Steng døra for fylkesscenen - nå!

Satsing på en svinedyr fylkesscene i fylkets søndre utkant er dårlig politikk. Dårlig økonomisk politikk, og dårlig kulturpolitikk.
En fylkescene på Værste i Fredrikstad blir ikke en scene for fylket. Det blir en scene for Fredrikstad. I det alt vesentlige betalt med statlige og fylkeskommunale midler.

At mitt eget parti, Arbeiderpartiet, ikke ser dette, er uforståelig. Det må ha gått prestisje i saken.

Skal det bli slik at den blå regjeringen hvor Frp sitter på pengesekken, skal redde fylket og fylkets innbyggere fra en gedigen investeringstabbe?

I nøden spiser Fanden fluer.

Vi får håpe at Frp opprettholder sin motstand mot ytterligere subsidiering av Fredrikstad kommune og eierne av Værste.

Den rødgrønne regjeringen avsatte én million kroner til fylkesscenen på Værste i statsbudsjettet for 2014 og stilte i utsikt ytterligere 100 millioner i 2015.
Om Fredrikstad får disse pengene er nå usikkert. For det er Fredrikstad det i realiteten er tale om - ikke Østfold.
Skepsisen blant de blå er heldigvis sterk.

Av en artikkel i Sarpsborg Arbeiderblad framgår det at ordføreren i Fredrikstad har hatt møte med stortingsrepresentant Ulf Leirstein fra Frp om saken. Fredrikstad Næringsforening har også engasjert seg. Daglig leder i næringsforeningen omtaler den såkalte fylkesscenen som "noe vi har bygd opp". Det er altså Fredrikstad som kjemper for fylkesscenen og alle de statlige millionene som er stilt i utsikt. Ikke fylket og fylkespolitikerne. Klarere kan det ikke sies at dette er en Fredrikstad-sak - ikke en Østfold-sak.

Det er viktig at vi står sammen i Østfold, sier fylkesordfører Ole Haabeth (Ap) - som er fra Fredrikstad. "Uten samhold på tvers av fylket ville det ha vært langt vanskeligere å få gjennomført utbyggingen av E6 og E18," sier han, og får det til å høres ut som om fylket skylder Fredrikstad en scene som takk for vegutbyggingen.

Stortingsrepresentant for Høyre, Ingjerd Schou, har stilt spørsmål ved om Fredrikstad har råd til scenen. Næringsforeningen stusser over spørsmålet.

Det gjør jeg også. Det er utrolig hva man han råd til, når man får andre til å betale for seg. Men har vi andre råd? For det er vi som blir sittende med regninga.

Vi får håpe at den blå regjeringa og stortingsflertallet setter foten ned. Først som sist. Og redder både fylket og storsamfunnet fra denne gigantiske feilinvesteringen.

 

Tune gamle prestegård en perle

Foto: Kow d.e. 01082013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Tune gamle prestegård har store rom som danner en stilfull og hyggelig ramme om arrangementer av forskjellig art.

Moderne, enkle, stilfulle møbler er en kledelig kontrast til tømmerveggene og bordgulvene i de historiske rommene.

Her er rom for mindre og større forsamlinger og selskaper. Rommene kan brukes hver for seg eller sammen.

 God plass ...

... og smakfull innredning med lette stålrørsmøbler som kler det gamle rommet. Døra til høyre er ikke pusset opp, men bevart i sin "opprinnelige", alderstegne tilstand.

Ikke stort, men stort nok. Den gamle praktboligen rommer etter omgjøringen et effektivt, praktisk moderne kjøkken som ivaretar ethvert krav til hygiene og rasjonell matlaging.

Jeg har skrevet flere innlegg på denne bloggen om gamle Tune prestegård.
Jeg var - kanskje ikke helt uten grunn - redd for at den skulle bli solgt til høystbydende, husene revet og eiendommen bebygd med moderne hus som ville gi utbyggeren solid fortjeneste.
Sarpingene er ikke spesielt kjent for å ivareta sin bygningsmessige historie.

Bedre enn fryktet
Men heldigvis gikk det ikke så galt som man kunne frykte.
Kommunen sikret seg riktignok ikke denne perlen av en historisk bygning på det historiske stedet Valaskjold.
Men heldigvis dukket det opp en kulturinteressert og kulturbevisst person som så den historiske verdien og det aktuelle brukspotensialet i den gamle prestegården.
Kenneth Jensen heter han.
Han var riktignok ikke fra det opprinnelige Sarpsborg, men fra det utvidede Sarpsborg - kalt Fredrikstad - som ble befolket etter at svenskene hadde herjet og brent den gamle byen ved fossen.

Smakfull stilblanding
Uten å gi avkall på bygningens arkitektoniske og historiske kvaliteter, har Kenneth Jensen - for en stor del med egne hender - omskapt den ærverdige prestegården fra et bygg i tiltakende forfall, til et stilfullt og funksjonelt møte- og selskapslokale.
I den grad det har vært praktisk mulig, har han tatt vare på hovedbygningens arkitektoniske og bygningstekniske kvaliteter og kombinert disse på en funksjonell og smakfull måte med møbler og utstyr i moderne design.
En avdempet og smakfull stilblanding som lar begge stilelementer komme til sin rett.
Og som gjør det mulig å drifte lokalene på en rasjonell måte - til glede både for utleier, brukere og gjester.

Trevirke fra Agnalt
Den nye eieren har lagt ned betydelig egeninnsats og investert store midler for å at restaureringen skal bli så tidsriktig som mulig.
- Bøndene i Agnalt hadde plikt på seg til å levere nødvendige materialer til prestegården, forteller Jensen.
For å holde tradisjonen ved like, har vi hentet trevirke til tak, belistning og gulv i Agnaltskogene. Listverket er profilskåret lokalt slik at det er likt det som var brukt opprinnelig.
Vinduene har Jensen egenhendig restaurert.

Nok å gjøre
Etter restaureringen står hovedbygningen ved Tune gamle prestegård fram som et praktbygg hvor fortidens materialvalg og byggeteknikk kommer klart til syne i nakne tømmervegger, samtidig som moderne inventar gjør lokalene optimalt egnet som ramme om selskapelighet og sammenkomster av ulikt slag.
- Har folk i området fått øynene opp for disse fantastiske lokalene? Er virksomheten slik at dere klarer utgiftene?
- Pågangen fra folk som vil leie er upåklagelig, slår Kenneth Jensen fast.
Datamannen fra nedre Glomma som ble vert for de enestående selskapslokalene på gamle Tune prestegård på det historiske stedet Valaskjold i Sarpsborg.
Byen med den lange, rikholdige og ærerike historien.
Som den må ha hjelp utenfra for å ta vare på.
Heldigvis fins det folk som Kenneth Jensen og hans familie.

Vond lukt i Solberg-tårnet

Foto: Kow d.e. 16062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Når man går inn i Solberg-tårnet blir man møtt av uutholdelig stank. Den vonde lukta er overveldende i de fire nederste etasjene og innbyr ikke de besøkende til å nyte et måltid i anlegget utenfor etter å ha vært oppe i tårnet.

På veg til Sverige kjører vi gjerne innom Solberg-tårnet.
Spesielt hvis vi har barnebarn med, må vi avlegge tårnet et besøk.
Lørdag 16. juni var vi der med vårt barnebarn Mina Amanda.
Det var ikke en udelt behagelig opplevelse.

Lukt av do
Etter å ha gått langs historieveggen, og snakket om den historiske utviklingen den forteller om, gikk vi inn i tårnets 2. etasje.
Der ble vi møtt av lukt som vi ikke ville vente å oppleve på et slikt sted.
Det luktet rett og slett møkk - eller nærmere bestemt, utedo.
Ikke en svak odør, men ram, sterk lukt som fulgte oss oppover i etasjene, og avtok jo høyere vi kom i trappehuset
Kilden var avgjort et sted i de lavere etasjene.

Ikke fra WC-ene
Det slo oss at lukta kunne komme fra overfylte eller nedgrisete WC-er.
Det viste seg ikke å stemme.
Ikke i noen av de tre WC-rommene luktet det vondt.
Så hva var dette?
Hadde noen "gjort fra seg" inne i tårnet?
I utsiktsrommene, heisen eller trappehuset?
Vi så ikke noe uvanlig, men lukta var intens - og motbydelig.
Lå forklaringen i overfylt kloak-/septik-tank?
Eller i brudd på avløpsrør?

Krever raskt inngrep
Dette må de ansvarlige gjøre noe med - umiddelbart.
Om det er kommunen(e) eller fylkeskommunen som sitter med det formelle ansvaret er likegyldig.
Solberg-tårnet kan ikke få sitt rykte og ry ødelagt av at besøkende blir møtt av kvalmende møkkalukt.
Feilen må rettes, årsaken fjernes, og det må luftes ut - grundig over tid.
Neste gang vi kommer på besøk med et entusiastisk barnebarn, regner vi med å bli møtt av frisk, ren luft, ikke vond lukt som gjør både voksne og barn kvalme, og gjør besøket i Solberg-tårnet til en dårlig opplevelse og et dårlig minne.
Opplevelsen av den kvalmende møkkalukta sitter i.
Vi regner med at de ansvarlige gjør noe med saken - raskt!
Og vi er - når sant skal sies - overrasket over at årsaken og lukta ikke ble fjernet straks problemet oppstod.

Rive, rive, rive

Foto: Kow d.e. 26062010 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Her i krysset mellom Kirkegata og Bispegata - og som en naturlig integrert del av "museumskvartalet" - lå det åpenbart bevaringsverdige huset som museets ledelse mente at den ikke hadde råd til å bevare, og som den derfor skyndte seg å rive slik at ingen skulle få anledning til å sette i gang en effektiv redningsaksjon. Riving av verneverdige bygninger er ikke kulturpolitikk, men - og uansett begrunnelse! - vandalisme.

Sarpingene lærer aldri.
De gjør den samme feilen om og om igjen.
De river og river og utsletter byens særpreg og historie - bit for bit, hus for hus.
Den lave hagebybebyggelsen som gav byen karakter, og som illustrerte den trinnvise utviklingen fra byen fikk tilbake bystatusen i 1839 og fram til de par første 10-årene etter krigen, er det etter hvert bare usammenhengende rester igjen av.
Arbeiderklassens, funksjonærstandens og kjøpmannsstandens boliger rives uten tanke på den kulturverdien de har og hva de betyr for trivsel og for følelsen av å høre hjemme - av å høre til.
Bymiljøet er endret.

Foto: Kow d.e. 13052010 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Eksempel på hus som sarpingene ikke forstår den industrihistoriske og kulturhistoriske betydningen av. Hva forteller et slikt hus om industrihistorie, kulturhistorie, påvirkning utenfra, Borregaardsmiljøet, funksjonærhistorie, arbeiderhistorie, klasseskiller og sosial lagdeling og forskjeller? Blir dette det neste huset som de lokale museumskreftene sørger for å rive i stedet for å bevare?

I bytte for en koselig, intim hageby har vi fått en bykjerne hvor "moderne" bygninger av stål, betong og glass preger synsinntrykket.
Upersonlige hus uten særpreg.
Resultat: En bykjerne uten varme og sjarme.
Og akkurat i det vi tror at at nå kan det ikke bli verre, vedtar de som skulle ta vare på historien å rive et verneverdig hus som de har fått ansvaret for og fått mulighet til å bevare for ettertiden.
Men i stedet for å bevare, vedtar museumsfolkene å rive.
Den tids- og miljøtypiske bygningen Bispegata 11 rives fordi vernerne ikke har råd til å ta vare på den.
Det er så man nesten ikke tror sine egne øyne og ører.
Kan det være at sarpingene - både de som river rundt omkring i byen, og de som river på Borgarsyssel Museum - ikke forstår at det er historien og dermed byens - og innbyggernes - identitet de kvitter seg med?

Dropp torget som sted for kulturhuset!

Foto: Kow d.e. 26112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Å erstatte hotellet ved torget med et kulturhus er en meget dårlig ide som ikke bidrar til ønskelig byutvikling.

Kjenner ikke sarpingene andre virkemidler når det gjelder byutvikling enn å rive og kvitte seg med historien?

Etter at flere tomtealternativer rundt i sentrum er vurdert, ser det ut som om byens nye kulturhus blir bygget på torget, opplyser SA.
Det er en særdeles dårlig løsning.
For kulturen.
Og for byen.
Ikke minst for byen.

Ikke alt rundt torvet
I en by bør ikke alle hus og aktiviteter som trekker publikum samles på ett sted.
Da får man ett aktivt punkt, mens byen forøvrig ligger øde og forlatt.
Slik det har skjedd i Sarpsborg etter at kjøpesenteret Storbyen ble etablert.
Folk finner det meste av det de trenger, innendørs.
Derfor blir bygatene liggende tomme.

Dødt sentrum
Nå vil politikerne øyensynlig gjøre vondt verre, ved også å plassere et nytt kulturhus i torgregionen.
Altså: En ny publikumsmagnet skal plasseres der hvor det er mest trafikk fra før, og bidra ytterligere til at byens gater blir liggende tomme.
Ikke bare etter forretningstid, men hele dagen.
Den som vil handle - eller oppleve kultur - kan kjøre bil til byen, parkere under torget, oppholde seg i Storbyen eller kulturhuset, og reise hjem igjen etter utrettet ærend.
De kollektivreisende får det like greit.
De tar buss til bussterminalen, oppholder seg i bygningene rundt torget og reiser hjem igjen.
I St. Mariegate og de øvrige sentrumsgatene blir folk stadig sjeldnere å se.
Sarpsborg blir en by med et dødt sentrum.

Ingen avvikende meninger?
Det er ingen grunn til å tro at politikere, byråkrater, utbyggere - eller for den saks skyld kulturkoryfeer - ønsker en slik utvikling.
Problemet er at de åpenbart ikke ser sammenhengen mellom den uheldige konsentrasjonen og avfolkningen av bykjernen.
Og: Skulle noen forstå denne sammenhengen, ser det ikke ut til at de har mot til å ta til gjenmæle mot de selvoppnevnte ekspertene som utgir seg for å tale kulturens sak.
Kanskje er de redd for at motstand mot en konsentrasjon på torget, skal bli utlagt som kulturfiendtlighet.
Eller som mangel på forståelse for kulturens spesielle behov.
Og som å ville bruke byggingen av et kulturhus for å nå andre mål enn å gi byen en lenge etterlengtet tidsriktig kulturarena.
En kjelke i vegen for en kultursatsing som mange venter utålmodig på.

To tanker på en gang
Byggingen av et kulturhus er et viktig kulturpolitisk tiltak.
Men som andre prosjekter kan det ikke sees isolert.
Et kulturhus skal tjene befolkningen, fellesskapet, byen.
Det skal bidra til å gjøre Sarpsborg til en god by å bo i.
Til et samlingssted med en levende bykjerne hvor folk fra opplandet kan søke opplevelser og drive handel og omgås hverandre.
Kulturhuset skal m.a.o. bidra til å gjøre hele bykjernen spennende og attraktiv for publikum.

Dårlig idé
Det oppnår man ikke ved å hope opp alle aktiviteter rundt torget.
Som i sin nye form og sammen med den bebyggelsen som ligger der og de aktivitetene som foregår der, allerede yter de nødvendige tjenestene til denne delen av byen.
Derfor er tanken å rive Saga Hotell og bygge kulturhus på stedet, en skremmende dårlig ide.
Saga Hotell skulle riktignok aldri vært bygd der hvor det i dag ligger.
Domhuset, fengselsbygningen og de øvrige husene ved torget og langs Sandesundsveien skulle vært bevart og dannet sentrum i en bykjerne som bevarte hovedtrekkene i utviklingen fra byen fikk tilbake sine byrettigheter på 1800-tallet.
Men nå ligger hotellet der og er blitt en del av Sarpsborgs ansikt og historie.

Tjene bysamfunnet
Finnes det ingen i Sarpsborg som er interessert i og har forståelse for byfunksjonen?
For samvirke og kontinuitet?
Noen som forstår at de bygningene som reises og de aktivitetene de rommer, skal tjene bysamfunnet?
Dette kravet gjelder ikke minst for et kulturhus.
Derfor bør kulturens høyborg ligge øst i byen.
En slik plassering vil alene ikke være nok til å skape liv, aktivitet og trafikk i hele den gamle bykjernen, men det vil være en viktig byggestein i arbeidet med å skape en aktiv, levende by med flere møtesteder.

Genuine urbanister
Hvis det finnes genuine urbanister i Sarpsborg, bør de tre fram nå.
De bør kreve at et kulturhus ikke bare skal tjene kulturen i snever forstand, men bykulturen - det urbane fellesskapet - og være et kraftsenter for utviklingen slik Inspiria har potensial til å bli det i den andre enden av byen.
Men skal dette skje, må sarpingene se utover sin egen navle.
Klarer de det?
Før det er for sent?

La en konkurrent overta meieriet!

Foto: Kow d.e. 15112011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Meierigiganten TINE vil ikke mer og legger ned på Hafslund. Hva kan lokalene brukes til?

Store produksjons- og distribusjonslokaler og stor oppkjøringsplass som bør interessere konkurrenter.

Lokalene på Hafslund egner seg trolig til litt av hvert, men en konkurrent til TINE ville vært bra.

Stadig flere får opp øynene for betydningen av kortreist mat, dvs. nærhet mellom produsent og forbruker.
Kortreist mat sparer miljøet og er en fordel for både produsenter og forbrukere.
Og for samfunnet.
TINE meierier går den motsatte vegen.
De legger ned sine produksjons- og distribusjonssteder i distriktene for å samle mest mulig i gigantiske sentralanlegg.
Resultatet er lange transportstrekninger, nedlagte arbeidsplasser, utarmede lokalsamfunn - og forbrukere som tilbys mat som er behandlet for å tåle transport og lagring.

Eierstyrt samvirkeorganisasjon
TINE SA er en samvirkebedrift som eies av produsentene - altså bøndene.
Det burde derfor være et foretak som tar distriktspolitiske hensyn.
For produsentenes - dvs. eiernes - skyld.
Og av hensyn til forbrukerne.
Men de siste to-tre 10-årene har meierigiganten med mer enn 5000 ansatte og en årlig omsetning på nærmere 20 milliarder kroner, utviklet seg fra å være en medlemsstyrt samvirkeorganisasjon til å bli en fjern, kapitalistisk maktfaktor i det norske markedet.
Avstanden til produsenter og kunder er økt i takt med sentraliseringen.

Fremmedgjøring
Man skulle kanskje tro at lokal tilhørighet ville skape og opprettholde lojalitet mellom melkeleverandørene, konsumentene og selskapet, og at distriktsforankring og utnyttelse av lokal kompetanse ville være et konkurransefortrinn, men TINE ser tydeligvis annerledes på det.
Der i gården tror man åpenbart mer på sentralisering, stordrift - og lange transportveger.
Kortreist mat er ikke noe TINE bryr seg om.
At mentale og transportmessige avstander virker fremmedgjørende, bekymrer tydeligvis ikke TINE.
Det er en mangel på forutseenhet og markedstilpasning som bedriften - og dermed melkebøndene - kan komme til å betale dyrt for.

Sentralisering
På Dondern på Hafslund har TINE et produksjons- og distribusjonsanlegg som selskapet har vedtatt å legge ned.
Innen september 2013 skal produksjonen være flyttet til hovedstaden, og anlegget på Hafslund stengt, opplyser Sarpsborg Arbeiderblad 28. oktober.
De 200 000 personene som hittil er forsynt med melk fra meieriet på Hafslund, skal i framtiden få melka tilkjørt fra Oslo.
Så lenge det varer.
For i jakten på større "effektivitet", "lønnsomhet" og fortjeneste kan TINE snart komme til den konklusjon at produksjon og distribusjon bør sentraliseres ytterligere, og at anlegget i Oslo er for lite.
Eller gir for lite overskudd.

"Rydding"
Når anlegget på Hafslund legges ned, mister mer enn 60 kompetente fagpersoner jobben.
Da er ringvirkningene for lokalsamfunnet ikke regnet med.
Nedleggelsen har altså alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser - for dem som blir ledige, for lokalsamfunnet og for samfunnet som helhet.
De ansatte og Sarpsborg kommune bør derfor snarest sammen sette i gang arbeidet med å finne alternativ virksomhet som kan flytte inn i de etter hvert ledige lokalene.
Lokaler og inventar som eies av TINE, men som av hensyn til involverte og kommunen bør selges på en slik måte og i en slik tilstand, at ny virksomhet uten unødvendige hindringer, kan komme i gang der.
Når TINE snakker om "rydding", betyr det formodentlig fjerning av produksjonsutstyr.
Slik "rydding" vil gjøre det vanskelig for andre bedrifter i samme bransje i å ta opp produksjon på stedet.

Sarpsborg kommune bør ta initiativ
Sarpsborg kommune bør umiddelbart ta kontakt med TINE for å sondere terrenget og for - om mulig - å sikre at det kan komme ny virksomhet i lokalene på Dondern når TINE flytter ut.
Vil Q-Meieriene være interessert? Eller Synnøve Finden? Andre norske interesser?
Eller kanskje til og med ARLA eller et annet utenlandsk meieri som kunne ønske en fot i dørsprekken til det norske melkemarkedet?
Så blir det de sentrale politiske myndighetenes sak å åpne døra slik at de som er interessert i å drive sin virksomhet i lokalsamfunnet, kan slippe til.

Aktiv leting nødvendig
Lokalene på Dondern kan trolig brukes til mange slags virksomhet.
Ønsker ingen å drive meieridrift der, må kommunen gjøre utholdende rekrutteringsarbeid for å få annen arbeidsintensiv virksomhet til å etablere seg der.
Nye virksomheter kommer ikke flytende på ei fjøl.
Kommunens nye ordfører og den aktuelle kommunale etaten, må derfor straks engasjere seg.
Selv om meirivirksomheten ennå ikke er lagt ned.
Og lokalene ikke er forlatt.
Men eies av TINE som må antas å ville disponere lokalene slik at de ikke får uønsket konkurranse i markedet.
Men her må samfunnets interesser veie tyngre enn interessene til TINE.
I september 2013 bør de som skal bruke lokalene på Dondern, stå klare.
Det bør politikerne - og først og fremst ordføreren - bidra til.
Og TINE avfinne seg med.

Hafslund kirke pusses opp

Hafslund kirke er sandblåst og trenger en omgang med skrapa før den igjen blir malt.

Ikke bare maling som mangler. Tømrer Elisabeth Hansen konstaterer råte i veggen under vinduet.

Det råtne treverket må erstattes med nye, friske materialer som Elisabeth kapper til og setter på plass.

Hafslund kirke har lenge sett værbitt og medtatt ut.
Behovet for vedlikehold har vært åpenbart.
Nå skjer det endelig noe.
Kirken er sandblåst og vil bli malt med det første.
Forhåpentlig slik at den står ferdig før høstværet for alvor setter inn.

Råte i veggen
Dessuten blir råttent treverk og et råttent vindu skiftet ut.
Snekkerarbeidet er det tømrer Elisabeth Hansen fra Mesterbygg Sarpsborg AS som utfører.
Er det mye som er råttent og må skiftes ut?
- Det har jeg ikke oversikt over ennå, sier Elisabeth Hansen.
- Her har det imidlertid vært et vannbrett som ikke har fungert som det skal, så her er det råte både i veggen og vinduet, legger hun forklarende til.
- Er det sakristiet som ligger innenfor?
- Nei, det er selve kirkerommet.
- Så da må du ta pause når kirkelige handlinger skal finne sted?
- Riktig. Det skal være en begravelse senere i dag, så jeg får stå på, sier Elisabeth og setter i gang saga for å kutte til nye, friske materialer som skal erstatte de ødelagte, og tette hullet i veggen før hun må ta seg en pause i arbeidet mens kirken huser sørgende som skal ta en siste avskjed med en kjær avdød.

120 år
Hafslund kirke er 120 år mot slutten av året.
Bygningen som på slutten av 1800-tallet ble ombygd til kirke, stod opprinnelig et annet sted på Hafslunds eiendom og var oppført som forsamlingshus for arbeiderne ved bedriften.
Huset ble imidlertid - etter det historien forteller - lite brukt, og ble etter hvert omgjort til religiøst forsamlingshus.
Den 18. desember 1891 innviet biskop Carl Peter Parelius Essendrop den relativt beskjedne trekirken som har 250 plasser, og folket på Hafslund trengte ikke lenger å reise til hovedsoknet i Skjeberg for å søke kirke.

Restaurert for 50 år siden
I 1962 ble kirken på Hafslund - eller Hafslund kapell som den da het - restaurert.
Det ytre vedlikeholdet av den godt over 100 år gamle kirken har i den senere tid vært så som så.
Malingen har flasset og løsnet i store flak til stor ergrelse og sorg for dem som har Hafslund kirke som sitt åndelige arnested.
Og for dem som betrakter kirkebygg som viktige deler av den norske kulturarven.
Nå får imidlertid trekirken på Hafslund sin lenge etterlengtede ansiktsløfting.
Forhåpentlig står den ferdig oppusset til åremålsdagen den 18. desember 2011.
Da er det 120 år siden Hafslund kirke ble innviet.