SarpsborgNotater bringer i dag første del av et eventyr. Del 2 og 3 kommer de nærmeste dagene. Eventyret handler om folkene ved fossen og folkene ved elveutløpet, om kloke og udyktige konger, og om hvordan folkene ved elveosen legger renker for å motarbeide folkene ved fossen.
Det var en gang en mann som bodde ved en stor foss. Der hadde familien hans bodd i mange generasjoner.
Det var kongen selv som hadde sagt at de skulle bo der. Han var en klok og mektig mann og visste best hvor folk kunne bo trygt, og hvor de kunne tjene til brød og salt.
Mannen brukte elva og fossen til å skaffe seg mel og materialer, og det han ikke brukte sjøl, solgte han til andre slik at han tjente en skilling eller flere.
Stadig kom det fjerne naboer og ville ta fra mannen det han eide, men han og huslyden hans forsvarte seg godt, og stort sett fikk de være i fred og hadde gode dager. Sånn hadde det vært siden den kloke kongen gav stedet til forfedrene hans.
Men så fikk landet en ny konge. Han var bare guttungen, og hadde lite greie på styre og stell. Det eneste han var opptatt av, var å drikke og feste og føre kriger for å vise hvilken kar han var.
Han hørte ikke på rådgiverne, men turet fram og plaget både undersåttene og naboene sine.
Nabolandet til kongen var også krigersk. Kongene der hadde i mange år ført kriger ute i verden og påført andre mennesker sult, sorg og elendighet. Nå bestemte den nye kongen i landet til mannen ved fossen at han skulle erobre landet til den krigerske naboen sin. Han ville gjøre seg selv til konge over alle landene rundt landet han hersket over.
Men det gikk ikke som han trodde. Det krigerske nabolandet lot seg ikke overrumple, og krigen dro ut. Og mange mennesker ble drept eller fikk livet sitt ødelagt.
En dag kom soldater fra den krigerske naboen til stedet ved fossen hvor mannen levde fredelig med huslyden sin.
- Gi oss gull og mat ellers brenner vi gården din, sa de til mannen.
Men det ville han ikke. Han var en fredelig mann, men ikke feig, og han ville ikke la seg true til å gi fra seg det han hadde slitt for.
Da brente fiendene gården hans. Bonden selv og noen av folkene hans kom fra det med livet, men mange ble drept.
Da den nye kongen hørte dette, bestemte han at mannen ikke lenger skulle bo ved fossen på den plassen familien hans hadde fått av den kloke kongen.
- Flytt dit ned hvor elva renner ut, sa han. Der skal du og mennene dine lage en ny gård, og etter som du får den av meg, skal du gi gården mitt navn.
Det syntes ikke mannen noe om. Han ville bo der han alltid hadde bodd, men noen av folkene hans gjorde som kongen sa. De tenkte at nå kunne de bli herrer i eget hus og bli rike og mektige, og kanskje kunne de ta fra mannen ved fossen det han eide. For egentlig var det de som hadde skaffet de rikdommene mannen ved fossen hadde, mente de. Og hvis de bare holdt seg inne med kongen, ville han nok hjelpe dem i kampen mot den gjenstridige husbonden som ikke ville flytte slik kongen sa.
Og så flyttet de, og kongen hjalp dem. Han sendte soldater til å passe på dem, og gav dem rett til å drive handel og til å utnytte fossen som lå der oppe hvor de bodde tidligere.
Men den gamle husbonden ble boende. Han fikk mange barn, og mange tjenere tok arbeid hos ham for han var en god husbonde. Slik ble de etter hvert mange på det gamle stedet. Og de var driftige og flinke og levde godt.
Men det likte ikke de som hadde flyttet slik kongen hadde bestemt. Stadig klaget de til kongen over at det fortsatt bodde folk ved fossen og over det folkene ved fossen gjorde, og som regel fikk de medhold.
Fortsetter en av de nærmeste dagene. Følg med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar