Sarpsborg-elevene gjør det dårlig

Flertallet av Sarpsborg-barna er tilsynelatende ingen skolelys.
På de nasjonale prøvene for 5.-klassinger har de et alarmerende lavt gjennomsnitt.
Av de 14 største kommunene i Norge, er Sarpsborg-elevene dårligst både i lesing, regning og engelsk.
I lesing har Sarpsborg en score på 46,9 - godt under landsgjennomsnittet som er 49,6.
Når det gjelder regning, er resultatet enda mer nedslående.
Sarpsborg-elevene har en score på 46,3, mens landsgjennomsnittet er 49,7.
Også i engelsk henger Sarpsborg-elevene etter.
Landsgjennomsnittet er 49,7.
Gjennomsnittet for femteklassingene i Sarpsborg 47,8.
Det er hardt å si det, men gjennomsnittet for Fredrikstad-elevene ligger over gjennomsnittet i alle fag.
Mens altså gjennomsnittet for Sarpsborg-elevene for samtlige fag ligger under.
Kristia Svendsen, som er konstituert driftssjef for grunnskole i Sarpsborg kommune,  sier til Sarpsborg Arbeiderblad, at hun "isolert sett ikke er bekymret for resultatene".
Det burde hun være.
Både isolert sett og i en enhver tenkelig sammenheng er disse resultatene tydelige tegn på at noe ikke er som det skal være.
Driftssjefen forklarer at gjennomsnittstallene kan ha flere forklaringer.
F. eks. kan halvparten av elevene ligge i toppskiktet, mens den andre halvparten ligger på bunnen.  Eller alle kan ligge på midten, sier hun.
Det er ikke riktig.
Da ville prestasjonene ligget på gjennomsnittsnivå.
Andelen dårlige prestasjoner er større enn andelen gode.
Det viser resultatene.
Og det er det som gir grunn til bekymring.
Lavt gjennomsnitt, forteller ikke at Sarpsborg ikke har flinke elever.
Men det forteller med all tydelighet at altfor mange elever gjør det dårlig på de nasjonale prøvene, og altså ikke har de kunnskapene man skal kunne forvente av barn på 5. klassetrinn!
Det er det som er problemet.
Elevene skal ut i et samfunn som krever kunnskap og kompetanse.
Før kunne elever uten særlige skolekunnskaper få seg ufaglært jobb på Borregaard eller andre industriarbeidsplasser i området.
Og dem var det mange av.
Nå er slike arbeidsplasser nesten ikke å oppdrive.
Og enda færre vil det bli.
Personer uten skolekunnskaper og formell kompetanse vil få det stadig vanskeligere på arbeidsmarkedet.
Skolesjefen i Sarpsborg er, etter det hun selv sier, ikke bekymret for dårlige prestasjoner på nasjonale prøver.
Men jeg er bekymret for at elevene ikke skal klare hele skoleløpet, sier hun.
Det er samme sak.
Dårlige prestasjoner, gir liten motivasjon for å gå på skole og lære.
Den som ikke lykkes, kan lett bli fristet til å slå brettet over ende, i stedet for å fortsette spillet.
Det er ikke de vellykkede elevene som dropper ut.
At nasjonale prøver måler gjennomsnitt og ikke individuelle prestasjoner, er dårlig trøst.
Lavt gjennomsnitt forteller at det er mange dårlige enkeltresultater.
Noen topprestasjoner veier ikke opp for dette bedrøvelige faktum.
Alle elevene skal som voksne, leve og fungere i et samfunn som blir stadig mer teknologisk.
Å oppnå høyt gjennomsnitt på nasjonale prøver, handler ikke om kommunal prestisje.
Selv om det ryktes at enkelte i overkant ambisiøse skoler, oppfordrer de dårligste elevene til å utebli fra prøvene for å få et bedre gjennomsnitt.
Det er ingen motsetning mellom høyt gjennomsnitt, og det å være opptatt av individuelle resultater, m.a.o. av hvordan den enkelte elev presterer.
At skolen i Sarpsborg bruker nasjonale prøver som diagnostiseringsverktøy for å avdekke hva den enkelte elev sliter med, er utmerket.
Men faktum står fast:
Femteklassingene i Sarpsborg presterer i gjennomsnitt dårligere enn flertallet av andre femteklassinger her i landet.
Det kan en industriby på veg inn i kunnskapsalderen ikke være fornøyd med.
Sarpingene skal som voksne leve i det samme samfunnet som femteklassingene i andre norske kommuner skal vokse inn i.
De skal alle konkurrere om de samme jobbene, og bidra til at samfunnet utvikler ny kunnskap og nye ferdigheter - både på vitenskapens og kulturens område.
Det er utmerket at Sarpsborg-skolen ikke har et overdrevet testregime, men konsentrer seg om å formidle kunnskap framfor å måle kunnskap som skulle vært formidlet.
Og jeg er enig med skolesjefen og Svein Larsen i at det kun er "en liten del av det som er skolens mandat, som kan testes".
Men det er ikke dette det dreier seg om denne gangen.
Her dreier det seg om dårlige prestasjoner på områder hvor kunnskapene kan måles.
Ingen er tjent med at realitetene defineres bort, eller at det snakkes om "noe annet".
Sarpsborg kommune har bare en ting å gjøre: Å forsterke innsatsen for å høyne nivået.
Mange foresatte som selv ikke har lang skolegang og formell kompetanse, står fremmede over for dagens skole.
Ja, personer med høyere utdanning også.
Mange er ikke "smartere enn en 5.klassing", og kan vanskelig hjelpe til på områder hvor de selv ikke har innsikt eller erfaring.
Nødvendig hjelp og veiledning må derfor elevene få på skolen.
I skoletimene bør elevene få undervisning som er tilpasset deres læreevne og faglige nivå.
Og etter skoletid bør de få leksehjelp av kyndige lærere og hjelpelærere.
Altfor mye såkalt leksehjelp gis landet over av ukvalifiserte som mer er ordensvakter enn leksehjelpere.
Hvis Sarpsborg kommune virkelig vil endre den bedrøvelige tilstanden som de nasjonale prøvene forteller om, så satser den på skolen.
Ikke en gang i framtiden.
Men nå!
Alternativet er en skole som ikke gir elevene den kunnskapen som de trenger for å leve og fungere i dagens og i framtidens samfunn.
Hvem er tjent med det?
I alle fall ikke Sarpsborg-elevene.
Og ikke Sarpsborg kommune som forsømmer å legge grunnlag for framtidig utvikling og velferd.
Kommunen må derfor styrke skolen og bedre undervisningen.
Hvis noen skulle komme på å svare at det skulle kommunen gjerne gjøre, men dessverre har den ikke råd, er mitt gjensvar:
Kommunen har ikke råd til å la være!

"Sarpsborg er ødelagt"

En av Sarpsborgs mer markante og kjente innbyggere, advokaten Harald Otterstad,  har gjort haldenser av seg.
Hva er det som får en særping til å flytte til Halden? spør Halden Arbeiderblad som har hatt en prat med den tidligere særpingen i anledning av at han fylte 60 år tidligere denne måneden.
At det ble Halden var litt tilfeldig, hevder Otterstad, som imidlertid røper at han alltid har vært begeistret for grensebyen.
Otterstad er glad for at Halden ikke "hadde råd til å bli med på saneringsbølgen, da alt det gamle skulle bort".
Han blir glad av å gå nede i byen og se på alle de praktfulle bygningene.
Halden er en vakker by, sier han med ettertrykk.
Når jeg har venner på besøk tar jeg dem med ned til Torget for å vise dem den gamle politistasjonen og fengslet og alle de andre flotte bygningene, Sørhalden, Pistolstredet ...
Sånn er det ikke i Sarpsborg, mener advokaten.
Der har de ødelagt byen bit for bit.
Det fikk begeret til å renne over for meg da en kamerat ringte opphisset til meg: – Vet du hva de har gjort nå? De har revet det gamle gymnaset vårt!
Jeg er i utgangspunktet enig med den utflyttede advokaten og kameraten hans.
Det gamle Sarpsborg er i praksis borte.
Et og annet hus er tatt vare på og har fått stå, men miljøet er borte.
Når man går - eller kjører - gjennom Sarpsborg i dag, er det som å treffe en gammel kjenning som har gjennomgått en plastisk operasjon.
Men vet hvem man står over for, men særtrekkene er forandret.
Personligheten er radert ut i et forsøk på å være "fresh" og moderne.
Før kommunesammenslåingen manglet Sarpsborg plass.
Byens grenser var trange.
Skulle man bygge noe, måtte man først rive.
Etter at Sarpsborg slo seg sammen med Skjeberg, Varteig og Tune har kommunen hatt plass nok.
Men man har fortsatt å rive.
Som om ingen utvidelse hadde funnet sted.
Sarpsborg var en vakker hageby.
Med mange fine bolighus og bygninger som var tilpasset byens størrelse og hadde røtter i byens historie.
Etter hvert er Sarpsborg blitt en "historieløs" by.
En by med en "moderne", karakterløs bygningsmasse akkurat lik den man finner alle andre steder.
En by uten "personlighet" og sjarm.
Er det slik at jeg ønsker at Sarpsborg for all framtid skal se ut slik den så ut da jeg flyttet for 56 år siden?
Aldeles ikke.
Men Sarpsborgs egenart burde vært bevart.
Karakteristiske bygninger som f. eks. domhuset burde vært bevart.
Miljøet i Gamle Gleng og på Fritzner-bakken burde vært bevart.
Bebyggelsen på begge sider av Sandesundsveien  burde vært bevart.
For bare å nevne noe.
Sarpsborg er ødelagt, sier den utflyttede advokaten som nå har gjort haldenser av seg.
Store ord.
Men han har vel rett.
Dessverre.

Skæ Sjarsbår forsvinne?

Jæ bor ente i Sjarsbår lenger.
Jæ er en utfløttær, men jæ føller me' så gøtt jæ kan. 
For jæ er særping i hjerte'

Og jæ høller kontakten me' slekt og familie.
Dessuten så leser jæ Sjarsbår Arbeiderbla'.
Ente regelmessi' hver da', men jæ leser ælle utgavene ta avisæ.
Det har sæ nemlig sånn at jæ er så heldi' at jæ har e' svigerinne og en svoger som samlær aviser te mæ.
En gang i mellom får jeg en bæræpåsæ eller to med gamle aviser.
Da kosær jæ mæ fælt.

For å settæ sæ te å bla igjennom å lesæ i dennæ bunken, gir mæ mange lesæropplevelsær - både glae og vemodige.
Og opprørændes.
Vemodig blir jæ for eksempel når gamle kjenningær er dø'e, eller når politikeræne sier ja te utbyggerær som vil rive gamle Sjarsbår for å gjøræ sæ rike på nye betongklossær som ødelegger miljø' og særprege' te by'n.   

Men det er irriterændes lesæropplevelsær å.
Akkurat nå føller jæ med på disskusjon om Sjarsbår og Freiksta' bør slåæs sammen te en kommune. 
At det går an å mene og skrive så mye dumt.

"Sjarsbår bør slåæs sammen med Freiksta' " skriver døm.
Se nøye på den setningæ.
Den betyr at Sjarsbår skæ leggæs inn under Freiksta', akkurat på sammæ måten som Norge var et underordnæ underbruk under Dannmark den gangen da danskekongen Fredrik 2. pressæ navnet sitt på det utvidæ Sjarsbår etter at svenskæne hadde hærjæ oppe ved Fossen.

Oslo hette Kristiania etter en a'en danskekonge.
Men Norge hadde vett nok te å kvitte sæ me' det vassallnavnet.
Halden hette Fredrikshald.
Også det skamlige okkupasjonsnavnet kvittæ vi oss med.

Men byen ne'æfor her har beholdt det danske okkupasjonsnavne' sitt.
Og nå er'e følk som på ramme alvor menær at Sjarsbår ikke baræ skal slåæs sammen med byen med det danske trællemærke', men at byen ved fossen skal byttæ navn!
Fredriksborg foreslår døm.
Fredriksborg!
Har du hørt no' verre?

Ente baræ skæ byen med trællenavnet erstatte den 1000-åri'e historiæ te Sjarsbår, ved å legge en ta Norges eldste og finæste byær under sæ, men døm vil bytte ut den norske kongen Olav Haraldsson, den digre og hellige, med en dansk okkupantkonge som brukte tida til å føre krig og føre ulykke over lann og følk.

Det er ente baræ utruli'.
Det er uhyrli'.
Døm kan ente væræ riktig' nævlæ!

Slår døm sammen Sjarsbår og Freiksta', så fløttær vi te Sverige, sa et Sjarsbår-ektepar te Sjarsbår' Arbeiderblad.

Det skjønner jæ gøtt.
Det er gøtt jæ allerede har fløttæ.
Fy flate for no'n framtidsutsikter!

Særpingen

Jarlen av Sarpsborg

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.

 

På slutten av 1200-tallet er Erling Alvsson og Alv Erlingsson sysselmenn i Borgarsyssel. De har sete på kongsgården i Sarpsborg som er eneste by i sysselet. I 1286 blir Alv Erlingsson utnevnt til jarl av Sarpsborg.

At Sarpsborg  har røtter tilbake til byen, kongsgården og festningen Borg som kong Olav Haraldsson lot bygge i 1016 er kjent av de fleste. At Borg/Sarpsborg også har spilt en sentral rolle i Norgeshistorien etter  Olavs tid, er ikke like godt kjent.

På 1200-tallet ble Borgarsyssel - som har navn etter byen - styrt av Erling Alvsson og hans sønn, Alv Erlingsson.

Borgarsyssel -  Norgesrikets grensevakt
Borgarsyssel dannet grensen mot Sverige og var viktig for den norske kongemakten, som derfor plasserte sine meste betrodde menn i byen ved fossen.
Sarpsborg var på 1200-tallet den eneste byen og således maktsenteret i det området som senere skulle bli Smaalenene og deretter Østfold.
I praksis var byen og byens omland og sysselet ett og det samme.
Oppe i Glomma lå borgen Valdisholm og ved elvas utløp flåtehavna Isegran, to viktige elementer i maktapparatet til lendmannen i Borg.

Radbrukket og drept
Jarl Alv Erlingsson avsluttet ikke sitt liv på kongsgården i Sarpsborg.
I året 1290 ble han lagt på steile, radbrukket  og drept i Helsingborg.
To år seinere blir liket fraktet til Norge.
Alv Erlingsson, jarl av Sarpsborg, gravlegges i Tønsberg i 1292.

Bror mot bror
Før det kom så langt hadde jarlen av Sarpsborg drevet både kaperfart, altså sjørøveri, og krig, plyndring og herjing i  fremmede land.
1200-tallet var en urolig tid.
Både i Norge, Sverige og Danmark var det flere som kjempet om kongemakten.
Bror stod mot bror - og mot slektninger av begge kjønn som mente at de hadde rett på kongetronen eller på gods og eiendommer i Norge og i nabolandene.
Intrigene florerte.
Allierte man seg med den tapende part, var man ille ute.
Var man heldig og holdt med den som gikk seirende ut av stridighetene, hadde man alt å vinne.

Eneveldig i Borgarsyssel
Alv hadde lenge lykken med seg.
Som jarl var han kongens mest betrodde mann, og på sett og vis den mektigste i Norgesriket etter kongen.
Noen historikere mener at han, før lykken vendte, var mektigere enn kongen - i alle fall i Sarpsborg-området.
Da Alv ble jarl, ble Borgarsyssel med byen Sarpsborg som midtpunkt, løsrevet fra det kongelige riksstyret.
Innenfor de rammene som lovene satte, ble Alv eneveldig herre i eget syssel.
Han hadde egen hird, og alle inntekter fra skatt og bøter tilfalt ham.
Han hadde også stor innflytelse i riket for øvrig.

Sjørøveren Alv
Kongen likte ikke at tyske kjøpmenn overtok stadig større deler av handelen i Bergen.
Tyske kjøpmenn som brøt de restriksjonene som gjaldt, ble puttet i fengsel og eiendommen deres ble konfiskert.
Resultatet var at tyskerne gikk til mottiltak og forbød handel med Norge.
Nordmennene var avhengig av eksport og ikke minst import, og måtte etter hvert søke en forhandlingsløsning.
Alv stilte seg fremst i kampen mot tyskerne.
Han kapret fremmede handelsskip, og herjet i andre land.

Radbrukket og drept
Lenge gikk det bra.
Men så snudde lykken.
Alv ble nedkjempet og tatt til fange.
I år 1290 blir han henrettet i Helsingborg.
Jarlen av Sarpsborg endte sitt liv radbrukket på en steile i det da danske Skåne.

Sarpsborg-historie
Den som vil vite mer om jarl Alv Erlingsson av Sarpsborg bør lese boka "Alv Erlingsson - Fortellingen om en adelsmanns undergang".
Boka - som er skrevet av historikeren Tore Skeie, og gir et interessant bilde av Sarpsborgs politiske betydning på 1200-tallet - gikk til topps i Spartacus forlags historiekonkurranse i 2008.
Forfatteren Dag Solstad har kalt boka en "fortellermessig prestasjon".
Det er det ikke vanskelig å være enig i.
Den bør interessere enhver sarping som vil bli kjent med byens historie.



Sykehuset i SARPSBORG!

Østfold får nytt sykehus.
I Sarpsborg!
Men det er det ingen som sier eller skriver.
Ikke lokalpressen, ikke lokalpolitikerne og slett ikke politikere og journalister som holder til i andre deler av Østfold.
De sier og skriver "Sykehuset på Kalnes".

Jeg er sikker på at de fleste Østfoldingene etter hvert vet sånn omtrent hvor Kalnes er.
Men jeg er også ganske sikker på at de færreste som ikke selv bor i Sarpsborgdistriktet, vet hvilken kommune Kalnes ligger i og er en del av.
Tja. Råde kanskje? Eller Fred...

Sarpsborg og sarpingene har aldri vært flinke til å markere seg.
I denne saken har de forsømt seg grovt.

Sarpsborg Arbeiderblad, Sarpsborg-politikerne og sarpinger flest skulle selvfølgelig fra første stund benyttet anledningen til å knytte Sarpsborg-navnet til det nye sykehuset.

Sykehuset burde vært omtalt som det nye sykehuset - eller fylkessykehuset - i Sarpsborg.
I tilfeller hvor det er nødvendig med nærmere forklaring burde det hett "det nye sykehuset på Kalnes i Sarpsborg".

Det gjelder å synes.
Byer som vil tiltrekke seg virksomhet og kompetanse, m.a.o. byer som vil utvikle seg og få et bredere nærings- og eksistensgrunnlag, må gjøre seg selv synlig for å bli regnet med.
Utvikling kommer ikke av seg selv som manna fra himmelen.

Har de som styrer Sarpsborg skjønt dette?
Det ser ikke sånn ut.
Da hadde de ikke latt denne sjansen glippe ut av hendene.
Det nye sykehuset har et enormt "aktualitets"-potensiale.
Skal Sarpsborg nyte godt av det, må det omtales som "sykehuset i Sarpsborg".
"Sykehuset på Kalnes" gir ikke noen direkte reklameeffekt for Sarpsborg.

Dette må sarpingene se til å rette opp.
Betegnelsen "sykehuset på Kalnes" er avleggs.
Sykehuset i SARPSBORG" heter det.
Dette burde Sarpsborg Arbeiderblad og Sarpsborg-politikerne forstått og tatt konsekvensen av for lenge siden.
Men om de snur og tar seg sammen nå, kan kanskje stumpene reddes.
Lykke til!

Kay Olav Winther d.e.

"... dit må du aldri dra!"

Oppdragelse er å lære den oppvoksende slekt om de viktige tingene i livet. Lytt og lær, vesle Simba. 

Når Fredrikstad-folk mynter slagord som "Det årnær sæ i Fredrikstad, men nøttær ente i Sarpsborg," er det godmodig humor.
Det er det også når Fredrikstadguttæne bruker uttrykk som "Er'u helt særp i hue, eller?"
Det er harmløs humor som sarpingene bør tåle.
Såpass selvironi bør folket ved fossen ha.
Mener folket i Plankebyen.

Hvis sarpingene tar igjen med samme mynt, er det noe annet.
Da er det mobbing - av det ondsinnede slaget.
Høyst sannsynlig forårsaket av misunnelse og sjalusi.
Skal vi tro folket der nede.

Bildet ovenfor er et eksempel på primitiv mobbing av folket ved Glommas utløp.

Sindre vil bruke Olav for å markedsføre Sarpsborg

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Når Sarpsborgs 1000-årsjubileum feires i 2016 bør byens grunnlegger, kong Olav Haraldsson, ha kommet på plass på torget.

Det har vært bosettinger ved Sarpefossen i uminnelige tider.

Men Olav Haraldsson - som etter sin død ble kalt den hellige - var den som i 1016 formelt grunnla byen Borg - dagens Sarpsborg.

Dette enestående historiske faktum har sarpingene aldri gjort noe særlig ut av.

De har overlatt til Trondheim å profilere seg ved hjelp av kong Olav.

Nå har ordfører Sindre vært ute og reist.

Og som det heter: Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen. 

Sindre har vært i Betlehem og fått opp øynene for hvor "stor" Olav er ute i verden, og for hva han kan bety for Sarpsborg.

Bedre seint enn aldri, sier jeg, og er litt overrasket over at ordføreren måtte til Betlehem for å lære om norsk historie - og lokalhistorie.

Så meget mer som det kun mangler tre år på at det er 1000 år siden Olav grunnla byen som Sindre er ordfører i.

Og at kommunen - forhåpentlig! - er inne i sluttfasen av planleggingen av en storstilt jubileumsfeiring med omfattende PR-effekt.

Men som sagt: Bedre seint enn aldri!

I Fødselskirken i Betlehem fikk Sindre vite at det der fins en søyle hvor man kan skimte Olav den hellige.

Nå vil Sindre få laget en kopi som i forbindelse med Sarpsborgs tusenårsjubileum i 2016 skal settes opp i Olavs by.

Jeg kjøper ideen - usett.

Slik Sindre for så vidt har gjort, for han har heller ikke sett søylen, som er under restaurering.

En kopi med referanse til Betlehem kan vekke interesse, bidra til å øke sarpingenes selvfølelse - noe som trengs! - og til å trekke turister.

Jeg støtter derfor ordfører Sindres idé.

Og hilser hans nye erkjennelse med begeistring.
 - Vi har ikke vært flinke nok til å se og ta vare på vår historiske arv. Olav er ikke bare Trondheim sin. Sarpingenes eierforhold til hellige Olav må styrkes, sier ordføreren til Sarpsborg Arbeiderblad.

Det vil han gjøre noe med.

Ja, gjør det.

Og gjør det raskt.

For det burde vært gjort for lenge siden.

Olav Haraldsson - "den digre" som noen av oss respektløst kaller ham - er "litt tatt fra oss", sier ordføreren. 

Egentlig ikke.
Det er Sarpsborg som har skuslet ham bort.

Til og med Olavsdagene hadde noen tenkt å skifte navn på, tulle bort og lage noe annet ut av.
Sarpingene er ikke - og har aldri vært - flinke til å ivareta den historiske arven sin.

Mens Tømmerfløteren la beslag på byens torg, har statuen av Olav i alle år stått bortgjemt på Lilletorget.

Det skyldes formodentlig at Borregaard eide torget, skjenket Tømmerfløteren til byen og ønsket at han skulle stå på torget.

Dermed var plassen opptatt.

Nå er stavnsbåndet løsnet, og Sarpsborg herre over eget torg.

Nå bør Olav få sin rettmessige plass i sentrum av byen han grunnla.

Der hører han hjemme.

Og der, midt i begivenhetene, bør han stå når byen om tre år feirer sitt 1000-årsjubileum.

Men hva da med Sindres søyle?

Hvor skal den stå hvis den tradisjonelle Olavsstatuen som har prydet byens øl og vært dens varemerke så langt tilbake som noen kan huske, tar plassen der?

Helst i østre bydel.

Det er der det opprinnelige Borg lå.

Mesteparten av Borgargjerdi er ødelagt.

Noe av Sarpsborg gamleby forsvant i Sarpefossen, noe ble ryddet av veien da Borregaard-konsernet trengte "Lebensraum",  og noe har måttet vike for jernbane, veg - og for utviklingen forøvrig.

Det er derfor lite av det historiske Sarpsborg som taler for seg selv ved sin blotte eksistens. 

En Olavssøyle kan bidra til å henlede oppmerksomheten på byens stolte historie.

- Olav den hellige er vår konge. Han grunnla sin hovedstad her. Det bør vi være stolte av, sier ordfører Sindre.

Det har han rett i.
Det bør vi være stolte av.
Så "Lat det merkjast i meir enn i ordi at me halda den arven i stand." 

La oss håpe at ordførerens ønske om søyle og "en stor utstilling til tusenårsjubileet, som skal speile hele Olavs liv", blir til virkelighet.

Men da må han ikke gjøre virkeliggjøringen av ideen avhengig av at et nytt formidlingsbygg på Borgarsyssel står ferdig til jubileet.
For det er det slett ikke sikkert at det gjør.

Nei, se bort fra "Kraka" og lag søylen uansett.
En slik søyle vil være en æresbevisning til byens grunnlegger og - som ordføreren sier -  et fint symbol på vennskapet med Betlehem.
Og skulle "Kraka" bli bygd i tide, blir det som en ekstra bonus.
Lykke til!