk i området fått øynene opp for disse fantastiske lokalene? Er virksomheten slik at dere klarer utgiftene?
- Pågangen fra folk som vil leie er upåklagelig, slår Kenneth Jensen fast.
Datamannen fra nedre Glomma som ble vert for de enestående selskapslokalene på gamle Tune prestegård på det historiske stedet Valaskjold i Sarpsborg.
Byen med den lange, rikholdige og ærerike historien.
Som den må ha hjelp utenfra for å ta vare på.
Heldigvis fins det folk som Kenneth Jensen og hans familie.

Vond lukt i Solberg-tårnet

Foto: Kow d.e. 16062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Når man går inn i Solberg-tårnet blir man møtt av uutholdelig stank. Den vonde lukta er overveldende i de fire nederste etasjene og innbyr ikke de besøkende til å nyte et måltid i anlegget utenfor etter å ha vært oppe i tårnet.

På veg til Sverige kjører vi gjerne innom Solberg-tårnet.
Spesielt hvis vi har barnebarn med, må vi avlegge tårnet et besøk.
Lørdag 16. juni var vi der med vårt barnebarn Mina Amanda.
Det var ikke en udelt behagelig opplevelse.

Lukt av do
Etter å ha gått langs historieveggen, og snakket om den historiske utviklingen den forteller om, gikk vi inn i tårnets 2. etasje.
Der ble vi møtt av lukt som vi ikke ville vente å oppleve på et slikt sted.
Det luktet rett og slett møkk - eller nærmere bestemt, utedo.
Ikke en svak odør, men ram, sterk lukt som fulgte oss oppover i etasjene, og avtok jo høyere vi kom i trappehuset
Kilden var avgjort et sted i de lavere etasjene.

Ikke fra WC-ene
Det slo oss at lukta kunne komme fra overfylte eller nedgrisete WC-er.
Det viste seg ikke å stemme.
Ikke i noen av de tre WC-rommene luktet det vondt.
Så hva var dette?
Hadde noen "gjort fra seg" inne i tårnet?
I utsiktsrommene, heisen eller trappehuset?
Vi så ikke noe uvanlig, men lukta var intens - og motbydelig.
Lå forklaringen i overfylt kloak-/septik-tank?
Eller i brudd på avløpsrør?

Krever raskt inngrep
Dette må de ansvarlige gjøre noe med - umiddelbart.
Om det er kommunen(e) eller fylkeskommunen som sitter med det formelle ansvaret er likegyldig.
Solberg-tårnet kan ikke få sitt rykte og ry ødelagt av at besøkende blir møtt av kvalmende møkkalukt.
Feilen må rettes, årsaken fjernes, og det må luftes ut - grundig over tid.
Neste gang vi kommer på besøk med et entusiastisk barnebarn, regner vi med å bli møtt av frisk, ren luft, ikke vond lukt som gjør både voksne og barn kvalme, og gjør besøket i Solberg-tårnet til en dårlig opplevelse og et dårlig minne.
Opplevelsen av den kvalmende møkkalukta sitter i.
Vi regner med at de ansvarlige gjør noe med saken - raskt!
Og vi er - når sant skal sies - overrasket over at årsaken og lukta ikke ble fjernet straks problemet oppstod.

Hafslund Hovedgård 250 år?

Hafslund har nettopp innbudt til stor jubileumsfest i Hafslund-parken.
Foranledningen var at Hafslund Hovedgård er 250 år.

Eldre enn som så
Det hevder i alle fall eieren, Hafslund, at den er.
Men det kan da umulig være riktig?
Hovedgården er vel mye eldre enn det?
Riktignok har hovedbygningen brent et par ganger, og er blitt bygd opp igjen, men det forstyrrer vel ikke kontinuiteten - eller alderen?
Den nåværende staselige, slottsliknende hovedbygningen stod riktignok "ferdig" i 1762 - eller vel egentlig i 1761? - men gården er - fortsatt så vidt jeg vet - mer enn 400 år eldre.

Fins i 1344
Norge hadde i middelalderen et sinnrikt forsvarssystem.
Landet var delt i skipreder - dvs. forsvarsområder - og lid som var rekrutteringsområder som måtte stille mannskap til disposisjon f.eks. ved krig.
Bygdebok for Skjeberg forteller at eiendommene Hafslund og Torp nevnes som et lid i et brev fra 1344.
Gården er derfor minst 668 år gammel.
For nærmere 700 år siden var den del av kong Magnus Eriksens krongods.
Men det er grunn til å anta at gården er enda eldre.

Brann stanser ikke historiens gang
Byen Borg ble grunnlagt av kong Olav Haraldsson i 1016.
Senere fikk den navnet Sarpsborg, ble herjet av svenskene og brent ned i 1567.
Den mistet sin bystatus som den fikk igjen i 1839.
Om fire år skal byen feire sitt 1000-årsjubileum.
Ingen - bortsett fra historieløse Fredrikstadfolk - vil hevde at byen kun er 173 år gammel.
Skal det settes spørsmålstegn ved Sarpsborgs alder, må det være fordi byen - dvs. bosetningen ved fossen - antakelig er enda eldre enn den fortifiserte byen Olav anla som sin hovedstad for snaue 1000 år siden.

Riktig historie
Akkurat som det er å fordreie historien å hevde at Sarpsborg er snaut 200 år gammel, er det å si at Hafslund hovedgård er 250 år.
Den nåværende hovedbygningen er 250 år.
Men ikke gården.
Den har eksistert, og har vært krongods og adelig setegård,  i rundt regnet 700 år.
Å hevde at Hafslund Hovedgård er 250 år, slik Hafslund-selskapet har gjort, er å fordreie historien og føre dagens - ofte historieløse - mennesker bak lyset.
Hafslund - og Sarpsborg - har lang historie å være stolt av.
Historien bør fortelles om og om igjen for å bidra til å gi identitet, selvfølelse og stolthet til stadig nye generasjoner sarpinger.
Men skal dette fungere etter forutsetningene, må historieberetningen være riktig.

Rive, rive, rive

Foto: Kow d.e. 26062010 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Her i krysset mellom Kirkegata og Bispegata - og som en naturlig integrert del av "museumskvartalet" - lå det åpenbart bevaringsverdige huset som museets ledelse mente at den ikke hadde råd til å bevare, og som den derfor skyndte seg å rive slik at ingen skulle få anledning til å sette i gang en effektiv redningsaksjon. Riving av verneverdige bygninger er ikke kulturpolitikk, men - og uansett begrunnelse! - vandalisme.

Sarpingene lærer aldri.
De gjør den samme feilen om og om igjen.
De river og river og utsletter byens særpreg og historie - bit for bit, hus for hus.
Den lave hagebybebyggelsen som gav byen karakter, og som illustrerte den trinnvise utviklingen fra byen fikk tilbake bystatusen i 1839 og fram til de par første 10-årene etter krigen, er det etter hvert bare usammenhengende rester igjen av.
Arbeiderklassens, funksjonærstandens og kjøpmannsstandens boliger rives uten tanke på den kulturverdien de har og hva de betyr for trivsel og for følelsen av å høre hjemme - av å høre til.
Bymiljøet er endret.

Foto: Kow d.e. 13052010 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Eksempel på hus som sarpingene ikke forstår den industrihistoriske og kulturhistoriske betydningen av. Hva forteller et slikt hus om industrihistorie, kulturhistorie, påvirkning utenfra, Borregaardsmiljøet, funksjonærhistorie, arbeiderhistorie, klasseskiller og sosial lagdeling og forskjeller? Blir dette det neste huset som de lokale museumskreftene sørger for å rive i stedet for å bevare?

I bytte for en koselig, intim hageby har vi fått en bykjerne hvor "moderne" bygninger av stål, betong og glass preger synsinntrykket.
Upersonlige hus uten særpreg.
Resultat: En bykjerne uten varme og sjarme.
Og akkurat i det vi tror at at nå kan det ikke bli verre, vedtar de som skulle ta vare på historien å rive et verneverdig hus som de har fått ansvaret for og fått mulighet til å bevare for ettertiden.
Men i stedet for å bevare, vedtar museumsfolkene å rive.
Den tids- og miljøtypiske bygningen Bispegata 11 rives fordi vernerne ikke har råd til å ta vare på den.
Det er så man nesten ikke tror sine egne øyne og ører.
Kan det være at sarpingene - både de som river rundt omkring i byen, og de som river på Borgarsyssel Museum - ikke forstår at det er historien og dermed byens - og innbyggernes - identitet de kvitter seg med?

Kanskje kommer kongen

Foto fra kongehusets nettside.

At kongen hedrer den tidligere residensstaden Sarpsborg med sitt nærvær når byen fyller 1000 år, bør være en selvfølge.

Sarpsborg håper at kongen vil være tilstede under 1000-årsjubileet i 2016.
Ordfører Sindre Martinsen-Evje har allerede sendt innbydelsen.

Bør få svar prompte
Det er sånn det skal gjøres.
Selv om det er fire år til jubileet, og mye kan skje på så lang tid, er det fornuftig å fjerne alle tilfeldigheter, møtekollisjoner og motstridende interesser ved å være tidlig ute.
Det vil nok drøye før kommunen får svar på om kongen kommer, sier enkelte som mener å forstå seg på sånt, til SA 21. desember.
Det vil i så tilfelle være å beklage.
Kongen, kongehuset, hoffet - eller hvem rette vedkommende er - bør umiddelbart bekrefte at monarken - hvem han enn måtte være på det aktuelle tidspunktet - kommer og kaster glans over 1000-årsfeiringen.

Ikke en hvilken som helst by
Sarpsborg er ikke en hvilken som helst by i Norges historie.
Byen er grunnlagt av Olav Haraldsson den "Digre" som "satt" i Borg og styrte den delen av det daværende Norge, som han rådde over.
Sarpsborg var m.a.o. residensstad.
Sarpsborg har også vært en grunnpilarene i utviklingen av norsk industri.
Først som sagbruksby.
Senere som industriby i stadig utvikling og betydning fram til slutten av den tradisjonelle industriæraen mot slutten av 1900-tallet.

Nye bein
I dag er Sarpsborg en by som leter etter nye bein å stå på.
Spennende, framtidsrettet forskning finner sted på Borregaard.
Nytt, moderne sykehus innenfor kommunens grenser vil virke stimulerende på sysselsetting og utdanning og stimulere til utvikling av servicefunksjoner og etablering av tjenesteytende bedrifter.
Og Inspiria vil bidra til stimulere nye generasjoner av unge mennesker til å ta utdanning og søke sysselsetting utenfor den gamle industrien som historien er i ferd med å legge bak seg.
Kongen bør komme og bli kjent med utviklingen og utfordringene i den gamle residens- og industribyen ved fossen.

Pikkolofløyte med sordin
Sarpinger er ikke vant til å slå på stortromme for å gjøre seg bemerket.
De spiller helst pikkolofløyte - med sordin.
Tilbakeholdenheten gjelder ikke bare den enkelte, men også fellesskapet - kommunen.
Med beskjedenhet og liten selvtillit kommer man ingen veg.
At kongen - og stortingspresidenten, statsministeren og kommunalministeren - kommer til Sarpsborgs jubileum, er ikke å vente for mye.
Det er en selvfølge.
For kongen - og for oss.

Dropp torget som sted for kulturhuset!

Foto: Kow d.e. 26112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Å erstatte hotellet ved torget med et kulturhus er en meget dårlig ide som ikke bidrar til ønskelig byutvikling.

Kjenner ikke sarpingene andre virkemidler når det gjelder byutvikling enn å rive og kvitte seg med historien?

Etter at flere tomtealternativer rundt i sentrum er vurdert, ser det ut som om byens nye kulturhus blir bygget på torget, opplyser SA.
Det er en særdeles dårlig løsning.
For kulturen.
Og for byen.
Ikke minst for byen.

Ikke alt rundt torvet
I en by bør ikke alle hus og aktiviteter som trekker publikum samles på ett sted.
Da får man ett aktivt punkt, mens byen forøvrig ligger øde og forlatt.
Slik det har skjedd i Sarpsborg etter at kjøpesenteret Storbyen ble etablert.
Folk finner det meste av det de trenger, innendørs.
Derfor blir bygatene liggende tomme.

Dødt sentrum
Nå vil politikerne øyensynlig gjøre vondt verre, ved også å plassere et nytt kulturhus i torgregionen.
Altså: En ny publikumsmagnet skal plasseres der hvor det er mest trafikk fra før, og bidra ytterligere til at byens gater blir liggende tomme.
Ikke bare etter forretningstid, men hele dagen.
Den som vil handle - eller oppleve kultur - kan kjøre bil til byen, parkere under torget, oppholde seg i Storbyen eller kulturhuset, og reise hjem igjen etter utrettet ærend.
De kollektivreisende får det like greit.
De tar buss til bussterminalen, oppholder seg i bygningene rundt torget og reiser hjem igjen.
I St. Mariegate og de øvrige sentrumsgatene blir folk stadig sjeldnere å se.
Sarpsborg blir en by med et dødt sentrum.

Ingen avvikende meninger?
Det er ingen grunn til å tro at politikere, byråkrater, utbyggere - eller for den saks skyld kulturkoryfeer - ønsker en slik utvikling.
Problemet er at de åpenbart ikke ser sammenhengen mellom den uheldige konsentrasjonen og avfolkningen av bykjernen.
Og: Skulle noen forstå denne sammenhengen, ser det ikke ut til at de har mot til å ta til gjenmæle mot de selvoppnevnte ekspertene som utgir seg for å tale kulturens sak.
Kanskje er de redd for at motstand mot en konsentrasjon på torget, skal bli utlagt som kulturfiendtlighet.
Eller som mangel på forståelse for kulturens spesielle behov.
Og som å ville bruke byggingen av et kulturhus for å nå andre mål enn å gi byen en lenge etterlengtet tidsriktig kulturarena.
En kjelke i vegen for en kultursatsing som mange venter utålmodig på.

To tanker på en gang
Byggingen av et kulturhus er et viktig kulturpolitisk tiltak.
Men som andre prosjekter kan det ikke sees isolert.
Et kulturhus skal tjene befolkningen, fellesskapet, byen.
Det skal bidra til å gjøre Sarpsborg til en god by å bo i.
Til et samlingssted med en levende bykjerne hvor folk fra opplandet kan søke opplevelser og drive handel og omgås hverandre.
Kulturhuset skal m.a.o. bidra til å gjøre hele bykjernen spennende og attraktiv for publikum.

Dårlig idé
Det oppnår man ikke ved å hope opp alle aktiviteter rundt torget.
Som i sin nye form og sammen med den bebyggelsen som ligger der og de aktivitetene som foregår der, allerede yter de nødvendige tjenestene til denne delen av byen.
Derfor er tanken å rive Saga Hotell og bygge kulturhus på stedet, en skremmende dårlig ide.
Saga Hotell skulle riktignok aldri vært bygd der hvor det i dag ligger.
Domhuset, fengselsbygningen og de øvrige husene ved torget og langs Sandesundsveien skulle vært bevart og dannet sentrum i en bykjerne som bevarte hovedtrekkene i utviklingen fra byen fikk tilbake sine byrettigheter på 1800-tallet.
Men nå ligger hotellet der og er blitt en del av Sarpsborgs ansikt og historie.

Tjene bysamfunnet
Finnes det ingen i Sarpsborg som er interessert i og har forståelse for byfunksjonen?
For samvirke og kontinuitet?
Noen som forstår at de bygningene som reises og de aktivitetene de rommer, skal tjene bysamfunnet?
Dette kravet gjelder ikke minst for et kulturhus.
Derfor bør kulturens høyborg ligge øst i byen.
En slik plassering vil alene ikke være nok til å skape liv, aktivitet og trafikk i hele den gamle bykjernen, men det vil være en viktig byggestein i arbeidet med å skape en aktiv, levende by med flere møtesteder.

Genuine urbanister
Hvis det finnes genuine urbanister i Sarpsborg, bør de tre fram nå.
De bør kreve at et kulturhus ikke bare skal tjene kulturen i snever forstand, men bykulturen - det urbane fellesskapet - og være et kraftsenter for utviklingen slik Inspiria har potensial til å bli det i den andre enden av byen.
Men skal dette skje, må sarpingene se utover sin egen navle.
Klarer de det?
Før det er for sent?

Stram Vaier i "Bil KLASSIKERE"

Foto: Kow d.e. 21112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Nummer 9-2011 av bladet "Bil KLASSIKERE" er sterkt preget av Sarpsborgstoff.


Den årlige Skjeberg-begivenheten Stram Vaier er presentert i tekst og bilder.


Til og med skribenten bak denne bloggen og to av barnebarna hans, er avbildet og omtalt. Kjøp bladet og se hvorfor.

Det årlige mopedløpet Stram Vaier som finner sted i Skjeberg i regi av Søndre Skjeberg Motorklubb, er en motorbegivenhet som vekker interesser langt ut over Sarpsborgs og Østfolds grenser.
I nummer 9-2011 av bladet "Bil KLASSIKERE" er arrangementet omtalt i tekst og bilder over seks sider.
Det er mopedentusiasten og sarpingen Per Arne Alfredsen fra Ise, som forteller om selve mopedløpet og om forskjellige forhold med tilknytning til arrangementet.
Som f.eks. historien om mopedisten Morten fra Arendal som intetanende havnet på privat frokost i Skjeberg.

Mopedutlodningen
Som tidligere fortalt gav min familie en 50 år gammel HMW-moped til arrangørene.
Mopeden ble loddet ut på innkomststedet ved Ingedal skole og innbrakte vel 7000 kroner som Søndre Skjeberg Motorklubb generøst skjenket til Lions i Skjeberg.
Mitt barnebarn Mathis Manger Winther stod for trekningen, og den heldige vinneren var Tormod Magelssen fra Hafslundsøy.
Saken er utførlig omtalt av Alfredsen i "Bil KLASSIKERE" nr 9.

Attråverdige skjønnheter
I tillegg til omtalen av "Stram Vaier" og de eldre, tohjulte nokså enkle framkomstmidlene som ble brukt under løpet i Skjeberg, inneholder "Bil KLASSIKERE" bilder og omtale av en rekke flott restaurerte biler av ymse slag.
Stoff som til og med gjør en som ikke er spesielt "bilfrelst", nostalgisk og varm om hjertet.
Hvis du ikke er av de yngste, vil du finne flere attråverdige skjønnheter fra din ungdom her.

Ufullstendig om Oslofjorden

Klikk på bildene for å se større versjon

Leif Ryvarden har skrevet bok om Oslofjorden, men kjenner han det området han skriver om?
Er det ikke noe meget vesentlig som mangler her?

Halden er etter Ryvardens oppfatning en del av Oslofjordområdet, men ikke Sarpsborg.

Leif Ryvarden har skrevet mange lesverdige bøker om natur og geografi.
En av bøkene han har gitt ut, heter "Oslofjorden - Ditt nærmeste paradis".
Men vet Ryvarden nok om Oslofjordområdet til å skrive bok om det?

Skjebergkilen
De fleste vil mene at Skjebergkilen er en del av Oslofjorden.
Akkurat som Hvaler-skjærgården og Iddefjorden.
Ryvarden er øyensynlig av en annen oppfatning.
At Skjeberg med kilen er en del av Sarpsborg har øyensynlig gått Ryvarden forbi.
I boka nevner han et par ganger Sarpsborg i forbifarten.
Mer syns han ikke det historiske land- og sjøområdet, og det nåværende ferie- og friluftsparadiset er verdt.

Historien
Skjeberg og Sarpsborg rommer vesentlig Norges-historie.
Men Ryvarden hopper over geologien, zoologien, botanikken, innvandrings- og bosettingshistorien, steinalderen, bronsealderen, jernalderen, vikingtiden, middelalderen, historien fra de tre-fire siste hundreårene og dagens bruk av Skjebergkilbassenget.

Lang kystlinje
Sarpsborg har i følge Wikipedia 8 mil kystlinje mot Oslofjorden.
På denne kystlinjen - og på flere av øyene i denne delen av fjorden - ligger et meget betydelig antall hytter og feriehus.
I tillegg er kystområdet og sjøen arena for omfattende fritidsaktiviteter.
Både organiserte og uorganiserte.
For svært mange mennesker fra ulike deler av Norge, er Skjebergkilen selve innbegrepet av et ferieparadis i Oslofjorden.
Men ikke for Ryvarden.
Han finner det ikke verdt å nevne.

Kuriositet
Ryvardens bok kom ut i 2006 på J.M. Stenersens forlag.
I dag finnes den på tilbud - bl.a. på Smart Club i Råde.
Man skulle tro at et så seriøst forlag som Stenersen, som utgir så påkostede bøker, ville se seg råd til konsulenter med kjennskap til det temaet som de utgir bøker om.
Men noen spor etter konsulent med kunnskap om Sarpsborg-delen av Oslofjorden, er ikke å finne i Ryvardens bok.
Der glimrer Skjeberg-kilen og hytte og opplevelseskommunen Sarpsborg med sitt fravær.
Det gjør boka mer til en kuriositet enn til en informativ presentasjon av paradiset Oslofjorden.
En gedigen blunder fra forfatterens og forlagets side.
Tenk på det hvis du får lyst til å kjøpe boka.

"Stram Vaier"-suksess igjen

Foto: Kow d.e. 03092011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Tormod Magelssen vant mopeden, men ser betenkt ut. Han lurer på hvordan kona vil ta det.

SSMKs Pål Heine Torp gratulerer Tormod Magelssen som vinner av det utloddede oppussingsobjektet. 8 år gamle Mathis Manger Winther - som selv kjører knøttemotorsykkel - er oldebarn av den opprinnelige eieren og stod for trekningen.

Jan Steen fra Hærland i Eidsberg studerer utlodningsgjenstanden nøye. Han håpet at den som stakk av med gevinsten, ikke ville restaurere den så mye at den mistet originalpreget og karakteren av å være gammel og brukt.

Startnummer 134 har sine ord i behold. Sarpsborg er utvilsomt Norges mopedhovedstad. Og det kan byen være stolt av.

Ikke farlig med uhell når omsorgsfulle medmopedister viser solidaritet og trer støttende til. Gard Qvam og Jan Henrik Stordal venter tålmodig. Den uhellutsatte mopedisten i midten hadde for travelt til å presentere seg. Det gjaldt å ta igjen det forsømte. Konkurranseånden var det ikke noe å utsette på.

Arild Helle og Knut og Siri Magnussen fulgte løpet fra innkjøringen til Skjeberg kirke. Magnussen har deltatt i tidligere "Stram Vaier"-løp. Han stod over i år, men utelukker ikke at det kan bli ny deltakelse seinere.

Små bilder, øverst fra venstre:
Bilde 1, 2 og 3: Mopeder og mopedister i alle aldre og modeller - mer og mindre restaurerte for anledningen - fylte vegene i Skjeberg i går. Her passerer noen av de mer enn 350 deltakerne Skjeberg kirke til publikums store begeistring. Motorduren var overdøvende og blårøyken tett.
Bilde 4: Mathis og Mia Manger Winther er to av oldebarna til Rolf Winther som var den opprinnelige eieren av mopeden som ble loddet ut ved arrangementet ved Ingedal skole.
Bilde 6: Skinnende blank og fin. Noen mopeder var så grundig restaurert og så velholdte, at de nesten var bedre enn da de var nye.
Bilde 5 og 7: Den som har sans for motorer, mopeder, lette motorsykler eller kultur - eller alt sammen - hadde mye å glede seg over da "Stram Vaier 2011" ble avsluttet i Ingedal.

Noen mener sikkert at moped er "harry".
Da har de ikke opplevd "Stram Vaier".
Mopedløpet som Søndre Skjeberg Motorklubb (SSMK) arrangerer den første lørdagen i september hvert år.
Trass i grått vær ble årets arrangement en folkefest.

Viktig historie
"Stram Vaier" er et kulturarrangement.
Det populariserer og tar vare på viktig historie og bevarer interessen for et unikt, enkelt og billig kjøretøy som har vært til stor glede og nytte for "alminnelig folk".
Kanskje spesielt for arbeidsfolk.
Som regel våkner bevaringsinteressene når det er for seint.
Dette uhøytidelige - og litt fandeivoldske - tiltaket bidrar til at forfall og glemsel ikke uhindret får utføre sitt nedbrytende arbeid i en viktig del av motorhistorien.
De 7 driftige og dristige herrene i SSMK fortjener derfor honør for initiativet, for at de fortsetter det prisverdige arbeidet - og for den lette, uhøytidelige tonen de bruker.
Her føler ingen seg skremt bort.

Dannet galskap
Dannet galskap er både nyttig og sunt.
Moped er kultur, og Sarpsborg er mopedhovedstaden i Norge som det ubeskjedent står på en "sticker" som prydet et av kjøretøyene som deltok i årets løp.
Kanskje skyldes den spesielt store utbredelsen i sarpedistriktet i særlig grad Borregaard.
Da jeg var gutt syklet folk til "Bårrgår'n".
Senere fikk mange seg moped.
Det var en stor lettelse. Og økonomisk overkommelig for de fleste.
At mange mopedister har hatt selvfølelse og stolthet nok til å ta vare på disse langt fra statusgivende doningene, er prisverdig.
Mopedmiljøet i Sarpsborg er mangfoldig.
Det fins mindre mopedmiljøer på Øya, i Varteig, på Yven, i sentrum, på Ise - og flere i og rundt stasjonsbyen i Skjeberg.
Og sikkert mange andre steder i kommunen.
Jo, Sarpsborg er mopedhovedstaden - par excelense.
Det er til å være stolt av - ikke til å skjemmes over.

Moped som gave
Min familie hadde denne gangen anledning til å bidra til bevaringen av gamle klenodier.
En 50 år gammel HMW-moped som min far, Rolf Winther, vant i et lotteri i 1961, ble loddet ut.
Giveren er min bror, Ulf Arne Winther, som bor i Trondheim. Han fikk mopeden av min far.
Gevinsten ble under avslutningen av "Stram Vaier 2011" trukket av min sønnesønn - altså den opprinnelige eierens oldebarn - Mathis Manger Winther.
Mathis er 8 år, kjører knøttemotorsykkel og bivånet årets "Stram Vaier" med vidåpne sanser.

Heldig vinner?
Vinneren av mopeden var Tormod Magelsen fra Hafslundsøya.
- Kan jeg gratulere den lykkelige vinneren?
- Jeg er usikker.
- Å?
- Jeg har tre mopeder og en gammel bil fra før. Det kan bli litt vel mye.
- Men du tok lodd.
- Ja, jo, jeg får se hva det blir til, sier Tormod og stryker seg over den velpleide "trønderbarten".
Han vil ikke love for mye.
Og hva vil kona si når han kommer hjem med et nytt oppussingsprosjekt? Tør han i det hele tatt "koma heim åt ho mor"?
- Ingen fare, sier nevøen, som er åpenlyst misunnelig på onkelens vinnerlykke. Jeg hadde nummeret inntil vinnerloddet - se her rosa lodd D 13 - og skulle gjerne vunnet. Jeg overtar gjerne hvis Tormod ikke orker å pusse opp en moped til.

Utlodningen innbrakte forøvrig vel 7000 kroner som SSMK rundet av til 7500 kroner og gav til et godt formål.

Mopeden

Foto: Kow d.e. 16042011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

50 år gammel - ikke helt uten rust, men absolutt ikke utslitt.

Pål Heine Torp (t.v.) og Ragnar Magnussen - to av de sju medlemmene i den eksklusive klubben Søndre Skjeberg Motorklubb - har møtt opp på Hafslund for å hente mopeden.

Her var det mange interessante detaljer for innbarka mopedentusiaster. Var det krav om innregistrering av mopeder på den tida, mon tru?

Mopeden surres forsvarlig fast. Under "Stram Vaier" 2011 skal den loddes ut til inntekt for et godt formål. Mitt barndomshjem i bakgrunnen.

Min far, Rolf Marius Winther, hadde vinnerlykke.
Han vant en sykkel i en utlodning under en fotballkamp på Sarpsborg stadion, og en moped i et annet lotteri.
Mopeden ble ikke mye brukt.
Min far var "gammel" idrettsmann og likte å holde seg i form.
Han foretrakk derfor å gå - eller å sykle - både til og fra jobben og i fritiden.

51 år siden
Mopeden vant han 1. august 1960.
Alt i alt har den gått litt over 40 mil.
Det er jo så godt som ingen ting.
Og det til tross for at min yngste bror, Ulf Winther, fikk mopeden i gave.
Han fikk den - i følge et høytidelig gavebrev fra min far - på 10-årsdagen sin, men fikk selvfølgelig ikke lov til å bruke den før han var gammel nok.
Men han brukte den ikke mye han heller.

Rusten og medtatt
Mopeden er derfor langtfra utslitt.
Den bærer imidlertid tydelig merke av å ha stått i garasjen på Hafslund i mer enn 50 år.
Rusten er den blitt, gassvaieren er røket, og et deksel er falt av, men dette er ikke verre enn at en entusiast med motorkunnskaper og en viss hendighet utvilsomt vil kunne få mopeden på vegen igjen.

Søndre Skjeberg Motorklubb
For familien har den nok en viss affeksjonsverdi, men ingen har den nødvendige, vedvarende interesse for gamle mopeder.
Barndomshjemmet er solgt, og mopeden må bort.
Hvordan ta vare på det gamle klenodiet?
Jeg kjenner til "Stram Vaier" og tenkte at mopeden kunne være av interesse for Søndre Skjeberg Motorklubb, og mopedens rette eier, min bror Ulf, var enig i at motorklubben kunne få den.
Hvis klubben var interessert.
Og det var den.

Loddes ut på Stram Vaier
Under det store mopedløpet "Stram Vaier" 2011 - som finner sted den første lørdagen i september - vil mopeden bli loddet ut.
Og forhåpentlig vunnet av en person som har den kunnskapen - og den tålmodigheten! - som skal til for å sette den i kjørbar stand.

Kultur
Søndre Skjeberg Motorklubb er en eksklusiv forening.
Den har sju medlemmer.
Foreningen står bak det årlige arrangementet "Stram Vaier" som er et kulturarrangement.
I den forstand at det fremmer interessen for gamle tohjulinger.
"Stram Vaier" er i følge arrangørene et turløp for nostalgiske mopeder og mopedister.
Mopedene skal være "av årgang 1980 eller eldre med unntak for modeller som ikke ble produsert før 1980. "Mao er en 1983 Corvette helt OK", som de uttrykker det.
Skal du delta i "Stram Vaier" nytter det altså ikke å møte med nymotens greier.

Eventyrlig vekst
På det første "Stram Vaier"-løpet i 2003 deltok det 38 mopeder.
I 2010 var tallet på deltakere 409.
Å se 400 mopedister kjøre de forskjelligste alderstegne doninger på rekke og rad langs Skjeberg-veiene er et imponerende skue.
Det er som å se maur på vandring.
Det tar aldri slutt.
Jeg løfter tommelen for årets arrangement, og håper at riktig mange har med seg "vekslepengær" og tar lodd på HMW-mopeden til RMW slik at de sju entusiastene i motorklubben får inn riktig mange kroner som de kan skjenke til et godt formål.
Løkke te!

Tuneskipet og Sarpsborg

Foto fra Vikingskipsmuseets nettside.

Tuneskipet ble ikke funnet i Sarpsborg.

En gang i tiden var Rolvsøy en del av Tune.
Men da var ikke Tune en del av Sarpsborg.
Da Tune ble innlemmet i Sarpsborg, var Rolvsøy skilt ut som egen kommune.
I dag er Rolvsøy en del av Fredrikstad.
Enten vi liker det eller ikke.

La oss holde oss til realitetene
Tuneskipet ble altså ikke funnet i Sarpsborg - og "tilhører" ikke byen.
Uansett hvor mye vi forsøker å få det til.
På vikingskipssidene til Universitetet i Oslo heter det:
"Tuneskipet var det første vikingeskipet som ble gravd ut. Det var hauglagt på gården Nedre Haugen på Rolvsøy, nord for Fredrikstad. Utgravningen fant sted i 1867."
Ut fra dagens forhold, er henvisningen til Fredrikstad ikke urimelig.

Hvem ble begravd der?
Tuneskipet er ikke primært et martimt fornminne.
Båten er brukt som del av en grav.
Gjenstandene i grava tyder på at den gravlagte må ha vært en mann med høy rang.
Tuneskipet er trolig bygd omkring 900 år etter Kristus.
M.a.o. omlag 600 år før Fredrikstad ble grunnlagt.
Tuneskipet har derfor historisk sett ikke noe med Fredrikstad å gjøre heller.
Men funnstedet, Haugen i Rolvsøy, ligger i den nåværende Fredrikstad kommune.
Det må vi sarpepatrioter bare ta inn over oss.

Ikke bare Tuneskipet
Ved kommunesammenslåingene på 1990-tallet kom Roald Amundsens hjem "Tomta" i Borge, Hans Nilsen Hauges fødested - og plassen der Tuneskipet ble funnet, inn under Fredrikstad.
Når Sarpsborg og sarpinger prøver å markedsføre seg ved hjelp av Roald Amundsen, Hans Nilsen Hauge og Tuneskipet, smykker de seg med lånte fjær.
Noen har ment at Hans Nilsen Hauge bør komme tydeligere til syne under Olavsdagene.
Det er et ønske som savner enhver historisk begrunnelse.

Ansett arkeolog
Tuneskipet må ligge der det ligger.
Dvs.: Som en integrert del av det nasjonale vikingskipsmuseet.
Vil noen fra Fredrikstad lage en replikk av skipet og vise den fram i Gamlebyen, må de få gjøre det.
Det 1000-årsbyen Sarpsborg bør gjøre, er å engasjere en arkeolog som kan kartlegge fornminner i nåværende Sarpsborg kommune og gjøre sentrale myndigheter interessert i å lete etter fornminner i området.
Det er ikke usannsynlig at det finnes unike historiske gjentander i såvel Skjeberg som Tune, Varteig og Sarpsborg.
1000-årsjubileet er en utmerket foranledning til å komme i gang med et slikt arbeid.

Torget - en utfordring

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Torget så lenge ut som en bombet ørken. Nå er fortredelighetene glemt og torget innviet. Nå gjelder det å gjøre det til et riktig, levende "Forum Borgum" - eller hva det måtte hete på korrekt latin.
Sarpsborgs grunnlegger, Olav den "hellige" Haraldsson, bør ikke stå bortgjemt ved Lilletorget, men "trone" på byens nye torg og midtpunkt.


Sarpsborg kommune har åpnet det nye torget. Eller "Torve'" og "Tørje'" som det alltid har vært kalt. Avhengig av hvilken sosial klasse man har tilhørt.
Mer enn 7.000 mennesker var tilstede under åpningen, melder sa.no.

Viktig for byen, men ...
Gravingen, byggingen av underjordisk garasjeanlegg og istandsettingen av torget har dratt i langdrag. Tabber under vegs har gjort ventetiden enda lengre. Og kostnadene større.
Men nå er alt klart.
Nå gjelder det å skape liv og virksomhet på den nye møte- og handelsplassen. Slik at folk tar den i bruk, og ikke bare bruker torget som en transportetappe til og fra Storbyen kjøpesenter.
Det må skje noe på scenen, være attraktivt å besøke Torgrestauranten - og det må foregå uventede og overraskende ting på selve torgalmenningen.
Dessuten må det være krakker slik at folk kan sette seg og ta en siesta - eller en passiar - under Keiserlindtrærne.
"Å preke med kjente" er en viktig torgaktivitet. En aktivitet som styrker identiteten og den sosiale fellesskapsfølelsen.
En viktig del av det som bekrefter at særpingær er særpingær.

Ikke "drenere" St. Mariegate
Og så gjelder det å ikke overdrive.
Eller rettere: Det gjelder å ikke glemme St. Mariegate.
Torget skal ikke "drenere" - dvs. "stjele" aktiviteter fra - byens hovedgate, men supplere gata, trekke folk til sentrum og være en del av et spennende og innbydende byrom.
For sarpinger flest er det åpenbart både mentalt og fysisk langt fra torget til "Skoleparken" og østre bydel.
Hvis ikke Storbyen og torget skal bli det Sarpsborg har av sentrum, må det være aktiviteter hele vegen mellom torget og Folkets Hus - gjerne helt til Ulla-gården og Klemsdal-hjørnet.

Olav - byens grunnlegger
Selv har jeg ennå ikke fått sett torget i dets fulle, nye skrud.
Når jeg kommer så langt, håper jeg også å se statuen av byens grunnlegger iøyenfallende plassert på torgalmenningen.
Tømmerfløteren bør ikke stå bortgjemt ved Glengshølen, men på torget hører han ikke hjemme. Ikke historisk. Og ikke av takknemlighet over for eller venerasjon for Borregaard.
På torget bør Olav Haraldsson den "hellige", som grunnla byen ved fossen, stå.
Og minne oss om opphavet. Og historien.
Minne oss om at Sarpsborg ikke bare er en by blant byer, men en gang Norges kongesæte og residenshovedstad. En by med en historie som få kan oppvise maken til.
Flytting av Olav til det nye torget vil være det første synlige tegn på at sarpingene er våknet til ny og klarere bevissthet om sin historie og sin identitet.
Og at de fra nå av vil bygge framtiden på den selvbevisstheten og stoltheten som en lang og ærerik historie gir.
I likhet med bergenserne f. eks.
Flyttingen av Olav til byens sentrum vil være det første, synlige tegn på en slik bevissthet, og en framsynt og målbevvisst oppstart til 1000-årsjubileet som nærmer seg.